søndag 24. mars 2013

Påsketrim: Rom for alle

Jeg undrer meg.
Hvis vi sier det sånn.
At alle brikkene i et puslespill er forskjellige. De er forskjellige originale brikker med forskjellig form. Alle har sin plass og funksjon og hvis vi legger dem ut over slik at de får sin riktige plass. Da får vi til slutt et stort flott helhetlig bilde.
Hvis vi som mennesker viser oss frem som dem vi er. At vi ikke er her for å vinne en populæritetskonkurranse som Sinead O’ Connor sa det på Skavlan for noen uker siden. Men at vi er her for å være den ene originale brikken som puslespillet mangler for å bli et stort komplett og vakkert helt bilde.
Hvordan skulle vi da gå frem?
For at folk skal være den de er så må de tørre å være det selv om de antakelig vil møte normpress. Når folk viser frem den de egentlig er, med både runde og spisse kanter så vil en god ting for oss andre være å romme det.
 Å romme det uten at det gjør vondt for den som rommer.
Det å romme en brikke som innstendig viser sin form vil kunne skape et trykk hos den som ikke får ”lov” eller har kraft nok til å vise frem sin forskjellige form fra den andre brikken. En brikke som på en måte ikke aksepterer den andre brikkens forskjellige form kan skape trykk hos brikken som ”nektes” sin form.
Det er sannsynligvis dette trykket som kan skape reaksjon eller motreaksjon og aggresjon. En brikke sin opplevelse av at det ikke er plass til seg kan få klaustrofobi.
Har du noen gang hatt skikkelig ”klaus”?
Jeg har sett en 19 åring få et skikkelig klaustrofobisk angstanfall en gang. I en gassbunkers i militæret på 90 tallet. (En bunkers hvor militært personell får prøve å mestre pusteutfordringer og sviende øyne/ hud i et mørkt rom med plagsom men ikke livsfarlig CS gass. Til de som ikke vet hva dette er kan det sies for å forklare: Det gjør jævlig vondt å puste og det svir som faen i huden og i øynene når man oppholder seg i en bunkers fylt av CS gass).
En soldat som tjenestegjorde i en tropp jeg ledet fikk klaustrofobisk angstanfall under en slik treningsøkt.
Det var vondt å se.
Panikk utfolder seg panisk. Løpe. Slå. Spy, drite på seg, fråde som en hund med rabies, besvime, reise seg, hyperventilere og løpe videre. 5-10 minutter. Veldig vondt å se på. Skremmende også å prøve å hjelpe en som slår og spyr vilt rundt seg. Jeg spurte han i etterkant hvordan han hadde det. Han fortalte at han hadde blitt låst inne i et lite mørkt bøttekott på skolen en gang over natta av mobberne på barneskolen.
Jeg har selvfølgelig vært i gassbunkers uten vernemaske selv så jeg kan godt forstå at det går an å få ”klaus.” Fenrik Karlsen vil vel mene at jeg fikk litt panikk første gangen i gassbunkersen nede ved elva der på Heistadmoen i 85.
Jeg kaller det: ”Alt er en overgang sa gutten da han ble bedt om å være flink”
Mitt forslag i forhold til det med en verden hvor vi er originale forskjellige brikker for å få et helt og fint bilde handler om måten man forholder seg til hverandre på.
Det å romme andre uten at det skaper frustrasjon handler for meg om å prøve se hva den andre ser. Nesten som å se på et bilde noen har tatt fra en reise.
Jeg tror det er viktig at alle har en reell mulighet til vise bildene fra ”reisen” sin. Det er frivillig å vise frem bildene fra ”reisen” sin men det bør være mulig.
Balansen og oppløsningen av bundet energi (krevende emosjoner) oppstår når alle som er i interaksjon får, av fri vilje muligheten til å vise frem sin form. ALLE!
Balanse mellom individ og felleskap er antakelig nødvendig.
Det er vanskelig å tre frem og ta form i et rom på fire kvadratmeter med en hyperaktiv sumobryter på 200 kg som gir seg selv retten til sin frie utfoldelse. Den som i sin natur tar STOR plass kan ta sin del av ansvaret for å gi den mer stillferdige part rom til å vise seg frem den også.
Samtidig så maner jeg til vilje og kraft hos den stillferdige til å ta form.
Jeg maner til både vilje og rom for å værra seg sjæl.
