mandag 28. oktober 2013

Den lille sygutten

NB:
Dette blogginnlegget er et depressivt eventyr.
Hvis du ikke ønsker å lese om ting du ikke ønsker å tenke på i dag.
SLUTT Å LES NÅ!!!
xxx xxx xxx
Slutt å les nå !!!
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
Den lille sygutten.
Det var en gang en mann som het Eilert. Han kjente ofte på meningsløsheten.
Han leste, han så og han hørte. De samme tingene om og om igjen. Det var ingenting nytt og oppbyggelig noe sted. Verden var i en endeløs nedadgående loop.
Avisenes forsider gikk i sykluser. Den ene uken sto det at boligprisene kom til å gå opp. Uken etter sto det at boligprisene kom til å gå ned. Poteter var bra den ene dagen og poteter var dårlig dagen etterpå. Kaffe var helsefremmende og kaffe var helsefarlig annenhver måned. Det sto om hvordan man lagde mat før jul og det sto om slanking etter jul.
Han følte det sånn Eilert. Det handlet om å bruke. Bruk opp alt. Bruk. Bruk. Bruk. Bruk opp jordkloden. Fort som faen.
Drit i alt så lenge pengene strømmer inn.
Eilert leste historier om gode medarbeidere som arbeidet alle sine våkne timer i døgnet. Se det: Sånne folk ville næringslivet ha. Eilert fulgte med. Tradisjon og langsiktighet. Drit i det. Splitt opp. Selg ut. Produser i lavkost land. Nedbemann. Riv ned, bruk opp. Bruk det opp!
Rask avkastning.
Egnede folk ble kjørt oppover i systemene for å holde presset oppe. Og klarte de ikke pressstere så ble det som i idretten. Doping. Eller fiksing på regnskapene.
Feite bonuser. Viktig.
Eilert lurte på om pådriverne ville vise et bilde av seg selv i fremtiden til barnebarna. Her er et bilde av meg. "Jeg var med på å lage det slik at færre kunne leve av virksomheten", sa han sikkert ikke.
"Men det så da sånn ut i virkeligheten", tenkte Eilert
Men vi har fint hus, nok penger og vi er respektert.
Kjøpe skoleveske til barna sine til 14000.-. Viktig.
Eilert så sånne ting.
Han synes nyhetene fråtset i varme lik eller skandaler mens folk i styre og stell bablet i vei om viktige ting.
En velfrisert en sa på TV: "Jeg gir ikke ros hvis du ikke har oppnådd førsteplass."
Eilert. Som den mislykkede mannen han følte han var. Han tenkte ofte på den lille sygutten. Han ble ikke gladere av å se og høre den velfriserte som la lista høyere enn han hittil hadde klart å fantasere om.
Devaluering av en allerede verdiløs mann forekom daglig når han hørte eller leste om de vellykkede innsiktsfulle som uttalte seg. Han ble sintere og sintere og mer og mer lei seg. Han fikk ikke være med på noe.
Meningsløsheten regjerte inni han.
Naboer i fjerne land kriget, kranglet og drepte hverandre. Diktatorer drev på med makten sin. Korrupsjonen. Lovlig og ulovlig, herjet byene. Voldtektsmenn voldtok, religioner kjempet om verdensherredømme og parkeringsselskapene krevde penger for at du satte fra deg bilen.
Alle som eide jordens ressurser. Hvem kjøpte de biter av jorden fra den gangen i år 0?
Av marsboerne!?
Æsj. Han var så luta lei.
Han flyttet i telt. Om vinteren satt han i kuldegropen. Der hvor den kalde luften samlet seg. Der satt han og tenkte.
Hva er det egentlig som skjer her på jorden?
Han tenkte og tenkte mens dagene gikk. Hvordan han overlevde vet ingen. Men han overlevde.
"Hva er det som egentlig skjer her på jorden," tenkte han.
Etter tre år i kuldegropen, avbrutt av tre varme sommere uten at han så solen. Da kom han endelig frem til konklusjonen.
Eilert hadde sett at alt handlet om 2 ting:
1. Få tak i penger
2. Hvordan være "over" de man møter på sin vei.
"Merkelig rase vi mennesker," tenkte Eilert. Vi fødes til livet her på jorden i et lite øyeblikk av uendeligheten med en mulighet til å oppleve noe bra. Noe bra for alle.
Det vi ville, eller i allefall fikk oppleve var konkurranse.
Competitiveness.
Konkurranse. Ikke samarbeid.
Alt vi bruker her på jorden. Er ikke det her på jorden? Hvordan er det blitt slik at jordens ressurser eies av noen og må kjøpes tilbake av de andre, sutret Eilert da han gikk til psykologen, 45 minutter to ganger i måneden.
Det meste av tiden brukte menneskene til å streve etter å få tak i penger og til å hevde seg ovenfor andre. Det så ut til at det var viktig å overvinne andre. Akkurat som om roen kom da.
Ved å være den som hadde forstått noe.
At vi ble født inn i denne verden for å bruke tiden på å få tak i penger eller bekymre oss om at vi ikke skulle få tak i penger. At vi brukte tiden vår på å jage etter anerkjennelse.
At vi brukte tiden vår på å ha dårlig samvittighet ovenfor barna våre fordi vi ikke var gode nok foreldre.
Hva var egentlig å være en god nok forelder? Noen foreldre slo de hjelpeløse forsvarsløse barna sine. Hvor kommer sånne ting fra? Hvis de noen gang skjønner at det er ikke bra. Hvordan komme seg videre fra det. Både barn og foreldre.
Noen kjempet vettet av seg for å være en bra forelder og kjente angsten rive dem i filler bare de tok seg en kaffe og satt i egne tanker et par minutter.
Menneskene var en merkelig rase.
Menneskene.
Full av smerte, sinne, hat, kjærlighet og et enormt behov for å bli sett.
Bli applaudert.
Ha rett.
Bli elsket.
Ha finere bil enn naboen.
"Merkelig at vi ikke så at vi var verdi i oss selv", tenkte Eilert.
Ansatte var ført som kostnad i firma regnskapene. Fabrikklokalene som de ansatte jobbet i var ført som verdi.
Menneskene var utgiftsposter i produksjonen. Sånn var det med den saken.
Det var slik vi hadde laget det. Alle og ingen.
Noen i blant oss hadde forstått at det hele egentlig var meningsløst. Løst fra mening.
De hadde forstått at vi egentlig var frie.
Er vi frie?
Finnes frihet uten fangenskap?
Er det sammenlignende dualistiske systemet som ligger innbakt i språket en gigantisk tabbe som er konstruert av oss selv?
Hvem er det som egentlig vet at noe er bedre enn noe annet?
Hvem vet at det å kjøre er bedre enn å gå. Vet du virkelig at det er bedre å lage et system hvor folk suser avgårde fra sted til sted. Er virkelig økt omgangskrets bra? Hvem er det som vet at positivt er positivt?
"Har du fått deg ny bukse?"
Det er vel positivt?
Den lille sygutten har sydd dem. 15 timers skift på tekstilfabrikken. En krone i døgnet. Mange som skal ha sitt. Designerne, grossistene, motebladene, reklamebyråene, butikkeierne, modellene. Sygutten får nesten nok mat. Og de som eide. De som hadde kjøpt biter av jordkloden av marsboerne i år 0 skulle også ha sitt.
Eilert mente at han så det meningsløse.
Han hadde til og med sett det meningsløse i å kjempe en kamp om å overbevise andre om det han så.
"Hvem var han til å kunne si at han hadde forstått noe mer enn andre", tenkte Eilert.
Hvem vet at det er noe som er mer eller mindre å forstå?
Er det egentlig bedre å vinne eller å tape en boksekamp?
Er det noen som virkelig vet dette?
Lover og  regler.
Så råtten var menneskerasen at de måtte lovbestemme at det ikke var tillatt å voldta eller stjele eller steine et menneske.
Bankene styrte i verden ved å låne ut penger som ikke fantes. Det fantes lite verdier bak tallene. Tallene var tall i datamaskiner. Eller papir med trykksverte. Eller forventning om salgsverdi.
Hva har verdi?
Hvem er det som egentlig vet hva som har verdi?
Alfa hannen har verdi.
Viktig å komme øverst i hierarkiet.
Å være alfa hann var viktig fordi?
Alfa hann?
Endelig. Eilert lo så han skreik.
Ha, ha, ha, ha, ha, ha
Det var så mye dritt, møkk og gørr innbakt i menneskenes natur
Men, men.
Meningsløsheten var bare noe Eilert kjente på når han var syk.
Når han var deprimert.
Det var de alvorlige depresjonene som svertet Einars hode og dynket hans opplevelse av virkeligheten med tung og svart kvikksand.
Det fikset menneskene med lobotomering, elektrosjokk og antidepressiva.
Så ble han bra igjen.
Meningsløsheten var borte og han så endelig solen, månen, stjernen og kjærligheten igjen. Han var glad og livet var lett. Han var tilbake. Han opplevde mening og glede. Og han fikk lyst til å se bra ut.
Så han kjøpte seg en ny bukse.
Som var sydd av en den lille sygutten.
Nei, nei, nei. Ikke han sygutten som ble nevnt tidligere i eventyret. En annen liten sygutt.
Han andre døde i en av de brannene du har hørt om.
På en eller annen tekstilfabrikk.
Brannsikkerhet.
Det er man ikke opptatt av på sånne fabrikker.
Men det så ikke Eilert lenger.
Han var opptatt av sin egen glede.
Er det feil å nå da.

