søndag 25. mai 2014

Vi er ikke fiender vi

Det var en gang Ahrimann, Spiritualis, Lucy Fiér og Espen Askeladd som sto ved siden av det siste hvilestedet til en av de mest kjente menneskene i verden.
Årsaken til at døden inntraff, sa Ahrimann, er at kroppen hadde blitt resistent mot penicilin. Uansett hvilken type penicilin vi prøvde så klarte det ikke å tilintetgjøre bakteriene.
Ingen av de andre metodene vi har i medisin i dag var heller til hjelp.
Hvil i fred, avsluttet Ahrimann.
Spiritualis tente på røkelse og slo lett på en klokke laget av messing. Kliiing, sa det.
Det er da vitterligen ikke slik jeg ser det. Døden inntraff fordi tiden var inne. Sjelen skulle videre og lengtet hjem til himmelen. Den lærdom som skulle erverves i dette livet er ervervet.
Medisin har intet med slikt at gjøre.
Kroppen vil til jorden og sjelen vil til himmelen, avsluttet Spiritualis.
Lucy Fiér som sto stille og hørte på samtalen, var opprevet av sorg og sinne på grunn av sitt tap.
Jeg skal melde dere, sa Lucy Fièr.
Loven skal gå dere i sømmene og straffe den som har handlet galt. Moderne medisin bygger på gammeldagse metoder. Det heler ingenting, det bare skjuler sykdommen bak tunge kjemikalier laget av pengesyke mennesker. Noen få pengesyke mennesker som styrer alt i hele verden.
Og vi andre er ikke annet enn slaver.
Bare vent Ahrimann. Og du Spiritualis: Jord og himmel og tiden er inne. For noe viss vass.
Dere skal stilles for retten og straffes for de feil dere har gjort.
Vi er ikke fiender vi, sa Espen Askeladd.
Vi ønsker bare friheten. Vi alle ønsker friheten. Jeg undrer meg om vi har mistet den av syne.
Hvor er egentlig friheten?
I helse, i penger, i makt eller berømmelse?
Eller i gleden?
Kanskje friheten ligger i gleden?
Eller kanskje friheten ligger i å ha kjærlighet for sine egne handlinger samtidig som man har respekt for viljen og grensene til de man møter på sin vei?
Ahrimann ville hjelpe med det Ahrimann tror på nå. Spiritualis ville hjelpe med det Spiritualis tror på nå. Lucy Fiér er lei seg, sint og alene.
La oss ta med oss det vi finner på vår vei og se om vi kan bruke det til noe

