torsdag 28. februar 2013

Ærlighet

Det gjør meg veldig vondt når jeg ser mennesker som er lamme. Som sitter i rullestol fordi de ikke kan gå. Det må være tøft. Noen ser glade ut og noen ser tristere ut. Da jeg var 20 år snakket jeg med en kvinne, hun var også 20 år. Hun satt i rullestol.
Hun kunne fortelle at hun hadde fått et problem til.
For tre uker siden hadde hun vært på strandfest. Det var et stort bål på stranden. Vennene hennes hadde ordnet med planker til å rulle stolen på slik at de fikk hjulpet henne helt ned på stranden, nede ved vannet, rundt leirbålet.
Der hadde de sittet og hatt det hyggelig sammen. Det hadde vært ungdommens kraft i fri utfoldelse. En spilte gitar, noen var fulle og gærne, andre satt og filosoferte over livet. Dette var i jappetida på åtti tallet så det var unge mennesker som følte seg på utsiden den gangen også. Ungdom som ville noe annet med livet sitt.
Kunsten, kjærligheten og fred mellom menneskene.
Det var gutter som dro damer på den måten. Jenter som satt med store øyne og hørte på gitaristen som sang Bob Dylan låter og snakket om livet i mellom sangene. Alle hadde det fint. Kvinnen jeg snakket med som satt i rullestol fortalte at hun hadde hatt det supert. Hun var en del av gjengen på festen og hadde det kjempe gøy.
Jeg husker at hun hadde sterke armer og sterke hender. De brukte hun mye når hun rullet seg frem i verden. Hun opplevde at hun hadde begrensninger i livet sitt men hun skulle da så absolutt ta for seg av gleden på festen og gleden i resten av livet sitt også. Hun var full av livsglede og livsmot. Herlig var det å snakke med henne.
Sånn var hun. Alle har det ikke sånn. Det er greit det også. Jeg ønsker ikke at noen skal synes at de er dumme hvis de mister motet noen ganger. Motløshet er et problem. Å kritisere seg selv fordi man er motløs er et to problemer.
Tilbake til kvinnen i rullestol som fortalte om festen ved leirbålet på stranden.
Det var ingen som merket det og spesielt ikke henne. Buksen hennes hadde tatt fyr slik at den brant med stor åpen flamme en god stund før noen så det.
Hennes nye problem nå var at hun hadde store brannsår på begge bena. Oppover hele leggen og låret på venstrefoten og på mesteparten av leggen på høyrefoten. Hun fortalte om brannsårene. Væskende forferdelige ildrøde smertefulle sår.
Det må være rart å ha smerte og ikke kunne kjenne den.
En annen form for smerte som også er rar, er smerte som mennesker har som jeg ikke kan se. Det finnes mange slike former for smerte.
Går det an å måle smerte?
For eksempel kameraten min som har vondt i ryggen. Noen ganger kan jeg kanskje ”se” smerten hans fordi han går anstrengt eller stønner når han reiser seg.
Andre ganger ser jeg ikke smerten hans. Jeg kan spørre han om hvordan han har det. Han kan fortelle at smerten er der, selv om jeg ikke ser at han har den.
Eller kameraten min som har sukkersyke. Blodsukkeret går rett i taket og så til bunns. Blodet blir som en tyktflytende seig materie sier han. Han sier at det virker som om avfallsstoffene sitter fast i muskulaturen. Det gjør visst vondt. Han forteller ikke så mye.
Noen ganger går vi på tur så ”melkesyren” sitter fast i benene hans dagevis. Noen ganger glemmer jeg at han har det sånn.
Eller for eksempel tinnitus. Tenk deg å ha en høy skrikende pipelyd i øret eller et F-16 jagerfly som bråker konstant  inni hodet 24 timer i døgnet. Aldri stille. Jeg for min del kan ha problemer med å sovne hvis det er et par fluer i rommet på hyttetur om sommeren. Tinnitus. For et helvete. Det kan ikke være bare lett å ha det sånn.