torsdag 24. oktober 2013

Angst og bananer

Jon Schau har laget arenaen Tirsdager med Jon. Arrangementet gjennomføres hver tirsdag klokken 1830-2030 i Lykkehaven Cafe, Elias Smiths Vei 7 i Sandvika.
En spesiell og fin anledning for refleksjon og personlig vekst slik jeg opplever det.
Neste Tirsdag 29. oktober så skal jeg være Stand in for Jon Schau da han er på en jobb et annet sted.
Jeg vil se nærmere på "opplevelsen av hva som skjer" i livene våre. Jeg kommer innom følelser som glede, tristhet, angst, frykt, depresjon og sorg.
Ideen er at samlingen skal være en arena for å dele innsikter om glede og om veier inn og veier ut av vondt.
Jeg heter Egil-Arne Skaun Knutsen, 46 år. Fra yrkeslivet har jeg erfaring som offiser i forsvaret (10 år i forsvaret), jeg har jobbet i 7 år som toppleder innen markedsføring med Norsk og Skandinavisk ansvar i Statoil (11 år i Statoil totalt), og jeg har jobbet med Helse, Miljø og Sikkerhet (HMS) i ca. tre år. Fra 2009 har jeg jobbet som klinisk psykolog samt at jeg brenner for, skriver, spiller gitar og holder foredrag med budskap omkring folkehelse og bevisstgjøring i forhold til det å ha det vondt og det å ha det bra/ få det bra.
Utdannelse:
Befalsskolen for infanteriet Sør Norge. 1 år
Krigsskolen Linderud. 3 år
Hovedfag i Psykologi med vekt på prestasjoner, kommunikasjon og positive følelser. (Cand. polit)
Embetsstudiet i Psykologi (Cand. psychol. Vanlig klinisk psykolog).
Bloggen min heter psykogrubbel: www.psykogrubbel.blogspot.com
Ellers:
Jeg har mye erfaring med egne gleder og sorger og bruker eksempler fra eget liv i slike sammenhenger.
Om du sliter mye eller lite, om det er noen i familien din som har det vanskelig, om du stresser, om du er ensom, om du angrer, om du er glad eller om du bare interesserer deg for psykologi.
Det er rom for alle.
Forøvrig så er det 30 stoler med bord foran. Servering på stedet. 200.- for billetten.
Jeg prøver alltid å lage samlinger med både seriøsitet og letthet på foten.
Om både angst og bananer
:o)
Vel møtt til Lykkehaven Cafe, 29 okt klokken 1830
Mvh
Egil-Arne