onsdag 21. mai 2014

Kjærlighetsmåten

Kjærlighetsmåten å være i verden på handler om å lære å møte seg selv og andre med kjærlighet.
Ubetinget kjærlighet.
Hva betyr det så å møte seg selv og andre med ubetinget kjærlighet i praksis?
For det første tror jeg det handler om å innse at en selv eller de andre man møter på sin vei ikke er dumme, slemme eller onde.
Du er kanskje vimsete eller glemsom. Kanskje du er sliten eller trist. Glad eller redd. Kanskje du sover dårlig og angrer på noe du har gjort. Kanskje du leser forsiden på en eller annen avis om vellykkede mennesker som har toppjobber, er pene, søkkrike og studerer ved siden av.
Kanskje du har hodet fullt av tanker og et hjerte som banker for ting du har tro på…
Kanskje du sammenligner deg med andre?
Kanskje du synes du er for tykk eller for tynn?
Kanskje du er ungdom og blir spurt om hva du skal bli når du blir stor?
Kanskje du irriterer deg over deg selv som ikke er fornøyd med tingene sånn som de er nå?
Det å møte seg selv med ubetinget kjærlighet handler om å se på det som beveger seg inni en og prøve å omfavne det. Ikke sette navnlapper på det. Hold rundt det. Som å legge et varmt teppe rundt et barn som fryser. Et varmt rødt teppe laget av ull.
”Jeg strever med mitt. Det er ikke alltid så lett å være seg selv på godt og vanskelig. Jeg skal prøve å ha det så godt som mulig i situasjonen slik den er”
Har du sett en nyfødt hest noen gang? Den strever for å komme seg på bena. De faller litt og vingler og vakler.
Alltid når jeg ser på en nyfødt hest så tenker jeg: Så tapper den er. Den prøver så godt den kan. Den er så tynn og fragil og slimete og vakker.
Jeg dømmer den aldri. Jeg tenker den er et under.
Og plutselig etter ganske kort stund så står den oppreist.
For noen av oss mennesker så tar det mye lengre tid å stå etter svik og fall.
Selvutvikling eller personlig vekst. Det å utvikle seg sånn at man tar bedre vare på seg selv. Det er prosesser som tar lang tid.
Det er ikke fordi du er dum.
Du er vakker og du gjør så godt du kan.
Du er et menneske og det er slik menneskets natur er.
Det å omfavne seg selv handler om å snakke om seg selv i verdige ordelag. Det å omfavne andre handler om å snakke om dem og tenke på dem i verdige ordelag.
Du har kanskje møtt mennesker på din vei som har gjort deg ting som har vært krevende å bære.
Du har kanskje vært sint, redd, lei deg og hevngjerrig.
xxx xxx xxx
Hevntanker, sinne eller selvforakt funker ikke for meg. Det har jeg prøvd.
Nå går jeg for forsoning.
Jeg går for kjærlighet, aksept og tilgivelse.
Jeg går kjærlighetsveien.
Folk er ikke onde i bunn og grunn. De gjør ting som man ikke liker eller kan akseptere.
Men folk er ikke onde innerst inne.
Spesielt tror jeg at frykt, manglende kjennskap til hverandre og opplevelse av utilstrekkelighet ligger til grunn for mye av de ikke så snille og merkelige tingene vi mennesker gjør.
Egentlig så er det som skjer, følgende:
”Jeg er så redd, jeg føler meg så utilstrekkelig at det eneste jeg makter å gjøre er å legge det negative på deg for i det hele tatt å mestre å være her”.
Du skal ikke akseptere urett. Du skal gå hvis det er det riktige.
Jeg gjentar: Du skal gå hvis det er det riktige.
Men for å komme deg videre skal du prøve å finne andre opphav enn pur ondskap mot deg for den urett som gjøres.
Og du skal prøve å tenke om deg selv og andre på en mer verdig og menneskeliggjørende måte.
Det kan være krevende fordi det noen ganger er stor og uopprettelig urett som er gjort.
Jeg vet ikke hvordan det er for deg men jeg tror på tilgivelse for å komme seg videre. Tilgivelse av seg selv og av andre.
Fordi vi er bare en vakker slimet skapning som prøver å stå på beina.

Dette er slik jeg ser det i dag,
kjærlighetsmåten å være i verden på.

søndag 11. mai 2014

Om å løfte seg

I par-forhold når folk er uenige. Det handler ofte om det samme.
Om barna, om oppvasken, om seksualitet, om økonomi, om hvem som bidrar mest eller minst.
Om hvem som burde være ditt og om hvem som burde være datt.
Hun ser meg ikke. Han ser meg ikke.
Jeg blir ikke sett.
Du burde slanke deg.
Konkurranse pågår.
På jobben.
Sjefen min har dårlige prosesser for forankring. Jeg skal være bitter i årevis fordi jeg ble behandlet dårlig på jobben. Jeg ble forbigått. Sjefen min ser meg ikke.
Jeg blir ikke sett.
I verdenspolitikken.
Hele land som er sure på hverandre på grunn av små ting.
Hele land som er sure på hverandre på grunn av store fæle ting.
Finnes det egentlig land?
Jeg har så lyst til å løfte meg.
At vi løfter oss alle sammen.
Se opp i himmelen en stjerneklar natt. Himmelen er uendelig stor. Uavhengig av om det er en femte dimensjon der ute hvor sjelene lever eller ikke.
Uavhengig av om det er engler eller evidensbasert virkelighet som gjelder.
Se på himmelen en stjerneklar natt.
Den er stor. Den er ufattelig stor.
Og vakker.
Disse uenighetene vi mennesker driver på med her på jorden virker noe smålige og ute av kurs i sammenhengen.

fredag 9. mai 2014

Hva er din superkraft?