Jeg tror andres anerkjennelse og respekt for din smerte i alle fall ikke gjør smerten verre. Kanskje opplevelsen av å ikke føle seg dum, eller å slippe å føle trykket fra andre om at man burde skjerpe seg kan gjøre det lettere å leve med smerten?
Mitt bidrag i denne sammenheng er å prøve å beskrive angst og depresjon. Angst og depresjon er også en smerte man i mange tilfeller ikke kan se. Noen ganger kan man se det i øynene til en som er livredd eller trist, noen skjelver av skrekk, eller man kan se det på måten en deprimert går på. Tunge triste skritt. Eller man kan se det på huden. Den kan bli livløs og grå hos mennesker som har sovet for lite de siste tyve årene.
Alvorlig fysisk sykdom er et helvete. Det har jeg sett og blitt fortalt.
Angst og depresjon er et helvete det også. Det vet jeg veldig mye om.
Angst slik det har manifestert seg hos meg har handlet om total smerte og fryktopplevelse i hele kroppen. Det har vært som å ha tannverk overalt. Skikkelig rotfyllings tannverk i hele kroppen er vondt syns jeg. Vondt å være redd også. Selv om det ikke er noe farlig der ute så handler angst for meg om at alle alarmsystemer er skrudd på for fullt. Bryteren står på for fullt. Et triggerhappy fryktsystem som går berserk. Antakelig det samme som å sitte utenfor å vente på å bli torturert mens du hører noen skriker i torturkammeret innenfor når tå neglene trekkes ut. Realiteten er bare at det ikke er noe torturkammer der.
Men allikevel. Sånn kan redselen være. Dag ut og dag inn. 24 timer i døgnet. Aldri ro å få noe sted.
Edvard Munch har malt et bilde som heter Skrik. For meg handler det bildet om angst og frykt. Det utflytende skrikende ansiktet i svimlende bevegelser med bølgende farger i luften rundt. Edvard Munch visste nok en del om angst. Det kommer frem i bildet syns jeg. Men jeg må dessverre si at jeg ikke synes at Skrik er i nærheten av å skildre for eksempel et ”full blown” panikk angstanfall.
Jeg møtte en person for litt siden. Denne personen hadde laget en serie med fotografier for å skildre angst.
Jeg frøs og kaldsvettet når jeg så på de bildene. Vedkommende visste nok også hva angst dreide seg om.
Eller hun klienten som ringte veilederen min. Hun kunne bare komme til terapi hvis hun slapp å si navnet sitt. Hun var så redd at hun ikke hadde muligheter til å si navnet sitt. Hun turte rett og slett ikke. Det innebar livsfare for henne å si navnet sitt. Hun fikk lov å komme til min veileder som vel er noe av det mest fornemme som finnes av psykologer i Norge i dag. Hun er i allefall en av de eldste. Hun er 89 år og har over 60 år som psykolog på baken. Hun og klienten startet et lengre terapiforløp. Etter fem terapitimer turte klienten å fortelle navnet sitt. Fornavnet. Aldri etternavnet.
Klienten kunne også fortelle at hun IKKE hadde fått hjelp hos lege, hos psykologer eller psykiatere på mange år. Systemet er laget slik at ingen kunne gi henne hjelp. Hun hadde slitt med ekstrem angst i mange år uten å få hjelp. Fordi. Ja akkurat. Hver gang hun spurte om å få hjelp.  Da måtte de ha navnet hennes.
Kvalitet. Gode enkelt prestasjoner handler om mer enn å trulte og tralte i vei. Kvalitet handler om å ha skrudd på så mye av sin egen våkenhet at man også kan hjelpe de som har et problem som er spesielt. Som ikke er mainstream og dermed kan løses gjennom samlebåndssystemene vi har laget for å øke produktiviteten. Jeg tror systemene som omgir oss. Byråkratiet. Det gjør oss numne. Vi er ikke påskrudd og mulighetene for bragder renner ut i sanden. Det er klart at frykt (for å gjøre noe feil) og press (krav til produktivitet, tempo) kan ødelegge for oss i vårt medfødte ønske om å få til noe bra. Jeg tror inni der et sted så har vi alle tilgang på krefter til å gjøre bragder. Jeg har sett det mange ganger i forsvaret, i næringsliv og overraskende mange ganger hos klienter.