mandag 21. oktober 2013

Johnny Boy

Johnny Boy. Egentlig er navnet Jon Arve Schau. Sånn sett blir han garantert skogeier etter hvert.
At du Jon Arve Schau skulle arve skau...!
Best kjent er han antakelig som komiker, forfatter, filosof, folkehelse, verdighet og fredsarbeider. Indre og ytre fred.
For meg er jon mest en venn. En jeg er glad i, en jeg blir frustrert over, en jeg er enig og uenig med. En jeg forstår og en jeg ikke forstår. Og han er en jeg lengter etter når jeg ikke har sett han på en stund.
Jon har opplevd å bli erklært død to ganger på alle de måter moderne medisin kan måle død på. Men her er han altså. I god og for meg skremmende fryktløs tilstedeværelse i verden. Det å oppleve. Ikke å lese om å være død. Men det å erfare å være død er som jeg etter hvert har forstått en erfaring med læring og kunnskap med et innhold som jeg tenker må være spesielt å bære.
Jeg tenker på Copernicus. Da han på 14-1500 tallet forsto at jorden ikke var sentrum av universet. Han møtte en del motstand da han "beviste" at det var solen som var i sentrum av universet.
Men nå til dags er jo det gjengs forståelse her på vår lille klode. Det ble et paradigmeskfte. En verden bygd på ny forståelse. En ny verdensanskuelse.
Det er forresten visst nok over 40 000 planeter i melkeveien med samme atmosfære som her på jorden. Mye mulig det er liv der ute.
Han er nok stor han dyktige sjefen i det firmaet. Men i et uendelig univers som utvider seg med lysets hastighet så ...
Det er fullmåne i natt. Stjernehimmelen oppleves også stor.
Det må være rart å ha sett noe som så få har sett og bare ha noen skarve tusen ord på Norsk eller engelsk til å forklare en uendelig stor erfaring som beveger seg og utvider seg inn i evigheten.
På sykehuset. Å ligge komatøs med kunstig åndedrett, slanger i munn, nese, hals og mage. Med slanger som er grodd fast inni magen og bare vite at man ikke har nok væske i kroppen. At man tørker ut.
”Jeg er tørst”, liker jeg å kunne si.
Det kunne ikke Jon si på ukevis.
Hvis det samme skjer meg. Jeg skal lære meg morse så jeg kan blunke meg til et glass vann. Hvis noen ser på meg når jeg blunker da.
Jon er lynende intelligent. Han sprenger nesten IQ tester, men er jo såpass informert at han vet at en IQ test bare måler en millipromille av et menneske sine kapasiteter. Og dessuten menneskets kapasiteter klarer ikke høre en hundefløyte eller se radiobølger en gang. Men de er jo der.
Så hva måler en stakkars IQ test egentlig?
Ikke mye tenker kanskje Jon. Han har jo vært. Jeg gjentar. Han har vært et annet sted og erfart at det vi opplever her er det samme som hvis mauren tror at maurtuen er det som gjelder.
Ca. åtte måneder i 20 000 km/t tok det "Curiousity", en ubemannet romsonde å fly til den relativt nært lokaliserte planeten Mars.
Jeg vet ikke om det er ensomt å vite det Jon vet. Noen tenker at det er alternativt. Det gjør ikke jeg. Jon er et menneske og opplevelsene har han gjort som menneske, levende og medisinsk erklært død.
Tid for eksempel finnes ikke. Verden er som på en DVD film. Alt på filmen er der selv om vi ser filmen fra start til slutt. Det vet vi fordi vi kan spole oss frem og tilbake på en DVD. Umulig for meg å forstå at alt er her, vi har rett og slett bare ikke lært å spole enda.
Et menneske og en venns opplevelser tar jeg på alvor, selv om jeg ikke har kunnskap som gjør at jeg forstår alt.
Noen sier til meg at de ikke helt vet hva Jon driver på med nå for tiden.
At han burde spisse sin merkevare.
Det er enkelt å svare på. Mye enklere å svare på enn mye annet.
Jon er pappa, venn, og medmenneske som i sitt virke driver med humor og livsfilosofi.
Humor
Liker du å le høyt, godt og lenge. Velkommen til Stand Up med Jon Schau. ”En gal mann vender hjem”, heter det showet som kommer til våren. Min eneste kommentar til dette showet er:
Ahhh det er deilig å le høyt, godt og lenge. For så og bare kjenne at det kiler i dagevis etterpå fordi det var et noe midt inni lattersalvene som var noe mer enn humor. Noe jeg kan bruke til noe.
Livsfilosofi
Liker du å utvikle deg selv eller å reflektere over livet. Velkommen på foredrag eller les bøkene til Jon Schau.
Tirsdager med Jon. Klokken 1830 hver eneste tirsdag på Lykkehaven i Sandvika er i så måte en helt spesiell og inspirerende arena Jon har laget.
Ellers kan jeg si deg at Jons integritet er intakt. Han prostituerer seg ikke en millimillimillimeter. I sitt virke gjør han det autentisk. Fullstendig autentisk. Han sier og gjør det han mener for å si det sånn.
Dermed. Han gamle rockern jeg snakket med en gang som reflekterte over arbeidsliv og det å tjene penger til livets opphold. "Vi er alle horer", sa han.
Han visste ikke om Jon Schau.
Aller mest er Johnny Boy en fin fyr.
En god kamerat.

lørdag 19. oktober 2013

Framsnakking

Framsnakking er et ord jeg har hørt Kronprins Haakon bruke.

Jeg har ikke hilst på Kronprins Haakon personlig men jeg ville rett og slett framsnakke han litt. 