Det er ikke noe moro å være den som alltid blir overkjørt av andres høylydte surt oppsparte aggresjon. Ikke offermentalitet det jeg skriver her folkens.
Dette er opplevd som en realitet av mange i mange tilfeller. Noen kjører over andre.
Jeg kan snakke ganske høyt. Gode muligheter for tilgang til sterk og klar tale har jeg også. Men jeg har enda ikke klart å stoppe en trailer på 20 tonn i 100 km/t med en sjåfør som tekster sms og hører på skjebnesymfonien på full guffe.
Jeg oppfordrer til balanse mellom individ og felleskap. Vilje og rom til plass for alle.
Rom for alle.
Jeg tror på en ikke konfronterende, ikke voldelig, ikke invaderende og undrende holdning til hverandre. Hvis man ikke forstår helt den andres virkelighetsforståelse. Ikke for å finne smutthullene og dermed kunne sette den andre fast. IKKE for å få den andre til å mene det du mener. Brikkene kan som sagt ikke være like i puslespillet. Det er ikke sånn et puslespill fungerer. Men det kan være nyttig å finne ut hva som er formen til brikken du møter. Det hjelper både brikken til å ta form og det er bra å kjenne brikkens form og plass puslespillet.
På veien møter man også brikker som ikke ser på seg selv som en brikke i et puslespill.
De brikkene som ikke ser på seg selv som en brikke i et puslespill skal vel også rommes. De som ikke ser på seg selv som en del av et puslespill. Er de en del av puslespillet?
Glem det.  
La dem være i fred. Og de sinte og de slemme.
Jeg snakker ikke om å romme at mennesker utfører handlinger som ødelegger for andre.  Selvfølgelig ikke. Går det an å få til dette? At handlingene du gjør ikke ødelegger for noen andre mener jeg?
Alle skal rommes. Ytringsfrihet. Ikke-konfronterende ytringsfrihet.
Jeg er ute etter en måte vi kan forholde oss til hverandre på.
Observasjon av andres form uten at den truer din egen form.
Dette er akkomodasjonen, kvantespranget i måten vi forstår verden på, jeg lengter etter.
Fordi:
Spirituell, åndelig, selvlært, halvstudert røver, økonom, akademiker, arbeidskar, husmor, rosablogger geni, eller forretningsmann. Religiøs eller humanetiker. Urbefolkning eller rasist.
Rasisten er sikkert ikke bare rasist. Hun er kanskje mor også? Eller bestefar? For et lite barn. Hei bestefar.
Jeg vil at alle skal ha det bra som den de er med den måten de ser verden på.
Ikke konfronterende ikke voldelig ikke invaderende ytringsfrihet.
Jeg gjentar:
Ikke konfronterende ikke voldelig ikke invaderende ytringsfrihet.
Denne setningen inneholder for meg et meget spennende prosjekt.
Rasisten kan vise bilde fra sin reise. Vel vitende om at det ikke er sannheten. Det er kun bilder fra hennes reise.
Den kristne kan vise bilde fra sin reise. Vel vitende om at det ikke er sannheten. Det er kun bilder fra hennes reise.
Akademikeren kan vise bilde fra sin reise. Vel vitende om at det ikke er sannheten. Det er kun bilder fra hans reise.
Den opplyste kan vise bilde fra sin reise. Vel vitende om at det ikke er sannheten. Det er kun bilder fra hans reise.
Bildet ser antakelig ut som det gjør fordi det er tatt på den enkeltes reise.
Meningsutvekslinger er noe annet enn handlinger.
Jeg mener at jorda er vår. Ikke min. Jeg mener at menneske er som menneske verdt. Hudfarge, legning, religion og inntjening likegyldig. Men hvis rasisten er rasist. La meg prøve å forstå det han/ hun forstår. Hva hjelper det å kneble et menneske med en ”ulovlig” mening.
Ikke særlig mye ser det ut til.
Ikke konfronterende ikke voldelig ikke invaderende ytringsfrihet.
xxx xxx xxx
Mye som ikke henger på greip her ser jeg.
Skal vi da romme oppleste og vedtatte sannheter fra oldtiden. Skal vi romme ondskap. Hva er ondskap? Skal vi ikke kjempe for noe. Sloss for det gode vi tror på.
Sloss.
Sloss. Hvorfor må vi sloss.
I have a dream. Han sa det kun ut i fra seg selv. Han viste frem sin drøm. Selv det var det noen som ikke tålte.  Vær forandringen du vil se i verden sa en annen. Han ble drept han også.
Aggresjon, beskytte sitt virkelighetsbilde, passe på sine forskningsresultater, sloss for paradoksene.
Det som er sannheten er at det er at det ikke finnes en sannhet?