Prestasjoner som overgår alt jeg har kunnet tenke meg. Men når du ser det. Da har du sett det.
Det er visst bare min veileder som forstår hva angst kan være.
Hard depresjon er enda jævligere spør du meg. Det er ofte både frykt og tristhet i den endeløst tunge kvikksand myra som depresjon og sorg kan være. Som å være på verdens dypeste havbunn. 10 000 meter under havoverflaten.
Der er det mørkt, kaldt og ensomt.
Jeg har det bra i livet mitt. Men det hender jo at det napper litt i nervene. At jeg blir redd eller trist. Det er ikke så farlig lenger. Livet består av gleder og sorger. Det endelige lykkelige sted finnes ikke for meg mer. Jeg er ikke fullkommen og kommer aldri til å bli det. En deilig innsikt. Det er fullkomment spør du meg. Jeg vet også som regel hva jeg må endre i livssituasjonen min for at det skal bli bedre igjen.
Det er antakelig mange grunner til at man får perioder i livet med angst eller depresjon. Jeg mener det ofte er normale reaksjoner på unormale hendelser i livet.
Jeg har mine grunner.
Det handler om opplevelser som ikke er bra for noen.
Selv om ikke alle finner, for seg selv eller omverdenen, gode nok grunner til at de har angst eller depresjon så er min erfaring at angst og depresjon i de fleste sammenhenger handler om for mye akutt press (traumer) i fortid, nå tid eller litt for mye press over lengre tid i nåtid eller fortid.
Det å vokse opp eller leve i et miljø hvor du hele tiden må være på vakt for uforutsigbar kritikk eller andre bakholdsangrep kan være nok. Fantastiske Per Fugelli sier det i klart språk. Vi mennesker trenger verdighet, handlingsrom og trygghet i livene våre.
Grensesetting kan handle om å lage forutsigbarhet og trygghet i eget liv.
Unnlatelsessynden. Det å ikke si i fra om urett utført mot deg. Det å avvise seg selv er ikke bra for helsen tror jeg. Jeg maner til viljestyrke. Stoppfunksjonen. Du er ikke et offer. Si stopp NÅ! Kom igjen jeg vet du klarer det.
Håp har i mange år vært en driver for meg. ”There is always hope”. Det er en setning jeg har fått av en eventyrlig kvinne (Mrs Fairytale) som er en venn av meg. Se på bildet på veggen ved siden av meg på blogginnlegget ”A phonecall away”. Hun har stemplet "There is always HOPE" i hånden min og tatt bilde av det. Hun har laget det. Det var en gave. Håp har alltid vært tilstede i mitt liv. Jeg har laget en sang som heter ”There is always hope”. Jeg vet jeg er heldig som ikke har mistet håpet.
Prøv å hold deg unna rus. Det er for ofte ikke til hjelp i det lange løp.
Jeg vil at folk som sliter med angst og depresjon skal ha respekt for sine plager uavhengig av om de har opplevd traumer eller ikke. De er ikke dumme. Det er ikke deres feil at fryktsystemet deres setter på full krisealarm i tide og utide.
Det er helvete på jord. Det skal jeg love deg.
En gang gikk jeg ca. 14 mil på asfalt, brostein og betong med et stort åpent kjøttsår under hele høyre og deler av venstrefoten. Sekken på ryggen veide ca 10 kg. Det var vondt alle de ca 250 000 gangene jeg tro føttene i bakken. Men den smerten er ingenting i forhold til mine opplevelser med frykt og tristhet. Frykten min er som om kroppen er full av etsende svovelsyre. På 90 tallet hadde jeg et annet problem også. Psykosomatisk. Akutte ekstreme smerter slik at jeg ble dyvåt av svette og ikke klarte å bevege meg.