I 1988 så jeg han i gården bak slottet. Jeg gikk på Krigsskolen den gangen og vi skulle stå i espalie i trappen opp inne på slottet en gang Kong Olav og daværende Kronprins Harald hadde offisielt besøk på slottet.

Kronprins Haakon var 14, 15 år den gangen antar jeg. Ungdom.

Mye sikkerhetsvakter, formaliteter, tradisjoner, kadetter og offiserer var på gang i området.

Jeg sto i grunnstilling men så imidlertid Kronprins Haakon i øyekroken. Han sto rolig for seg selv og gjorde noen bra triks med jojo'en sin. Jeg husker jeg tenkte: 

"Han der er fri"

På tidlig 2000 tallet hadde Kronprins Haakon og Kronprinsesse Mette-Marit en pressekonferanse som har betydd mye for meg personlig.

Mye!

Det var Kronprins Haakon  og ikke minst Kronprinsesse Mette-Marit også. Men denne lille framsnakkingen handler om Kronprins Haakon. 

Det var Kronprinsens bruk av ord, kjærligheten dem i mellom, fortid, nåtid og fremtid som imponerte meg.

Han hjalp meg i en meget vanskelig situasjon.

Han hjalp meg i en periode hvor jeg produserte skarp og nådeløs selvkritikk med blodige slintrer på mothakene det meste av døgnet.

Det å ta tilbake seg selv gjennom verdige ord om seg selv er en finstemt og livgivende kunst.

Denne kunsten kan Kronprins Haakon.

Verdighet!

Jeg ville bare si at Kronprins Haakon sin integritet, klokskap, ro og verdighet imponerer meg.

Framsnakking !

Kronprins Haakon sitt eget ord ?

Det kritiske og mobbende, baksnakkende folkeaktoratet som finnes i media, i barselgrupper, på internettet, i styrerommene, på jobb og 

antakelig mot seg selv inni hodene på mange hundre tusen triste og redde nordmenn som for tiden sliter med sitt.

Den "straffende" innstillingen til seg selv og andre er noe vi lærte en gang.

Nå kan vi gå videre.

Framsnakk deg selv og en annen i dag.

Framsnakk deg selv og andre hver dag.

verdige ordelag.









onsdag 16. oktober 2013

Fyrer med ved

Uten å være formanende eller den moralske rytter på sin høye hest.
Jeg vet at noen ganger er det å se eller utføre handlinger som fremmer mulighetene for løsninger ikke like lett.
Det kan være sykdom, frykt, fysisk tvang, handlingslammelse, postvegring, systemskrekk, utslitt, smerter osv.
Allikevel tror jeg at det fra enhver situasjon er mulig å få det i retning av litt bedre i og med seg selv.
Noen ville si det er et bevisst valg og tenke sånn. Jeg vet ikke om man har et valg hvis man er syk eller har det ille nok.
Jeg vet bare at JEG alltid tror at noe kan gjøres eller ikke gjøres for at jeg eller andre skal få det i retning av litt bedre i en vanskelig situasjon.
Hva som kan gjøres finner man ofte ved å ta på alvor den man er.
Gjennom å utfolde sin identitet.
Gjennom å ta på alvor sin egen og menneskenes natur.
xxx xxx xxx
Hvis det er kaldt så henter jeg ved og fyrer opp i ovnen med mål om å få det varmt.
Jeg sitter ikke og prøver å tenke positivt slik at jeg kjenner mindre til at det er kaldt. Ikke mediterer jeg heller.
Selv om jeg både er for å reflektere over virkelighetsforståelse og opplever at meditasjon gjør meg godt så oppleves det meningsfullt for meg å fyre opp i ovnen hvis det er kaldt.

mandag 14. oktober 2013

Tilgivelsens kunst

Jeg tenker ofte på hva som er god støtte og hjelp til mennesker som sliter med helsen og spesielt da psykisk helse som er mitt fagfelt.

Men også fysisk sykdom. Det kan jo føre til psykiske plager. Psyke og soma. Kropp og sjel henger sammen.

Selvfølgelig er jeg opptatt av å gjøre det som erfaringene (forskningen) viser hjelper mange. Evidensbaserte terapeutiske intervensjoner.

Spesielt er jeg opptatt av at et møte med psykologen ikke skal være en teknisk affære. Derfor fokuserer jeg mye på relasjon. Eller arbeidsallianse som det er beskrevet som i littaturen. Jeg er opptatt av at arbeidsalliansen skal være profesjonell som i faglig relevant og preget av varme, medmenneskelighet og nærhet med nok avstand.

Opplevelsesorientert. Jeg opplever at empati. Det å være empatisk, eller være opptatt av å forstå det den andre forstår er viktig for å få til noe sammen. Jeg prøver alt jeg kan på å forstå det den andre forstår. Først da kan jeg tilby noe som kan være til hjelp. Hvis ikke "empatiprosessen" i seg selv har ført til at den andre på egenhånd begynner å finne sin vei. Andre ganger kan vi jobbe med å se på perpektivene eller vi kan jobbe med hvordan man forholder seg til det som skjer av vonde ting i den indre verden. (Kognitiv, atferds, metakognitiv og aksept orienterte tilnærminger). Det er mange muligheter for gode lindrende eller forløsende prosesser her.

I mange sammenhenger er skam i forbindelse med egen person, ting man har gjort eller blitt utsatt for, noe som er tilstede i terapirommet. Man opplever skam ift. seg selv eller man er redd for at folk skal få vite. Andre ganger er det sorg og sinne fra levd liv. 

Terapi oppleves derfor ofte som tilgivelsens kunst. Noen synes det er godt å finne støtte i prosessen med å tilgi seg selv eller andre. Tilgivelse av seg selv kan være bra for å kunne bevege seg fremover. Finne veien videre.