Sloss for den gode sak, velte diktaturer, stoppe det onde. Stoppe slossingen…
Med slossing!?
Jeg gir ikke opp men jeg forstår ikke helt hvordan vi skal lage et samfunn med frie individer med full tilgang i utfoldelsen av seg selv.
Jeg er faktisk av den oppfatningen at det kan være helsefarlig å ikke være seg selv. Si i fra den som vil skrive en tusen siders balansert avhandling om den påstanden.
Men hvordan blir det i et slikt fritt samfunn?
Det er akkurat som om noen mennesker ikke skjønner at de skader andre. Noen gjør det kanskje bevisst. De utnytter de som er svakere enn seg. Noen jukser i trygdesystemet så de ødelegger for de som virkelig trenger hjelp. Kanskje de jukser fordi det de får ikke er nok. Hva er nok?
Spør en investor på den ytterste kalde odde av kortsiktig avkastnings kapitalisme. Hva er nok avkastning? Jeg skjønner at hvis jeg skulle ta risiko å investere oppsparte penger så ville jeg ha mer avkastning enn hvis jeg satte pengene i banken med 3 prosent rente. Jeg skjønner det. Jeg lurer bare på hva som er nok. Jeg tror grådighet er mer enn nok. Men hva er grådighet? Og hva er nok?
Hva er rimelig?
Ideen om og erfaringer med at folk utnytter situasjoner til egen vinning og andres ruin lager paranoia. Paranoia, les: Ufattelig kostbare overdrevet tvangspregede rigide regelrutiner og de tyngste byråkratielementene og kontrollsystemene. Hva er rimelig skatt? Skal du kjøpe noe i Norge som har en verdi på 100 kroner så må du antakelig tjene over 200 kroner. Det du må tjene minus 35% skatt minus 14% arbeidsgiveravgift  minus 25% moms minus osv = 100 kroner. Hva er det? Er det rimelig? Er det smart?
Rom for alle?
Noen mennesker knuser de som er svakere enn seg. Jeg har sett det mange ganger i forbindelse med konfliktmegling. Folk kan være ustoppelige når de merker at de har overtaket i diskusjonen. Politikere, venner, akademikere, tv underholdning. Folk smadres på direkte sendt TV.
Smadrerne kåres som vinnere. Er det virkelig å vinne det å mose en annen persons virkelighetsforståelse i en diskusjon. Hva er det som gjør at folk trenger å vinne frem med sitt syn?
Vi har mange vanskelige problemer som må løses. Smadring løser ingenting.
Det er mange mørke krefter i menneskene.
Jeg ble ikke mobbet i min oppvekst men ut av det blå ble jeg plutselig ”smadret” som liten gutt i en kjeller av 8 andre jevngamle og eldre gutter. En gruppe som ”mistet” kontroll og banka meg opp med stokker og truet med verre ting. Lenge. Lenge. Det de truet med var det verste å forholde seg til. Slagene visste jeg hvordan var. De var vonde.
Truslene krøp innunder huden og ble der. Lenge. Kanskje for alltid. Tenker ofte ikke på det lenge. Tanker er ikke alt. Kropp, sjel, emosjoner.
Jeg tror ikke de aner hva de gjorde. Hva var det de gjorde egentlig?
Jeg lurer på om de husker det.
Jeg husker ikke hvem de var. Jo jeg husker en av dem. ”Lord of the flies”. Han var det.
Jeg husker det som jeg husker det!
Trygghet som rives vekk under føttene på deg.
Hevn?
Løser hevn noe?
Hat?
Jeg har blitt kasta stein på men jeg har da også kasta noen stein.
Frigjøring. Ikke offer. Ærlighet. Balanseganger.
Mot. Faen i helvete. Reise seg. I en kontekst hvor det er teoretisk mulig å reise seg. Fri mann. Det resonnerer hos meg. Jeg vet jeg er heldig.
Hva er å reise seg?
Jeg ønsker et friere system. Jeg har tro på mennesket. Jeg er ikke enig med han presten jeg snakket med som sa: ”Mennesket er ondt på bunnen. Hva tror du ville skje hvis det ble for lite mat i verden. Da ville det kun blitt middag til de sterkeste krigerne.”
Vil det være folk som utnytter friheten og manglende kontrollsystemer til sitt eget grådige beste i et friere system?
Jeg har gått mye i pulkdraget på ski i forsvaret. Pulken kunne veie fra 80-100 kg. Noen ganger gikk vi med en mann i hjelpedraget foran. Hjelpedraget er et tau som er festet til han som går bak i hoveddraget slik at man blir to til å dra pulken. Man blir to som drar lasset sammen.
Jeg husker jeg ble forbanna hvis det var slakk i hjelpedraget.
