søndag 29. desember 2013

Færre og større

I dag 30. des. er det min bursdag. Ikke i går som facebook har påstått.
Jeg er 47 år og benytter anledningen til å skrive en bursdagshilsen til meg selv.
Gratulerer med dagen mann.
Det er som før bra å ha bursdag mellom jul og nyttårsaften.
Sånn har det imidlertid ikke alltid vært.
Da jeg var liten var det kjedelig å ha bursdag når alle var opptatt med andre selskapeligheter eller var bortreist i romjulen. All ”fest og moro” var også liksom unnagjort på noen få dager hvert år. Midt på vinteren L
Etter hvert som jeg ble eldre ble det takket være mer moro med bursdagsfeiring i romjulen. Jeg og et par andre venner som hadde romjulsbursdag leide i flere år diverse utesteder i Oslo, hyret inn forskjellige band og samlet mange kjente og bekjente for ”å tapetsere helene og bygge tak med tennene”.
Disse festene kunne det vært sagt mye om. Foruten om å humre litt over en rocke vokalist jeg husker godt så skal historiene fra disse så absolutt godkjente feiringene ikke løftes frem her:
Etter alle ”scene moves” som er å lære på rocke skolen var den mannlige rocke vokalisten til slutt kun ikledd en liten truse sydd som ansiktet til en elefant. Pianisten hugde i stykker et hjemmesnekret ”Hammond orgel” med øks og vokalisten som hadde sukkersyke fikk ubalanse i blodsukkeret midt i konserten.
Jeg husker noen av gjestene våre var helt fra seg over at denne nakne rockeren satte sprøyter ”backstage” på sin snabelantrukne så godt som nakne kropp.
Det var nok ikke heroin i omløp på bursdagene våre. Men gøy var det allikevel.
Bursdag er hyggelig. Det er liksom din egen dag og i dag er det min dag.
Det er min dag i dag!
I det siste halvannet år har jeg skrevet en rekke blogginnlegg om forskjellige temaer som har opptatt meg der og da. Det har etter min målestokk vært overraskende mange inne og lest innleggene. Noen har også fortalt at blogginnleggene har vært til viktig inspirasjon for deres vei valg eller at de har gitt økt innsikt i forhold til dem selv, deres hverdag, deres relasjoner og om uheldige fenomener i kulturen i Norge.
Det har vært hyggelig og inspirerende at så mange har fulgt bloggen. Takker og bukker J
Det er rart med det. Det er akkurat som om min glede med skriving har økt litt med antallet som har lest blogginnleggene.
Jeg lurer på om antall lesere av et blogginnlegg påvirker min egen opplevelse av blogginnleggets verdi?
Jeg lurer på om eventuell tilskuerfokus fremmer eller hindrer utvikling av originalvare, brukbare perspektiver og nye tanker?
Nye tanker trengs!
Jeg kommer ikke til å skrive i bloggen på en stund fordi jeg skal fokusere på et nytt skrive prosjekt. Jeg har endelig funnet noe jeg vil gå etter. Jeg gleder meg stort og jeg er overbevisst om at det kommer til å bli knall bra.
Jeg liker å skrive, jeg liker å være ute i skogen og jeg driver å lager litt musikk. Dessuten så liker jeg å gjøre ingenting.
Og da må man prioritere.
Færre og større kaller jeg det. Færre aktiviteter og mer fokus på de prioriterte aktivitetene .
Et personlig og sterkt ønske om kvalitet istedenfor kvantitet.
Familie, venner og jobb skal det også være tid til.
Kan saktens ikke rekke alt heller.
Sånn er det med den saken.
Færre og større.
Det er det jeg går for i 2014.
Takk for laget så lenge
Godt nytt år til deg også.
J
ea

torsdag 12. desember 2013

Likes anyone ?


Et element ved å ta seg selv på alvor kan i en del sammenhenger være å slutte å si de riktige tingene.

På en måte slutte å skåre poeng med sine uttalelser hvis man i en gitt sammenheng kjenner at man mener noe annet enn det som mest sannsynlig er å dunke en sosial trepoenger.

Slutte å juge.

Rett og slett begynne å snakke sant.

Tiden er inne.

Så mine venner, bekjente, facebook venner og ukjente.

Liker du dette blogginnlegget så skal du få min sjel.

Jeg lever kun for antall likes forstår du.

Min integritet er godt skjult salgsvare i butikken:

Kledelig AS

Eller var det Kjedelig AS

Husker ikke.

Integritet selges som frossent hvetebrød i denne butikken med trampeklapp fra styret.

And the Board is happy.

Indeed !