Noen som for tiden sliter med frykt for selve livet finner det også godt å utvikle evnen til å tilgi seg selv hvis man ikke klarer det man skulle ønske at man klarte. For eksempel at den med sosial fobi som trener og trener for å ikke være redd i kantina eller i andre fora med andre folk tilstede, tilgir seg selv hvis det ikke går. Ikke bli sint på deg selv hvis fryktens svovelsyre etser på nytt. Jeg vet at fastlåst frykt eller angst som så mye annet også er et helvete på jord. Jeg mener imidlertid at økt evne i retning av tilgivelse av seg selv. En slags romslighet eller et amnesti. Det å gi seg selv fritakelse for straff for de øyeblikkene man ikke virker som man "burde", gjør det lettere.

La amnesitiet strømme gjennom kroppen din.

Men igjen. Hvis frykten herjer og du prøver å tilgi deg selv for situasjonen slik den er og ikke klarer det. Så tilgi deg selv for det også.

Kanskje man burde gå en tur om dagen når man er deprimert. Det kan nok være lurt. Men alle som har vært deprimert vet at det ikke alltid er like lett.

Så derfor. Se hva du klarer. Går det ikke så gi deg selv en god slakk og så prøver vi igjen en annen dag. Eller kanskje det til og med var riktig at du prøvde å finne ro i sofaen den dagen. Kanskje det var det som var den gode prestasjonen vi var ute etter akkurat da?

Noen ganger kan det å tilgi andre være en frigjørende prosess for å komme seg videre. Man trenger ikke å akseptere det som er gjort. Men man kan tilgi dem. I deres uvitenhet. Eller drevet av sitt eget diktatoriske indre tyranni har de utført handlinger som skadet deg.

Klarer du å tilgi dem så kan det være til hjelp for din vei videre.

Men igjen. Klarer du det ikke så er det greitt det også. Vi gir oss ikke. Det er andre veier som kan legge fortid og fremtid "til hvile". Vi skal finne din vei mot noe som er bedre for deg.

Tilgivelsens kunst er virkelig en kunstform. 

Den er kreativ, mentalt utfordrende, finstemt, bevisstgjørende og tilgivelsen kommer ved å se på "sakene" flere ganger.

Jeg kan synge, spille nok gitar, skrive sanger, melodier, bøker og dikt. Jeg kan lage hele univers med både tekst og symbol.

Jeg er nok en kunstnersjel.

Som kunstnersjel er jeg aller best på.

Tilgivelsens kunst.







lørdag 12. oktober 2013

Hell i uhell


Det er ikke morsomt når man rett og slett har så vondt at man må dra til legevakten midt på natten.

Men det er jo ikke så farlig å ha en tur på sykehus på grunn av et ufarlig problem som kan fikses "lett". Men jeg må si jeg fikk mine tanker ved å være et par dager blant mer eller mindre alvorlig syke mennesker. Jeg hørte et smerterop fra gangen. 

Det er akkurat som om konkurransen, hardheten, køene, business reviews, og bunnlinjene er totalt borte når man er på sykehuset. 

I allefall oppleves det sånn selv om jeg vet at sykehusene strever for å nå sine "bunnlinjer".

Det lå en gammel mann på rommet mitt. Han hørte ikke noe særlig fordi han ikke hadde fått med seg høreapparatet sitt hjemmefra når krisen oppsto. Under legevisitten. Legen forsto at han ikke hørte så godt. De tok hverandre  i hendene og legen snakket helt inni øret hans etter at han hadde forsikret seg om at pasienten ikke hadde smerter mer. "Vi har ordnet problemet ditt. Det er over. Du kan få dra hjem i morgen", sa legen. Den gamle mannen knyttet den litt spinkle tynn hudede hånden sin rundt hånden til legen. Så lo han. I lange latterdrag. Høyt og hjertelig lo han.

Jeg er imponert over helsevesenet. Både Oslo legevakt og spesielt Bærum Sykehus som jeg oppholdt meg på i lengst tid. Måten jeg ble tatt i mot på. Profesjonaliteten på akuttmottaket da jeg naturlig nok plutselig ble nedprioritert da det kom inn skadede fra en ulykke. Undersøkelsene. Spørsmålene. Kommunikasjonslinjene. Kontrollrutinene, sjekking av utsyr, gjentagende kontroll av mitt navn og fødselsnummer før jeg ble lagt i narkose og rutinemessig kontroll av blodtrykk, temperatur og puls. Narkose lege og  narkose sykepleier som passer på deg mens du sover. Pre operativ, operasjon og postoperativ. For et vanvittig bra opplegg. For en dyktighet og for en imponerende logistikk. 

Jeg er så sjeleglad over at jeg lever i vår tid og slipper "tannlege besøk med halvsløvt fotdrevet borr og rotfyllinger uten bedøvelse".

Hjelpepleiere og sykepleiere som jeg må innrømme fortsatt er litt ekstra vakre har riktig nok mye å gjøre. Men i hvite drakter uten "skit på vingan"og med gode sko som Forrest Gump (Run Forrest run) garantert ville beundret, løfter de serviceinnstilling, medmenneskelig og faglig profesjonalitet opp til et inspirerende nivå. 

Portørene som går en og en halv mil på hver vakt har god fysisk form og glimt i øyet når man ligger i sykesengen og ser taklampene fare forbi over hodet på seg. "God bedring", sier de før de suser videre til neste transportoppdrag rundt i labyrinten.

Det oppsto en akutt situasjon med en på rommet midt på natten. Vi andre ble vekket av arbeidssomme og viktige lyder. To sykepleiere og litt i bakgrunnen. Den samme kirurgen som opererte meg på dagen var på jobb igjen. Meget konsentrert var hun mens hun observerte for å få oversikt over situasjonen. Så dro de raskt avgårde.

Det er virkelig fasinerende både å observere og selv få erfare profesjonalitet og skikkelig godt forankret personlig og faglig integritet i utfoldelse. 