Da jeg måtte dra pulken alene. Da jeg måtte dra lasset alene.
Vi kjefta mye på hverandre på grunn av at det var slakk i hjelpedraget.
Et friere samfunn. Mindre ”coorporate”, toppledere med rosa hår og piercing i øyelokkene. Medarbeidere med originale meninger og ideer hentet fra drømmetydning og samtaler med Shamaner i fin blanding med Helge Lundere i dress og analytisk tilnærming. Et sted i all bedriftsledelse. Helt øverst så er det kun et regneark. Mennesker er ikke mennesker på det nivået. De er tall i et regneark. Kanskje ikke det Bill Gates tenkte da han lagde ecxel? Eller var det noen andre som lagde ecxel? Hvis vi skal romme alle så skal vi vel også romme de som har forstått markedskreftene og gjør det de vet er nødvendig når de leser tallenes tale på regnearket.
Er det ikke det rom for alle handler om? Å romme alle mener jeg.
Kvantefysikk og tankens kraft på vannmolekyler. Svar funnet fra intuisjon etter en lengre samtale med et tre. Internett var vel utenkelig i 1950.
Hva vet vel vi om hva vi kommer til å vite i fremtiden.
Alt er energi. Bestill maten over internett, la den de-materialiseres, sendes som lyssignaler over eteren og materialiseres klar til servering på kjøkkenet. Klart det kommer til å skje. Så slipper vi å lage mat. Å gjøre ting enklere er alltid bra…?
Et samfunn med: ”Jeg er ikke en person som liker å vaske opp? Jeg vil bare gjøre det jeg elsker.”
Finnes det mennesker som liker å vaske opp? Som elsker akkurat det?
Det gjør det. Respekt for de som elsker det. Er de mange nok? Jeg liker at oppvasken er tatt. Jeg tar min del av den. Noen vil vel diskutere sannheten i dette :o) 
Alle samfunn må vel handle om å dra lasset sammen?
Eller er det dette jeg ikke har forstått?
Kan vi bare la oppvasken stå?
Kommer alle til å ta sin del av ansvaret i fremtiden.
Vet vi egentlig om det er noe som heter å ta ansvar for å dra lasset sammen?
Det er ikke gøy å alltid være den som må ta oppvasken. Det er ikke gøy å mase, mase, mase om at andre skal ta den heller.
Jeg er en ganske fordomsfri person. Venner av meg sier jeg er den mest fordomsfrie og aksepterende person de kjenner. Men jeg må si. Jeg blir forbanna hvis han foran har konstant slakk i hjelpedraget til pulken.
Hvis jeg er sliten og trøtt og må dra lasset alene. Eller har jeg misforstått igjen? Kan jeg bare koble av pulken. Sette den igjen. Nei faen. Maten og teltet lå i pulken. Kald natt uten mat. Man klarer seg jo noen uker uten mat. Og varmen holder man hvis man går. Vann klarer vi oss ikke uten særlig mange dagene. Men primusen til å smelte snø den står også i pulken. Shit. Ok da. Spise snø!
Kanskje han i hjelpedraget ikke klarte mer. Kanskje han var mer sliten enn meg. At all hans kapasitet var brukt opp på andre bekymringer og plager. Kanskje han ikke bare dreit i å bidra liksom? Kanskje han rett og slett ikke klarte mer?
Hvordan skal vi lage rom for alle.
Hvilket rom for hvem.
Rom for alle.
Jeg mener det er noe å strekke seg etter.
Jeg tror på denne veien mot et fredeligere sted. Jeg tror på sameksistens.
Jeg aner ikke hvordan et slikt fritt system ser ut.
Aggresjon, behov for anerkjennelse, bli sett, rasisme, misunnelse, mye skal ha mer.
De som angriper. Stjeler. Utnytter.
De er her de også.
Pengene. Selvfølgelig er det pengene. Man må ha penger for å få være med på det som er gøy her.
Det er klart at ingen ville stjålet noe hvis det ikke ga dem penger eller noe de ville ha som de ikke hadde. Ingen ville vært rasist heller hvis man ikke var redd for at de ”fremmede” skulle ta noe fra dem.
Kanskje vi skal avskaffe pengene.
Ville utnytterne forvinne da?
Human trafficking ville forsvinne hvis det ikke var penger mer.
Men blottere. De tjener vel ingen penger på blotting?
Eller er det et veddemål som pågår?
Et fritt system for menneskene med alle de motiv, kulturelle drivere, følelser, frykter og behov som er i menneskene.
Frihet og rom for alle ?%&(/¤/&(=)???
Hmmm.
Aner ikke hvordan.
Jeg forstår ikke mye.
Det forstår jeg.

