søndag 29. desember 2013

Færre og større

I dag 30. des. er det min bursdag. Ikke i går som facebook har påstått.
Jeg er 47 år og benytter anledningen til å skrive en bursdagshilsen til meg selv.
Gratulerer med dagen mann.
Det er som før bra å ha bursdag mellom jul og nyttårsaften.
Sånn har det imidlertid ikke alltid vært.
Da jeg var liten var det kjedelig å ha bursdag når alle var opptatt med andre selskapeligheter eller var bortreist i romjulen. All ”fest og moro” var også liksom unnagjort på noen få dager hvert år. Midt på vinteren L
Etter hvert som jeg ble eldre ble det takket være mer moro med bursdagsfeiring i romjulen. Jeg og et par andre venner som hadde romjulsbursdag leide i flere år diverse utesteder i Oslo, hyret inn forskjellige band og samlet mange kjente og bekjente for ”å tapetsere helene og bygge tak med tennene”.
Disse festene kunne det vært sagt mye om. Foruten om å humre litt over en rocke vokalist jeg husker godt så skal historiene fra disse så absolutt godkjente feiringene ikke løftes frem her:
Etter alle ”scene moves” som er å lære på rocke skolen var den mannlige rocke vokalisten til slutt kun ikledd en liten truse sydd som ansiktet til en elefant. Pianisten hugde i stykker et hjemmesnekret ”Hammond orgel” med øks og vokalisten som hadde sukkersyke fikk ubalanse i blodsukkeret midt i konserten.
Jeg husker noen av gjestene våre var helt fra seg over at denne nakne rockeren satte sprøyter ”backstage” på sin snabelantrukne så godt som nakne kropp.
Det var nok ikke heroin i omløp på bursdagene våre. Men gøy var det allikevel.
Bursdag er hyggelig. Det er liksom din egen dag og i dag er det min dag.
Det er min dag i dag!
I det siste halvannet år har jeg skrevet en rekke blogginnlegg om forskjellige temaer som har opptatt meg der og da. Det har etter min målestokk vært overraskende mange inne og lest innleggene. Noen har også fortalt at blogginnleggene har vært til viktig inspirasjon for deres vei valg eller at de har gitt økt innsikt i forhold til dem selv, deres hverdag, deres relasjoner og om uheldige fenomener i kulturen i Norge.
Det har vært hyggelig og inspirerende at så mange har fulgt bloggen. Takker og bukker J
Det er rart med det. Det er akkurat som om min glede med skriving har økt litt med antallet som har lest blogginnleggene.
Jeg lurer på om antall lesere av et blogginnlegg påvirker min egen opplevelse av blogginnleggets verdi?
Jeg lurer på om eventuell tilskuerfokus fremmer eller hindrer utvikling av originalvare, brukbare perspektiver og nye tanker?
Nye tanker trengs!
Jeg kommer ikke til å skrive i bloggen på en stund fordi jeg skal fokusere på et nytt skrive prosjekt. Jeg har endelig funnet noe jeg vil gå etter. Jeg gleder meg stort og jeg er overbevisst om at det kommer til å bli knall bra.
Jeg liker å skrive, jeg liker å være ute i skogen og jeg driver å lager litt musikk. Dessuten så liker jeg å gjøre ingenting.
Og da må man prioritere.
Færre og større kaller jeg det. Færre aktiviteter og mer fokus på de prioriterte aktivitetene .
Et personlig og sterkt ønske om kvalitet istedenfor kvantitet.
Familie, venner og jobb skal det også være tid til.
Kan saktens ikke rekke alt heller.
Sånn er det med den saken.
Færre og større.
Det er det jeg går for i 2014.
Takk for laget så lenge
Godt nytt år til deg også.
J
ea

torsdag 12. desember 2013

Likes anyone ?


Et element ved å ta seg selv på alvor kan i en del sammenhenger være å slutte å si de riktige tingene.

På en måte slutte å skåre poeng med sine uttalelser hvis man i en gitt sammenheng kjenner at man mener noe annet enn det som mest sannsynlig er å dunke en sosial trepoenger.

Slutte å juge.

Rett og slett begynne å snakke sant.

Tiden er inne.