Jeg vet ikke hvem pasienten var og jeg vet ikke hvor syk han var. Hvordan det går med han får jeg aldri vite. Det er rart. Jeg kan ikke annet enn å håpe på det beste.

Det er en verden ved siden av verdenen inne på et sykehus. Fra vinduene i de høyere etasjer på Bærum sykehus kan man se rushtrafikken inn til Oslo på E-18 om morgenen.

Jeg håper jeg aldri kommer igjen, selvsagt.

Men at jeg fikk komme til dere på denne "lette" sykehusreisen.

Det var et hell i uhell

Med vennlig hilsen

Egil-Arne Skaun Knutsen

Sutalaus

Så vart det igjen denne nåtidas alder
Fleire rop enn ett: Eg faller eg faller

Nokon falt fort og nokon falt sakte
Mens nokon i snøen leika og akte

Nå og da vart det samling i bånn
Da er DET virkeleg da er DET sånn

Å reisa seg er ikkje berre så lett
Kva er å gjera det riktige rett

Nokon veit alt og andre sit taus
Mens nokon dei frelsast til sutalaus

Sutalaus. Sutalaus. Så visst ikkje ille
Det var vel til dit dei aller fleste ville ?

Er det for mykje og ynskja for alle
Fred i ein kropp og fred ein skalle

Dette eg synast er fine tankar
Eg håpar på håp så lenge hjartane bankar















mandag 7. oktober 2013

Se hverandre gjør en forskjell

Den 10. oktober er den internasjonale Verdensdagen for psykisk helse
Dere som har lest bloggen min vet at jeg brenner for å fremme individenes viljestyrke til og rom i kulturen for bedre psykisk folkehelse. Det er vist at fra 700 000 til en 1 000 000 mennesker i Norge til enhver tid sliter med psykiske plager. Både kostnadene i form av penger, sosial og individuell lidelse er enorme.
Jeg mener at mange av dagens psykiske plager i Norge kunne vært kalt sivilisasjonssykdommer. Med dette mener jeg at det er strukturer og mekanismer i den moderne sivilisasjonen som ligger til grunn for mange av de psykiske plagene. Altså at det nødvendige tempoet i samfunnet på grunn av kostnadsnivået, penger er inngangsbilletten for å delta som vellykket, et retusjert verdensbilde i form av photoshoppede vakre mennesker og lykkelige fasader, den industrielle maten som er lettest tilgjengelig, den type kompetanse som er nødvendig i det moderne arbeidsliv, mangel på stillhet og rom, folk pakker seg trangt sammen i byene hvor det er arbeid og tilbud, mangel på å være ute i dagslys, for lite fysisk aktivitet i jobber som handler om å sitte i møter, sitte å skrive e-poster eller å sitte bak en skranke. Vi vinner ikke land lenger.  Vi sitter for mye og stanger mot en seig materie på datamaskiner eller sertifiserte korrekte prosedyrer.
Til tross for at mange av dagens psykiske plager antakelig kunne vært kalt sivilisasjonssykdommer så er min fokus i denne sammenheng på DEG.
Jeg gir ikke deg ansvaret for dine eller mennesker i din nære omgangskrets sine eventuelle plager. Men jeg tror det er du som eventuelt kan gjøre mest med det nå og fremover. Det er du som med din kraft og viljestyrke skal og kan ta grep for å tilrettelegge livet ditt på en best mulig måte ved å ta inn over deg hvem du er. ”Kjenn deg selv” sa Sokrates. For meg handler dette om å ta på alvor hvem man er. Slutt å lev mot din natur men prøv heller å leve smart med de sterke og evt. ”mindre vellykkede” sidene og erfaringene du har.
Det er også du som kan gjøre en forskjell for andre som for tiden ikke mestrer livet så godt for seg selv. Det er antakelig helt avgjørende at akkurat du som har krefter gjør en forskjell. Det er en umulig oppgave for systemet å fange opp alt hjelpebehov.
En av grunnene til at jeg brenner for psykisk helse er den at jeg vet veldig mye om slik smerte selv. Psykisk og fysisk smerte. Jeg har i mitt liv hatt ekstremt smertefulle perioder med angst, sorg og depresjon og jeg kan fortsatt ha kortere eller lengre episoder med sterk angst. Det går opp og ned. Mitt liv som ditt består av gleder og sorger.
Min forståelse for hvorfor ”sorgene” mine eventuelt kan kalles ”ekstreme” deler jeg ikke så ofte. Det er privat.
Men hvordan psykisk smerte (fastlåst frykt, stress, søvnløshet, endeløs tristhet) kan oppleves, hva det gjør og hva man kan gjøre for å få det bedre deler jeg mer enn gjerne.
Den 10. oktober er den internasjonale Verdensdagen for psykisk helse. Hvert eneste år velger ”Verdensdagen for psykisk helse” et nytt tema. Teamet i år er: ”Se hverandre gjør en forskjell”.
Fokuset er forebygging av ensomhet og mobbing med hovedmålgruppe barn og unge.
Jeg tenkte jeg skulle prøve å gjøre en liten forskjell og inviterer herved til Verdensdag samling på Psykologklinikken på Sinsen sine lokaler, Stamina Helse, Sinsenveien 53 A på Sinsen i Oslo. Det blir servert kaffe, te og frukt. Det er noen parkeringsplasser i området. Men det enkleste er å ta T-Banen til Sinsen og gå de ti minuttene bort til våre kontorer. Bussen stopper også rett i nærheten.
Ensomheten jeg skal ta et oppgjør med er den opplevde ensomheten som kan ligge i å slite med stress, fastlåst frykt, sorg eller tristhet.  Jeg tror nemlig at det er ”mer vanlig” enn vi vil eller burde anerkjenne.
Jeg tror også at hvis du slapp å skjule dine plager i ensomhet så ville noe av det indre trykket ”fordampe”.
Velkommen til folkelig foredrag og musikalske innlegg med undertegnede. Det blir også UR fremføring av ny låt med gitaren. Ta med kamera :o)
Verdensdagen for psykisk helse
Dato: Torsdag 10. oktober.
Tid: 1800-2100
Sted: Sinsenveien 53 A. 5 etg. Psykologklinikken på Sinsen. Stamina Helse.
Aldergrense 18 år.
Pris er 200 kroner som du kan ta med i kontanter. Du mottar kvittering på stedet.
(Vær snill og meld deg på så jeg vet sånn ca. hvor mange som kommer)
Gode ideer kommer ofte sent men godt. Jeg er takknemlig hvis du sprer dette budskapet så kanskje vi kan samle en gruppe mennesker å få noe matnyttig ut av kvelden på Verdensdagen for psykisk helse. Vi har plass til ca. 50.
Vel møtt
Med vennlig hilsen
Egil-Arne Skaun Knutsen
Psykolog Stamina Helse. Tidligere markedsdirektør i Statoil og Krigsskole utdannet offiser i Hæren.