torsdag 21. mars 2013

Dragedreperen

Seks års kamp er over mann
Rettferdigheten kan gå an
Embetes medfør makt og frykt
Kan gjøre ganske mye stygt

I fryktens uvær har du stått
Med ansiktsfarger svart og grått
Med støtte og fra egen rot
Har du utvist bare mot

For faen i helvete la det jalle
Motet det skal aldri falle
En skrudd historie med sykt idioti
Fryktens tid er nå forbi

Du legger det bak deg, du lar det vandre
Ingenting mer å forandre
Tryggheten kommer sakte eller fort
For du er baller ingen lort

Til slutt til alle hvis dragen brummer
Skremmer eller lammer kraften du rommer
Tem den dragen – Drep den nå
Jeg roper en ordre
REIS DEG - STÅ

En umulig skandale

Et liv uten følelser er som en dag uten vær

Et liv uten følelser er som vann uten fuktighet

Et liv uten følelser er som krydder uten smak

Et liv uten følelser er som vind uten luft


Et liv uten følelser er som et kompass uten kompassnål

Et liv uten følelser er som forelskelse uten lyst til å treffe henne



Skal vi tenke rasjonelt?

Bruke kun rasjonale?

Det hele er selvsagt en umulig skandale





mandag 18. mars 2013

Fred og frihet i ny tid

Den 8. mai i 1945 trillet Kristian sykkelen sin langs grusveien på vei hjem fra skolen. Han hadde nettopp fylt 12 år og sykkelen var bursdagsgaven han hadde fått. Det var en gammel sykkel men det var luft i ballongdekkene, bremsene virket og kjedet var oljet sånn at det gikk fint å bruke pedalene til å trå seg frem rundt i verden.


Kristian følte en enorm glede når han syklet.
Han syklet ofte alt han kunne opp lange bakker så han fikk blodsmak i munnen og stive lårmuskler bare for å få oppleve gleden av å trille, suse ned bakken på den andre siden.
Suse ned bakken med vind i håret.
Vind i håret!
Det var selve friheten for Kristian. Ingen plikter, ingen som mente noe om hvordan han burde sykle, ikke for vanskelig, ikke for lett.

Han elsket det!

Klokken var ca. 12 på dagen og Kristian hadde gått litt tidligere hjem fra skolen fordi han skulle hjelpe til med vedhugging hos den lokale storbonden. Kristian likte å bruke kroppen. Han var en tynn men sterk liten gutt. Dessuten var det nødvendig.  
Alle! i familien.
Både voksne og barn måtte jobbe forskjellige jobber slik at de fikk penger til mat.
Storbonden trengte arbeidskraft for å ordne med ved. Familien til Kristian fikk penger til mat og storbonden tjente penger på salg av veden. Det var en vinn, vinn situasjon.
Kristian gikk glad og fornøyd i sine egne tanker da en bil full av folk kom tutende bak han. Han snudde seg raskt. Han skimtet bilen midt inne i en støvføyk på den tørre grusveien. Det var ikke mange biler på den tiden. Det var alltid spennende med en bil.
Bilen stoppet ved siden av Kristian. Passasjerene ropte av glede. De formelig tøt ut av bilen. Det var minst seks personer i baksetet og fire foran.
”Vi skal til Peder å heise flagget. Det er fred. Hører du. Det er fred”, skrek folka i bilen av vill glede.
”De har gitt seg. Vi er frie. Vi har fått det. Verden har fått det.

Fred og frihet.”
xxx xxx xxx       
Frigjøringsdagen 8. mai 1945. Vi ble frigjort 8. mai 1945.
Jeg lurer noen ganger på hva vi har brukt frigjøringen til?
Jeg møter mennesker på min vei som forteller at de ikke føler at de lever i frihet. De forteller om opplevelsen av å ikke strekke til. Av å ikke være vellykket eller flink nok. De forteller at de drømmer om å gjøre det de egentlig drømmer om å gjøre. De forteller om gjeld.
Noen forteller om ensomhet.
Ikke alle jeg møter har det sånn. Selvfølgelig.
Men noen jeg møter lengter etter noe annet.
Hva er frihet? Hva er det å leve som et fritt menneske i Norge i dag?
Hva er fred i dag?
Indre fred?
Nedenfor ligger det en link med invitasjon til arrangementet ”Fred og frihet i ny tid” på Torshov, Soria Moria/ Cosmopolite den 8. mai. Kathrine Aspaas (Forfatter av Raushetens tid), Jon Schau (Forfatter av Jons Bok 1 og 2) og meg selv vil med glimt i øyet og frihet i og mellom linjene se nærmere på fred og frihet i moderne tid.