Så mine venner, bekjente, facebook venner og ukjente.

Liker du dette blogginnlegget så skal du få min sjel.

Jeg lever kun for antall likes forstår du.

Min integritet er godt skjult salgsvare i butikken:

Kledelig AS

Eller var det Kjedelig AS

Husker ikke.

Integritet selges som frossent hvetebrød i denne butikken med trampeklapp fra styret.

And the Board is happy.

Indeed !

Likes anyone?

søndag 8. desember 2013

Da passa ikkje

Jeg og en del andre. Vi har noe til felles.
Vi må leve med oss selv.
Noen ganger er det skikkelig gøy å leve med seg selv.
Men vi må også leve med oss selv når blir såret. Når vi gremmes over å ikke rekke å svare på alle sms'er. Når vi lengter etter sms'er.  Når vi blir stresset av sånne ting vi ikke burde bli stresset av. Når vi bekymrer oss. Når vi opplever manglende respekt fra andre, eller når vi må leve med å føle at andre trenger mer av oss enn det vi har til overs.
Vi må leve med ambivalens. Skal jeg gjøre sånn eller sånn.
Før var jeg ambivalent. Nå er jeg ikke sikker lenger.
Jeg for min del lever med meg selv dag ut og dag inn.
Det innebærer mye moro men også en del rart føler jeg.
Jeg bærer mine gleder og jeg bærer mine sorger. Sånn er det jo. Ikke alle strømninger som regjerer inni der er like gøy.
Om å forebygge i forhold til å måtte bære sine egne sorger:
Det hjelper for eksempel å ta seg selv på alvor, synes jeg.
Og når man tar seg selv på alvor så hjelper det veldig å forenkle. Forenkling kan være gode ting.
En jeg kjenner som er fra Sogn sa alltid hvis det ikke passet.
"Da passa ikkje", sa han.
Mange har prøvd å få han på glid. Få han til å forklare hvorfor. Komme med logiske forklaringer. Men ingen har lyktes.
"Da passa ikkje", sa han bare.
"Men hvorfor. Jeg forstår ikke hvorfor du ikke vil".
"Da passa ikkje", sa han. "Men du kan ikke bare si det. Du må ha en grunn"
"Da passa ikkje", sa han.
Og det passer jo.
Hvis man ikke vil, orker, klarer eller kan, mener jeg.
Etter en stund kunne han bare si: "Da passa ikkje", en gang.
Etter en stund hadde folk forstått at han sa det som det var.
Det var nemlig slik at det ikke alltid passet.
Og det må vel en mann fra Sogn ha lov til å si på sin egen dialekt?

mandag 2. desember 2013

Useriøst som faen

Da jeg var i tyve årene fikk jeg følgende fantastiske kompliment:
”Du Egil, du er rett og slett naturlig hemningsløs”.
Hvor er det blitt av denne naturlige hemningsløse gutten. Han som ikke tok ting så jævlig seriøst.  Som så humor i det meste. Som alltid hadde en vanvittig historie på lager. Som kunne sitte sammen med venner og dele historier så vi lo høyt og lenge.
Ja det var det vi gjorde.
Vi tullet og tøyset og vi lo høyt og lenge.
Hvor er det blitt av han gutten.
Som benyttet enhver anledning til å synge Ola Tveiten med en slik innlevelse at han må ha vært arbeidskar i et annet liv.
Som jobbet til det beste for folks trivsel og livskvalitet med en slik kraft at han må ha trodd at det ville forandre verden til det bedre.
Som var litt gæren og som var så full av kreativitet at det som folk omtaler som kreativt ved han i dag bare er rester av smuler på et bord etter en middag med en gjeng mennesker med anal personlighet, stiv overleppe og godt utviklet kritisk sans.
Æsj. Det er dere dritkjedelige gamlinger som tar feil.
Dere var faen meg desillusjonerte pensjonister i en alder av 20 år.
Nå!
Fra dette tidspunkt er det slutt.
Jeg slipper meg sjøl løs igjen.
Varsku her.
Dette blir useriøst som faen.
Dette blir gøy.
Og.
Mer seriøst budskap enn dette får du ikke servert her på denne kloden.
NB:
Dere som tror dere vet alt irriterer oss som gjør det.