Jeg snakker ikke om en liten periode med frykt eller tristhet. Jeg snakker om flere ti år. Tusenvis av dager og netter.

Som vi sier der jeg kommer fra i Rælingen. Jeg veit hva jeg snakker om.
Noen ganger tenker jeg at folk som ikke vet hva angst og depresjon er. Folk som ber mennesker med slike plager om å skjerpe seg. Mennesker som irritert ser ned på den livredde deprimerte med en undertekst av skjerp deg. Ta deg sammen i blikket.
Noen ganger tenker jeg at de kunne fortjent en uke eller to med angst og depresjon. Eller kanskje tre uker sånn at de fikk være litt i frykthelvete og kjenne tristheten og håpløsheten fylle hele sin virkelighet.
Da hadde nok pipen hatt en annen låt!
Hvis dette skulle skje i "læringsøyemed" måtte det være sikkert at de ble helt bra igjen. Jeg unner ingen å være i en kropp fylt av slike smerter.
Jeg tror økt respekt for angst og depresjon vil være til hjelp for folk som sliter med sånne plager. Slippe å bli uglesett. Det er på en måte greit og respektert med et knekt bein. Det er bra det og det er noe folk kan folk forholde seg til. Eller alvorlige fysiske sykdommer. Jeg og alle andre syns av rettmessige grunner veldig synd på folk som har alvorlige fysiske sykdommer. Det er forferdelige sykdommer der ute.
Min erfaring er at alvorlige fysiske sykdommer blir enda verre å bære hvis angsten og depresjonene i forbindelse med sykdommen kommer. Sånn sett er kroppen et merkelig system. Når du virkelig kunne trenge håp og motstandskraft fordi du har en alvorlig sykdom. Da blir mange deprimert eller full av angst oppå den allerede alvorlige sykdommen.
Hva skal vi med det? Men sånn er det jo. Mennesket er ca. 200 000 år gammelt har jeg hørt!? Og sånn fungerer vi i mange tilfeller.
Til du som sliter med angst eller depresjon eller andre plager for den saks skyld.
PRØV Å IKKE GI OPP. Et eller annet sted der ute finnes det en eller annen terapiform, en venn, en medisin, psykosomatisk fysioterapi, tankefeltterapi, akupunktur, fotsoneterapi, kosthold, trening, eller annet seriøst opplegg som kan være til hjelp for akkurat deg.
xxx xxx xxx
Sånn det var et lite slag for respekt.
Respekt for alle fysiske sykdommer og spesielt i denne sammenheng, det som kalles psykiske sykdommer.
Jeg understreker at jeg mener respekt. Ikke det å synes synd på folk på en sånn måte at man gjør dem BJØRNETJENESTER.
Jeg mener ren mother fucking hardcore militær respekt. Respekt for grensene deres og for måten de prøver å leve livet sitt på for å. Ja!
For å overleve.
I Vietnamkrigen hadde amerikanerne følgende prinsipp. We leave no one behind. De fløy helikopter helt inn frykt og kule regn, ble skutt ned, sendte inn nye helikopter. Ga seg ikke. De hentet ut sine døde og sårede. We leave no one behind.
Jeg tror næringsliv, organisasjoner og samfunn har mye å lære av moral og samhold i en del operative enheter i politi, brann, militæret osv.
We leave no one behind.
(Ellers ingen kvalifiserte meninger omkring Vietnamkrigen eller annen krig for den saks skyld. Jeg vet kun at jeg ikke er pasifist. Jeg bruker det jeg har hvis noen angriper. Jeg ønsker ikke å være en som angriper selv.)
Angst og depresjon er slik jeg ser det store lidelses aspekter i mange psykiske plager. Folk med angst og depresjon kjemper en tøff kamp…
Hver glad du hvis du våkner fredelig om morgenen. Det unner jeg deg og det unner jeg alle. Det å gli rolig, mykt og deilig ut av søvnen. Strekke seg dovent og se frem til en ny dag. Uten at tristheten, smerten eller frykten kjører en rusten kniv i brystkassen din, river huet av deg og jager deg ut av en alt for kort natt med mareritt og søvn.