http://cosmopolite.no/program/cosmopolite/2013/mai/fred_og_frihet_i_ny_tid


mandag 11. mars 2013

Du er ikke alene, mandag 11 mars 2013

”Eventyret” om Ida, Arild og Jenny på korøvelse:
Ida hadde fylt 15 år dagen før hun var på korøvelse en onsdag for ikke så mange år siden. Koret besto av 30 jenter. Når de øvde sto de oppstilt i fire rader med ca. 7 og 8 jenter i hver rad. Kordirigenten Arild, en kjekk og anerkjent kordirigent på 37 år gikk ofte langs radene med de sangglade jentene og ga råd om sangteknikk.
På korøvelsen denne onsdagen merket Ida at noe var i gjære. Hun likte ikke det som skjedde. Hun kjente en vemmelse i kroppen da Arild stoppet foran henne. Han strøk henne over nakken og sneiet tilfeldig borti brystene hennes da han uanfektet gikk videre for å hjelpe de andre jentene med deres melodilinjer. Ida sa ingenting da det skjedde. Hun sa ingen ting da hun kom hjem til sine foreldre om kvelden. Hun kvelte det hun følte. Da hun lå i mørket i sengen sin sa hun til seg selv. "Arild gjorde ikke noe galt, jeg har ingen grunn til å føle som jeg gjør. Arild ville bare være vennlig. Hjelpe meg til å slappe av. Bli flinkere til å synge. Det som skjedde var et uhell. Skjedde det egentlig noe? Hva om jeg hadde sagt noe når det skjedde. Da hadde jeg laget en vanskelig situasjon for Arild og for alle. Det kan jeg ikke."
Så sovnet hun.
Onsdagen uken etter gruet hun seg litt da hun gikk til korøvelsen. Hun gikk fortere enn vanlig. På grunn av den ekle følelsen hun hadde etter seg gikk hun så fort hun kunne. "Glem det Ida, du er så følsom. Ikke vær vanskelig nå. Skjerp deg", tenkte hun mens hun gikk inn døren til skolebygget der koret hadde øving.
Da Arild begynte å gå langs radene med korister litt ut i øvingen kjente hun at det strammet seg i magen og skuldrene. Ikke mye, bare litt. Arild stoppet foran henne. "Prøv å synge med maven", sa han mens han masserte skuldrene hennes. Du virker litt anspent. Han sto innenfor hennes private sfære. "Slipp tyngdepunktet ned", fortsatte han.
"Fingrene av fatet din gamle gris", ropte plutselig Jenny. De andre koristene bråstoppet å synge. Alle stirret på Jenny. Gymsalen der korøvingen foregikk var fylt til randen av stillhet.
Jenny sto ytterst på høyre siden i raden nedenfor der Ida sto. Hun hadde sett seg litt rundt mens hun sang. Det var da hun oppdaget at kordirigenten Arild klådde på Ida.
For Jenny var det helt naturlig å si det hun mente. Lekeslossing og kameratskap med tre brødre hadde hatt sine fordeler. Det å si ting rett ut var en refleks hun hadde opparbeidet.
"Det der har faen meg ingenting med sangteknikk å gjøre din jævla drittsekk", fortsatte hun.
Arild trakk brått hendene til seg og rygget. Som om noen sto foran han med en pistol og sa: "Henda i været."
Baklengs, uten å famle særlig mye gikk han raskt ned til dirigentpodiet. Ida var rød i ansiktet. Inni seg var hun både lettet og flau. De andre jentene forsto ikke hva som skjedde.
For sikkerhetsskyld. ”Eventyret” handler selvfølgelig om mye mer enn invadering eller overtramp/ trakassering av fysisk eller seksuell karakter. Historien var et symbol på det å kjenne at noen tråkker over de grensene man har og om i slike tilfeller å gi seg selv retten til å si det som det er. Vi kjenner ikke Arild sin intensjon. Kanskje det var et uhell. Kanskje han ikke mente noe galt. Kanskje han er en litt fysisk, nær og vennlig person. Det er mulig det men det er ikke poenget her. Poenget er dine grenser. De går der de går. Du kjenner hvor de går.
Menneskers evne til å si i fra eller ta seg selv på alvor interesserer meg.
Hva er det som gjør at Ida og mange med henne ikke klarer å utrykke det de føler eller mener. Når og hvorfor ble det sånn at Ida ikke ga seg selv retten til å rope ut de ordene som hører til de signalene som kroppen så sjenerøst ga henne. Hva er det som gjør at Ida bagatelliserte sin egen vemmelse og nesten tok på seg skylden for det som skjedde? Hva er det som gjør at hun ikke sa i fra hjemme og hva var det som gjorde at hun gikk til neste øving selv om kroppen hennes strittet i mot?
Er det fordi Ida "vet" eller tror at følelsene hennes ikke er riktig. Eller tror hun at det er hun som har gjort noe galt?
Av en eller annen grunn ser det ut til at Ida mangler frihet til å si det hun mener og føler.
Grensesetting. Det å gi seg selv retten til å si det man mener eller føler kan oppleves vanskelig i en verden hvor det er definert hva som er riktig og gal måte å uttrykke følelsene sine på.