lørdag 5. oktober 2013

Irriterende men sant

Jeg tror det er bra å akseptere menneskets natur og dermed sin egen natur. Jeg mener vi mennesker er utrustet med et emosjonssystem som fungerer som en GPS eller en finjustert orienteringsfunksjon for oss mennesker. Poenget er å ta disse emosjonene på alvor. Det jeg er opptatt av er en STOPP funksjon. Ikke en inntrenger funksjon. Det må vel være lov å spørre pent om man kan få kysse den gutten eller den jenta. Men man får ta det forsiktig. Det er ikke sikkert han/hun er så flink til å sette grenser.
Overgripere, eiere av sannheten og andre inntrengere er ikke min greie.
Hvis det er noe du ikke liker så er det fordi du ikke liker det. Jeg mener det er like lite saklig å kritisere seg selv eller få kritikk for noe man ikke liker som å få kritikk for at man er tissetrengt. ”Jeg må tisse jeg”. ”Ha din dust! Er du tissetrengt du. Du har jo ikke drukket noe særlig vann i dag. Tissetrengt det burde du ikke være.”
Det beste er vel å gå på toalettet å tisse?
Jeg snakket med ”han” med den krevende jobben som fortalte at han ofte ristet og skalv som en med epileptisk anfall etter spesielle dager med vanskelige oppgaver. Det er som kjent en menneskelig normal reaksjon. En reaksjonsform som er utviklet gjennom våre ”200 000” år her på kloden. Det er antakelig en effektiv funksjon for å riste av seg faenskapen. Noen reagerer sånn. Andre ikke.
Skjelvingen var en ting. Verre var det at han følte at han måtte skjule det for kollegaene sine. Kunne ikke være kylling liksom. Såpass burde han tåle. Han fortalte at han ofte strammet seg opp alt han kunne og brukte alle kreftene han hadde for å ikke vise at han skalv.
Verken brannmenn, ambulansepersonell, politifolk, nordpolfarere, soldater, sikkerhetsvakter, bankansatte, psykologer eller andre blir vel glade av en slik fornektelse av menneskets natur? Jeg mener det må være feil å forakte det systemet som antakelig er en viktig årsak til at vi har overlevd som art.
Men det er klart. Hvis man føler noe. Opplevelsen av hva som skjer. Hvis man opplever noe så er det antakelig bra hvis man har den DYPE innsikten om at man muligens har opplevd ting på en annen enn det den eller de andre hadde som intensjon.
Det er stor forskjell på å fortelle hva man opplever i motsetning til å fortelle SANNHETEN om den eller de andre som dermed gjør at man opplever det man opplever.
Jeg slutter der.
Jeg er tissetrengt skjønner dere!
Irriterende men sant

torsdag 3. oktober 2013

Ut med noe gammalt inn med noe nytt

Hvorfor har vi ikke en debatt om hva som får oss, så altfor mange av oss, til å utøve så mye selvforakt?
Å lese jobbannonser er ikke bare en helsefremmende affære: Vi i ”Kun for supermennesker AS” ønsker en medarbeider med stor arbeidskapasitet. En initiativrik, engasjert, inspirerende, pen, leveranseorientert, competitive og sulten lagspiller med gode evner til å ta riktige beslutninger i et arbeidsmiljø med meget høyt tempo. I vår bedrift. Vi bare elsker høyt tempo.
Messingblåserekken i storbandet spiller fanfare på Kick off’ene hvor gudedyrkelsen av høyt tempo gjør at du glemmer den stive nakken, ikke hører men bare kjenner sms’ene og e-postene som tikker inn på mobiltelefonen mens du spiser middag i bilen på vei til fotballtreningen til sønnen din og at du ikke ser det ironiske i kaffemaskinen på jobben med nymalt fersk sterk og god kaffe som er god å ha for å komme seg opp i tempo igjen etter enda en natt med litt for lite søvn. Fanfarene, hurraropene og fellesskapet smyger seg innunder huden din. Er det bare meg som syns det går litt fort her? Er det bare meg som syns det er litt mye stress. Det er nok bare meg som ikke er flink nok. Du ser deg rundt. Kollegane dine de jubler. Ja. Du blir overbevisst. De elsker tempo. Det er bare deg. Bit tenna sammen.
Selvutvikling. Stressmestringskurs. Opplæring med godt dokumentert faglig innhold. Hvordan gå på videre i høyt tempo ved å undertrykke smerten av de åpne gnagsårene på helene.
En metafor: La oss si at press er flammen fra et stearinlys. Brannsårene på hånden som holdes over stearinlyset er stressreaksjoner.
Hva ville du gjort hvis du sto med hånden over et brennende stearinlys og begynte å få brannsår på håndflaten?
Jeg vet det. Du vet det. Vi vet det alle sammen. For høyt tempo i for lange perioder er ikke bra for helsen. Angst og depresjon og den stressrelaterte delen av hjerte/kar, mage/tarm og muskel/skjellet plager er folkesykdommer som koster milliarder av kroner og mye lidelse.
Men vi elsker høyt tempo.
Mitt spørsmål er: Gjør vi det? Er det sant at vi elsker høyt tempo? Eller er det slik at vi ikke har kommet opp med noen bedre ideer enn å øke farten for å oppnå tilfredsstillende resultater? Er det slik at den eneste muligheten for å tilfredsstille rimelig lønnsomhet er å ”kjøre fra Gjøvik til Oslo (10 mil) på 45 minutter”. Hvem er det som vet at det er lønnsomt å lære folk stressmestring slik at de ”elsker” høyt tempo og løper fortere enn det som egentlig er mulig mens de neglisjerer gnagsårene. Det kan gå bra å kjøre fra Gjøvik til Oslo på 45 minutter. Man må bryte fartsgrensen men over Lygna og med de nye tunnelene på riksvei 4 så er det mulig å holde så høy fart. Er det det? Blir du stoppet av politiet så kan du miste lappen. Det er kjipt. Verre er det selvfølgelig hvis du kolliderer og skader eller dreper deg selv eller andre.
Vi elsker høyt tempo men det er du som må ta byrden hvis du blir syk.
Stress er kroppens reaksjon på press. Stress er en individuell størrelse. Det vil si at hvilket nivå av press som aktiverer stressreaksjoner vil være forskjellig fra individ til individ. Stressreaksjoner kan være hjertebank, anspent muskulatur, irritabilitet, humørsvingninger, tristhet, depresjon, angst, magesår, diare, kviser, søvnproblemer, merkelig atferd, rus, bekymringer og tankekjør. Noen forskere innen psykosomatisk medisin mener også at enkelte former for kreft kan være stressrelatert.