Respekt i kulturen.
Jeg tror det øker sjansen for å få det bedre i den kroppen man lever i.
xxx xxx xxx
Noen sier det ikke er smart av meg å fortelle om min frykt og tristhet. Jeg er jo psykolog og skal hjelpe folk. Ja jeg er psykolog, jeg skal hjelpe folk med all psykologisk fagkompetanse og erfaring jeg har tilegnet meg og stadig tilegner meg. Jeg er offiser og tidligere markedsdirektør også. Jeg har gått så mye på skole, gjort så mye karriere og fått til så mange råe prestasjoner på vegne av meg selv og organisasjoner jeg har jobbet i.
Jeg gidder ikke være flau lenger over at jeg har hatt det og innimellom har det som jeg har det.
For her er jeg. Utskrudd. Naken.
”How many roads must a man walk down before you can call him a man.”
xxx xxx xxx
Bra tekstlinje spør du meg.
Ikke for at man skal slutte å få til noe, utvikle seg, prestere. Det er mye glede i å jobbe med motstand. Det er mye helse i prestasjoner. Det er skikkelig gøy å få til noe som er bra. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at prestasjoner/mestring og psykisk velvære er en og samme ting. På individuell basis selvsagt. Jeg har til og med sett i næringsliv at hvis du vil at folk skal ha det bra der du jobber og MENER det. At det ikke er en teknisk analytisk greie. Et nådeløst virkemiddel for å øke inntjeningen. Men at du mener det. AT DU VIRKELIG VIL AT FOLK SKAL HA DET BRA. Da får du en ønsket ”bi effekt”. Økonomiske resultater som går i taket og prestasjoner du aldri har sett før.
Legg til rette for at folk får utfolde krafta si så skal du få se noe du aldri har sett før.
Husk å gjøre som Petter Northug da. Å hvile mellom slagene. Hvile. Ett grunnlegende menneskelig behov.
Å legge til rette for bragder eller gode prestasjoner (prestasjoner som sier hei) handler om alt annet enn frykt.
Tenk så deilig når folka dine VET at de betyr noe.
We are in it together. Den tyske generalen under andre verdenskrig på østfronten. Han spiste ikke mat før han visste at alle sine 350 000 soldater hadde spist. Det er helsefremmende lederskap det. Inspirerende. Fra et klima ellers preget av store mengder ”uhelse” og alt annet enn inspirasjon selvfølgelig.
xxx xxx xxx
Tekstlinjen til Bob Dylan er kun sitert for å gjøre det lettere å være vellykket hvis du er et sted hvor du trenger akkurat det. Å reorganisere og hente deg inn for å finne ny retning.
En mann som kler seg naken for sine medmennesker. Ikke fordi han er sårbar eller kylling. Pinglete. Ikke for å oppfordre andre til å gjøre det samme. Intimitetstyranniet er ikke for han. Det han har sagt er å si mye uten å si for mye. Ikke sant. Ikke si mer enn du kan si.
Ikke for at noen skal synes synd på han. Kun for at ting er som de er.
For han er ingen pingle og han vil si i fra til den som behandler han slik. For han veit hvordan han spiser smerte og drikker svovelsyre til frokost.
Enkelhet er et bra prinsipp i hæren. Dette jeg skriver her er enkelhet i praksis. Enkelheten handler om:
Ærlighet.
Ærlighet er ærlighet. Ikke sårbarhet slik jeg ser det.
Sånn er det med den saken. Psykologen som vet hva frykt, tristhet og sorg er.
For faen!
Hvis jeg skulle bygge et hus så hadde jeg synes det var bra å leie inn en snekker som hadde bygd sitt eget hus først.
Erfaring heter det.
Som han sa det Meatloaf: "To hell and back."
Det kan komme godt med når man skal gi noe til noen som ikke finner veien ut.
Jeg vet hvor veien går for meg.
Kanskje det er til hjelp.
Håp.
Det er det jeg driver med.
Folkehelse er meningsfullt for Kaptein Skaun Knutsen.