Rasjonalitet, hva nå enn det er, verdsettes høyt i vår hyperkognitive kultur.
Det å ha kontroll over følelsene sine, være flink med ord og elegant sette andre på plass er det som gjelder. Et krav til perfeksjon som er vanskelig å innfri.
Hvis du noen ganger føler det vanskelig å utrykke det du mener eller føler så vet jeg at du ikke er alene om det. Du er ikke alene om å tåle å føle deg tråkket på, du er ikke alene om å angre på at du ikke skaffet deg oppreisning. Tre dager etter at noe skjedde: "Søren. Det var det jeg skulle ha sagt, da hadde jeg satt han eller henne på plass."
Du er ikke alene om å tenke på sånne ting. Dessuten så er det ikke så farlig. Posisjoneringsspillet. Inkluderingen og ekskluderingen som kan foregå blant arbeidsfolk, toppledere, akademikere, spirituelle, religiøse og i barselgrupper: "Ta det rolig du. Barnet ditt kommer nok til å bli som våre etter hvert. Datteren din kommer til å krabbe snart hun også."
Det hele oppleves litt barnslig i grunn.
Det er spennende å sammenligne Jenny med Ida fra ”eventyret” over. Jenny bryr seg ikke om hvordan hun burde si ting. Hun buser ut med det hun føler. Der og da og ferdig med det.
Som dere skjønner så er jeg for utviklingsprosesser som gjør at man blir friere til å si det man føler og mener. Jeg liker at folk har sine stopp funksjoner intakt. Jeg er mer opptatt av stopp funksjoner enn av angrepsfunksjoner. Uten for mye grubling i etterkant.
Hvordan man kommer dit er det mange som mener mye om. Flere terapiformer, elsk deg selv litteratur, alternativ litteratur, mengder av annet lesestoff, kursing gir råd og beskriver teknikker for å komme dit. Dette er sånn sett, ikke noe nytt under månen.
Mange forteller at de opplever slike utviklingsprosesser som bra for dem. De opplever det som energiøkonomisering. En energiøkonomisering som kan være nyttig i en verden hvor folk sliter med plager som slitenhet, anspent nakke, litt for lite søvn, redsel som har satt seg fast i kroppen, tristhet dag ut og natt inn, senebetennelse og andre belastningsplager. Energiøkonomisering. Enøk er bra.
Teknikker er bra! Virkelig.
Men hva med bare å slippe seg løs?
Være sint når du er sint, trist når du er trist, redd når du er redd og æsj når det er æsj. Eller bare å være forelsket når du har 37 vimsete sommerfugler i magen.
Det å si æsj, nei og grrr kan du kanskje klare å utrykke i en "presset" situasjon.
Hmmm. Skummelt i en verden med et normalitetsbegrep som begynner å bli trangt. Folk som eier normalitetsbegrepet. De normale. De vellykkede. De riktige. Tvangsnevrotikerne som finner sin ro i å definere at du er unormal. ;o)
Og det å si: "Jeg liker deg", kan du kanskje også klare selv om du er forelsket og "fanget i en stormvind". Du risikerer å få nei. Du risikerer å få ja. Sånn er det. Da er i alle fall stormvinden ikke hemmelig lenger. Hvis det er det du vil.
Det viktigste for deg og meg er at vi, hvis det er mulig, slipper å være med på noe som vi blir kvalm, redd, trist eller syk av å være med på. En jeg kjenner til bruker pekefingrene på høyre og venstre hånd og lager et kryss foran ansiktet sitt og freser når noen kommer med forslag som er overtramp i forhold til hans grenser. Det ser rart ut. Forslagene som tråkker over grensene hans oppleves rarere. Han er over 40 år. Det virker. 
Med hans livshistorie. Jeg bøyer meg i støvet av respekt. Tøft mann. Tøft.
Flere som jobber med å lære seg å si i fra blir frustrerte de gangene de føler at de ikke får det til.
Vel! Jeg er sikker på at du gjør så godt du kan. Hvis du først har begynt å tenke bevisst på om du sier det du føler eller mener så er du på vei mot noe. Det er ikke sikkert at det er til hjelp å kritisere seg selv. Det er ikke sikkert det er til hjelp å si at du elsker noen du ikke elsker heller. Det er ytringsfrihet i dette landet. Gjør det egentlig noen forskjell om du lyver. Det du føler er det du føler. Det du mener er det du mener. Jeg tror det er fint å vise seg fram. På jobb også. Jada, vi er betalt for å gjøre en jobb. Jeg tror du skjønner hva jeg mener.
Sånn. "Dett var dett." Da har vi endelig lært det.
Å bruke følelsene som den GPS'en jeg tror det er. Kanskje vi ikke er så redd for følelser mer. Det er jo synd å lyve om sin egen opplevelse. Eller som vi sa med glimt i øyet da jeg jobbet i forsvaret. "Topp å jobbe i Hæren. Hadde det bare ikke vært for disse soldatene.”
Fint å være menneske.
Hadde det bare ikke vært for denne menneskeligheten.