Stressreaksjoner er kroppslige og psykiske reaksjoner som etter min mening ikke skal mestres men fjernes. Ideen om stressmestring er en fundamental feil. (Kanskje ikke i krigsstid. Er det krigsstid?)
 Stress skal fjernes ved å redusere presset slik at stresset avtar. Du er den som merker stresset i kroppen din. Det er du som må styre farten etter hva du tåler. Det er du som får veggen midt i trynet. Vi elsker høyt tempo men det er du som må ta faenskapet hvis det viser seg at tempoet har vært for høyt for deg for lenge. Pressmestring. Mestring av press uten aktivering av stress er mye mer spennende, helserelevant og lønnsomt.
Nærværsarbeid i forbindelse med HMS handler om å lage en trygg og positiv jobbkultur slik at det, som det er beskrevet i arbeidsmiljøloven, er helsefremmende å gå på jobb. Endelig mandag! En bedrift med for dårlige økonomiske resultater er ikke et helsefremmende sted å være. Hva er gode nok resultater? Jeg forstår godt at mennesker som investerer egne penger og tar risiko ønsker avkastning. Hva er rimelig avkastning?
Stressmestring. Det å tåle symptomer på for høyt tempo er heller ikke helsefremmende nærværsarbeid eller lønnsomhet på lang sikt.
Dessuten tror jeg ikke bare at det er du som syns det går litt fort her. Jeg tror vi er flere. Mange av de som kommer til meg er slitne og snakker om tempo, gnagsår og andre fartsskader.
Alle vet hva arbeidsgiverne er ute etter. Vi går på kurs for svare riktig på jobbintervjuene.
Min påstand er at vi blir strategiske og sier og viser det vi vet de vil se. Ingen er interessert i deg allikevel. Sterk, stor, rar og sårbar som du er.
Vi burde finne på noe bedre. En måte å sikre lønnsomhet eller andre former for rimelig måloppnåelse som tok i bruk hvert enkelt menneske sine sterkeste sider er noe jeg er opptatt av. At folk kunne gjøre det de elsket, fikk til og som samtidig bidro. Det ville kunne gi spennende prestasjoner. En form for prestasjoner som fremmet helse. Med tid til hvile, fysisk aktivitet og et bra kosthold. Prestasjoner blant annet på bakgrunn av ivaretakelsen av menneskenes primærbehov. Balanse mellom aktivitet og hvile er alltid viktig for å være sterk og klar til å prestere.
Prestasjoner gir ofte godfølelsen, selvtillit og er også et positivt bidrag til selvfølelsen. Positive oppadgående spiraler. Jeg bruker mine sterkeste sider, jeg presterer, jeg blir glad, jeg sover godt om natten, jeg hviler med god samvittighet. Endelig fredag og endelig mandag. Slike prestasjoner ville være helse i praksis.
Hva bor i deg? Hva bor ikke i deg? La folk få prestere: Prestasjoner er helse.
Og for pokker. Få vekk masse papirbyråkrati så vi kan få gjort noe her. Er vi ikke til å stole på i det hele tatt? Jobb med folks rettskaffenhet og dømmekraft. Ikke lag enda flere kontrollsystemer og papirmøller som er umulig å forstå selv for dem som jobber med systemene.
Tempodyrkelse, voodoo, stressmestring og ytterligere fartsøkning ved å ansette strategisk anlagte jobbsøkere godt skolert i fasade er det vi gir oss selv?
Lønnsomhetsbegrepet, prestasjonsbegrepet, effektivisering og stressmestring slik det benyttes i en del organisasjoner og næringsliv i dag. Sånn har det vært siden 1750. Sånn skal det bli.
Utgått på dato!
Det går ikke an å kjøre fra Gjøvik til Oslo på 45 minutter. Er du forresten sikker på at det lureste er å kjøre til Oslo?
Tiden er inne for å finne på noe som er smartere. Noe som er relevant for helse, kulturen og helhetlig lønnsomhet.
Men selvsagt. Dette blogginnlegget er kun preget av mine møter med folk som kræsjer etter lang tid med for stor fart, og er derfor ikke den objektive sannhet.
Forresten. Ylvis har laget en musikkvideo som heter Pressure. Den ligger på Youtube. Check it out.
Ut med noe gammalt inn med noe nytt.