søndag 24. februar 2013

Du er ikke alene hvis du har merket at andre er tilstede

Jeg fikk et spørsmål i forbindelse med testforedraget ”Du er ikke alene” som fant sted i Sørkedalen 13.februar.
Spørsmålet ble gitt som kommentar til blogginnlegget ”Du er ikke alene” og var:
Hei, korleis gjekk det med foredraget?
Egentlig fint å få et sånt spørsmål. Det ga meg inspirasjon til å strukturere en refleksjon jeg hadde i etterkant av foredraget. Takk skal du ha Bente.
Konseptet jeg driver og utvikler heter ”Du er ikke alene” og handler om press, stress og folkehelse.
Bakgrunnen for å utvikle et slikt konsept er min allmenne interesse for at folk skal ha det bra, egne livserfaringer og alt jeg har sett av smerte i mitt yrke som støtteperson og psykolog.
Møtelokalet i Sørkedalen der test-foredraget ble gjennomført ligger på en ny laftet ”låve”. Kurslokalet rommer 30 mennesker. Den 13. feb. var vi ca. tretti mennesker samlet til suppe, test-foredrag og refleksjon. Menneskene som var kommet for å lytte og bidra i ferdiggjøringen av konseptet var noen jeg kjente fra før og de fleste folk jeg ikke visste noe om fra før.
Jeg er takknemlig for dere som stilte opp i god dugnadsånd. Jeg lover dere at jeg skal bruke tilbakemeldingene med stor glød (enig og uenig som jeg er i dem) for å klare å kommunisere dette budskapet slik at det kan bety noe bra for de som vil høre på.
”Du er ikke alene” har for tiden som mål å normalisere livets gleder og sorger, gjøre vellykket begrepet større samt å beskrive en måte å være i verden på som jeg anser som helsefremmende. Konseptet bygger på psykologisk teori, filosofi, og mine erfaringer på jobb og i livet ellers.
Mitt mål er ikke å generalisere eller vite den endelige hele og store sannheten om hvordan folk skal leve livene sine.
Målet er å fortelle om noe jeg tror på som du selv kan se om du kan bruke til noe.
Strukturen på kvelden gikk som planlagt.  Suppe, test-foredrag og refleksjon. Etter foredraget fikk jeg ros og bare viktige forslag i forhold til forbedringer. Veldig fint. Som en god test bør være slik jeg ser det.
Jeg satt allikevel ikke igjen med godfølelsen i etterkant av kvelden.
xxx xxx xxx
Jeg opplever det som skjedde på følgende måte:
Da jeg skulle holde foredraget tenkte jeg plutselig på det faktum at det var psykolog, pedagog, lege, foredragsholdere, spirituelle, flere folk jeg ikke kjenner, alternativbehandlere, eks kjæreste og svigermor fra åtti og nitti tallet i lokalet.
Jeg mistet noe av fokus. Jeg fikk ikke full tilgang til den røde tråden, alle ordene jeg kan og alle meningene jeg har. Starten på foredraget er jo ganske...? Hva heter det? Ærlig?
Er det noen som har opplevd dette før. At man ikke får sagt det helt som man hadde tenkt det?
Selv om man med sin utdannelse og alle sine livserfaring mener det man mener og selvfølgelig kan alle ordene og rekkefølgen på dem.
Noen kaller dette fokuset jeg snakker om her for å være i krafta si eller å være i flyten.
Yoga og meditasjonsfolket kaller det ofte for å være i senter.
Når man får den ”tilgangen” uavhengig av hva den heter. Da står man stødig. Det er min erfaring.
Denne kraften, eller tilgangen jeg snakker om handler  for meg om ”Identitet i aksjon” (Identity in action).
Hva skjer når man får tak i alt man kan. Hva skjer når man ikke får helt tak i det?
Det var vel denne "krafta" jeg ikke fikk helt tak i på test-foredraget.
Er det noe man kan gjøre for å tilrettelegge for egen ”identity in action” ?
Jeg har noen ideer!
Har du?
;o)