Jeg er av den oppfatning at vi alle har en eller annen form for spesielt positiv egenskap. Positiv i form av til nytte for fellesskapet.
Etter hvert som jeg er blitt eldre så har jeg lært mer om hvordan man kan forvalte slike superkrefter.
På meg virker det som om en rekke mennesker med superkrefter som empati, omtanke, omsorg, frihet, likhet og brorskap må ta for store mengder med personlig lidelse.
De blir utslitt av å ta vare på verden.
Men vi trenger det. Mennesker som bryr seg.
Ikke sant!
Utfordringen med å ha superkrefter er at disse ikke kan praktiseres i et vakuum. De praktiseres i et miljø hvor det kan finnes noen som er villig til å være parasitt.
Uten å vite det?
Og du er kanskje villig til å være vertskap?
De praktiseres i et miljø hvor noen er villig til å utnytte.
I den tro at det er deres sak er det som gjelder?
Og du er kanskje naiv?
Budskapet i dette blogginnlegget er at superkrefter må brukes med måte.
Ikke bruk dem opp for da er det for lite krefter igjen til deg selv.
Mine superkrefter handler om at jeg er ekstremt god på å få folk til å føle seg vel.
Ikke så verst superkraft det spør du meg.
En superkraft jeg tilegnet meg gjennom erfaringer som ikke er bra for noen.
Kjære supermedmenneske.
Bruk den med omhu. Hvil mellom slagene.
Hva er din superkraft?

fredag 2. mai 2014

Ting i tiden

Jeg møter forskjellige mennesker på min vei. Noen forteller meg at de kan gå inn i et rom med for eksempel åtte mennesker for så å kjenne at to av dem har en uenighet. De kjenner spenning (tension) i rommet. Noen mennesker bruker fjær eller engler som viktige veiledere i hverdagen sin.
Michael og Rafael.
Eller engelen Vidar. Engelen for det tilbakeholdte ord.
Noen mennesker er mer opptatt av realisme. Kun det som vitenskapelig sett kan måles eller veies er det virkeligheten består av.
Noen sier at markedskreftene alltid kommer til å bestemme. ”Nå må snart folk forstå”, sier de. ”Det er markedskreftene som avgjør”.
”Avgjør hva da?”, sier noen.
”Det som blir kjøpt av andre?”, får de som svar.
”Hvorfor skal vi i det hele tatt kjøpe noe?”, sier noen da, og reflekterer over at lufta er for alle og at jorda egentlig også var det!
Hvorfor fødes vi i et mirakel for så å bli invitert inn i en konkurranse?
Alle som har sett en fødsel. Et lite menneske som fødes og plutselig begynner å lage lyd og bevege seg og strekke på de lille fingrene sine. Som viser velbehag og ubehag. Som drikker melk. Som har i seg et uendelig univers av følelser.
Uavhengig av om du er troende eller ikke. Det er da virkelig et mirakel.
Et lite menneske som fødes med muligheten til å kunne elske.
Som har evnen til å føle kjærlighet.
Som kan smake på alle nyanser av tilværelsen. Som har så små og nydelige fingre at jeg blir helt varm her jeg sitter å skriver.
Tenk deg hva vi mennesker egentlig kan bruke tiden vår til.
Så bruker vi det meste av livet vårt på å konkurrere. På skolen, om penger, om kunder.
Vi bruker mye av tiden vår på markedskreftene.
Og på å vinne sannheten.

Det er vinnere og tapere i en konkurranse.
Jeg vet ikke hva jeg skal tro eller si om de som for det meste snakker om tilgivelse og ubetinget kjærlighet. Naiv? Naiv super? Eller er det rett og slett den eller de som er kommet lengst i evolusjonen. 
Jeg vet ikke hva jeg skal tro eller si om hyperrealistene og lederne/ politikerne som vektlegger viktigheten av ”må”. Vi må nedbemanne i tusentall. Vi må tjene mer penger. Du må bli flink…? Er de gammeldagse nevrotikere som er utgått på dato og tviholder på sine ”teiger” eller er det de som har den gode innsikt i menneskenes natur og rett i at systemet vi har i dag tross alt er meget bedre enn det vi hadde ”under krigen”.
Jeg vet ikke helt.
Jeg synes imidlertid det er meget spennende å se på hvor forskjellig fokus vi mennesker har.
Kanskje en av mine oppgaver er å observere ting i tiden?