tirsdag 5. mars 2013

Historien om den blå vekkerklokken

Jenny satt i baksetet på bilen med en blå vekkerklokke på fanget.
Det var en gang en by som het Tikk Takk. Der bodde det mange mennesker som løp rundt for å rekke alt mulig. De var alltid tilgjengelig for alle til enhver tid hele tiden alltid. Mobiltelefonen deres sto på og uansett hvor folk var så kunne andre ringe dem.
Det hadde blitt sånn at folk virket irritert fordi de ikke fikk svar med en gang de ringte noen.
Ei lita jente som het Jenny bodde i byen. Hun var annerledes enn de andre. Hun følte selv at hun hadde forstått noe de andre ikke hadde forstått. Hun mente at hun hadde sett at folkene i byen jaget hverandre rundt i turbofart uten at de egentlig fikk gjort noe fornuftig.
Det som var enda rarere av det hun hadde sett var at når folkene i byen hadde jaget og stresset hverandre rundt, uten å få gjort noen ting fornuftig, så satt de sammen og skrøt til hverandre om alt de hadde gjort. (Puh :o)
Slik Jenny så det hadde de egentlig ikke gjort annet enn å løpe rundt uten å komme noen vei.  De hadde rett og slett bare løpt rundt.
Løping var ”in” i byen Tikk Takk.
En gang inviterte ordføreren i byen til en samling av alle innbyggerne som bodde der. Grunnen til at hun samlet alle i byen var fordi det var så mange som var blitt syke. Det var en slags epidemi.
Siden mammaen og pappaen til lille Jenny ikke hadde muligheten til å skaffe barnevakt når de skulle på folkemøtet i byen måtte Jenny være med. Det gjorde ikke Jenny noe fordi hun likte godt å se på hva de voksne holdt på med.
På veien til folkemøtet stoppet de ved et kjøpesenter og drog inn for å kjøpe en ny vekkerklokke.
Pappaen til lille Jenny hadde forsovet seg på morningen fordi vekkerklokken hadde gått i stykker.
Dette var årsaken til at lille Jenny satt i baksetet med en liten blå vekkerklokke på fanget.
Inne på folkemøtet begynte ordføreren og snakke. Hun sa: ”Nå er det alt for mange som er syke her i byen. Vi har ikke råd til dette. Vi har masse vi skal gjøre og mye vi skal rekke. Er det noen i salen som har noen forslag til hva vi skal gjøre.”
Det ble helt stille i salen. Ingen sa noen ting. Det var så stille at man kunne kjenne trykket i brystkassen. Så stille var det.
Plutselig reiste lille Jenny seg opp i salen og spurte om hun kunne få si noe. Alle stirret på henne mens ordføreren gikk bort til henne og ga henne mikrofonen.
”Jeg vil opp på scenen", sa lille Jenny. "Jeg vil at alle skal høre det jeg skal si”.
Ganske modig i grunn for ei lita jente på 10 år si noe sånt. Men sånn var lille Jenny. Hun sa det hun mente.” Jeg mener jo det jeg mener”, pleide hun å si.
Da Jenny kom opp på scenen med mikrofonen åpnet hun den lille skuldervesken hun alltid hadde med seg.  Hun tok opp den ny innkjøpte blå vekkerklokken. Hun holdt den blåe klokken høyt opp i luften sånn at alle kunne se den.
”Ser dere klokken.”,  sa hun. "Ser dere den blå vekkerklokken jeg holder i hånden.” Alle i salen nikket og mmmm’et anerkjennende.
"Det er den som er problemet” sa hun.
”Dette er grunnen til at alle blir så syke. Vi skal rekke så ufattelig mange ting på kortere tid enn det de egentlig tar. Ting tar den tiden det tar. TTDTDT.
”TTDTDT. Gjenta etter meg. TTDTDT. TTDTDT. TTDTDT”. Det var litt vanskelig å si det. Stokke tungen liksom. Prøv selv. TTDTDT. TTDTDT. TTDTDT. Vanskelig å si men ganske så bra for helsa.
Men Jenny ga seg ikke. Hun fikk med seg alle sammen. ”TTDTDT. TTDTDT. TTDTDT”
Da mamma, pappa og lille Jenny la seg den kvelden og sa god natt satt pappaen og mammaen til Jenny ved siden av sengen hennes. Hun hadde den blå vekkerklokken på nattbordet. De så på den og sa:
”Du er en liten smarting de lille Jenny. Nå forstår vi hvorfor du ikke har villet ha mer enn en kveldsaktivitet i uken”
Da Jenny ble voksen fikk hun en båt oppkalt etter seg og levde lykkelig alle sine dager.
Men se det.
Det er en helt annen solskinnshistorie.