Likes anyone?

søndag 8. desember 2013

Da passa ikkje

Jeg og en del andre. Vi har noe til felles.
Vi må leve med oss selv.
Noen ganger er det skikkelig gøy å leve med seg selv.
Men vi må også leve med oss selv når blir såret. Når vi gremmes over å ikke rekke å svare på alle sms'er. Når vi lengter etter sms'er.  Når vi blir stresset av sånne ting vi ikke burde bli stresset av. Når vi bekymrer oss. Når vi opplever manglende respekt fra andre, eller når vi må leve med å føle at andre trenger mer av oss enn det vi har til overs.
Vi må leve med ambivalens. Skal jeg gjøre sånn eller sånn.
Før var jeg ambivalent. Nå er jeg ikke sikker lenger.
Jeg for min del lever med meg selv dag ut og dag inn.
Det innebærer mye moro men også en del rart føler jeg.
Jeg bærer mine gleder og jeg bærer mine sorger. Sånn er det jo. Ikke alle strømninger som regjerer inni der er like gøy.
Om å forebygge i forhold til å måtte bære sine egne sorger:
Det hjelper for eksempel å ta seg selv på alvor, synes jeg.
Og når man tar seg selv på alvor så hjelper det veldig å forenkle. Forenkling kan være gode ting.
En jeg kjenner som er fra Sogn sa alltid hvis det ikke passet.
"Da passa ikkje", sa han.
Mange har prøvd å få han på glid. Få han til å forklare hvorfor. Komme med logiske forklaringer. Men ingen har lyktes.
"Da passa ikkje", sa han bare.
"Men hvorfor. Jeg forstår ikke hvorfor du ikke vil".
"Da passa ikkje", sa han. "Men du kan ikke bare si det. Du må ha en grunn"
"Da passa ikkje", sa han.
Og det passer jo.
Hvis man ikke vil, orker, klarer eller kan, mener jeg.
Etter en stund kunne han bare si: "Da passa ikkje", en gang.
Etter en stund hadde folk forstått at han sa det som det var.
Det var nemlig slik at det ikke alltid passet.
Og det må vel en mann fra Sogn ha lov til å si på sin egen dialekt?

mandag 2. desember 2013

Useriøst som faen

Da jeg var i tyve årene fikk jeg følgende fantastiske kompliment:
”Du Egil, du er rett og slett naturlig hemningsløs”.
Hvor er det blitt av denne naturlige hemningsløse gutten. Han som ikke tok ting så jævlig seriøst.  Som så humor i det meste. Som alltid hadde en vanvittig historie på lager. Som kunne sitte sammen med venner og dele historier så vi lo høyt og lenge.
Ja det var det vi gjorde.
Vi tullet og tøyset og vi lo høyt og lenge.
Hvor er det blitt av han gutten.
Som benyttet enhver anledning til å synge Ola Tveiten med en slik innlevelse at han må ha vært arbeidskar i et annet liv.
Som jobbet til det beste for folks trivsel og livskvalitet med en slik kraft at han må ha trodd at det ville forandre verden til det bedre.
Som var litt gæren og som var så full av kreativitet at det som folk omtaler som kreativt ved han i dag bare er rester av smuler på et bord etter en middag med en gjeng mennesker med anal personlighet, stiv overleppe og godt utviklet kritisk sans.
Æsj. Det er dere dritkjedelige gamlinger som tar feil.
Dere var faen meg desillusjonerte pensjonister i en alder av 20 år.
Nå!
Fra dette tidspunkt er det slutt.
Jeg slipper meg sjøl løs igjen.
Varsku her.
Dette blir useriøst som faen.
Dette blir gøy.
Og.
Mer seriøst budskap enn dette får du ikke servert her på denne kloden.
NB:
Dere som tror dere vet alt irriterer oss som gjør det.

fredag 29. november 2013

Levva livet

I alt finnes ingenting.

Hvis du navngir en del av altet så er det ikke lenger ingenting.

Da er det blitt noen ting.

I ingenting finnes alt.

Hvis du navngir en del av ingenting så er det ikke lenger alt.

Da er det blitt noen ting.

Spørsmål:
Er angst redsel fordi det er definert reddere enn trygg?
Er depresjon trist fordi det er definert som tristere enn glad?
Er mye penger bra fordi det er definert som rikere en fattig?

Fordi angst, depresjon og penger er blitt definert til noen ting er det ikke lenger ingenting.

Ingenting er noen ting.

Jeg tror at væren. Det å leve i nuet ikke handler om å være i vinden.
.
Det handler om å være vinden.

Man er ikke bare i ett med bevegelsen. Man er bevegelsen.

Kanskje indre fred er å være bevegelsen?

Angst er energi. Det vet alle som har prøvd den dritten. Innesperret energi som presser på innvendig!

Kanskje hvis den får slippe ut av buret og bli utfoldelse?

Hvis du biter tennene sammen og tar sats: Grensesetting, opprettelse av verdighet og balanse i forhold til omverdenen, kaste inntrengere ut, be om hjelp.

Opprette rettferdighet der andre trår uønsket i forhold til deg. Opprette rettferdighet der du selv trår uønsket i forhold til deg selv.

Hei verden: Stopp, stopp sier jeg, STOOOPP.... Grrr. Puh. Der stoppet de endelig.

Kanskje blir smerten borte da?

Depresjon er vakuumet som oppstår når kroppen er tom for energi og allikevel fortsetter å lekke!

Når kroppen blir et svart hull som er i ferd med å sluke seg selv!

Kanskje den oppstår når alle forsøkene på: Hei verden: Stopp, stopp sier jeg, STOOOPP... Grrr...

Nei.

Ikke det nei!

Det nytter ikke.

Depresjon...

xxx xxx xxx

Etterord.

Ikke gi deg min venn.

Eiendomsretten.

Du er din eiendom og din eiendom alene.

Du vet at mine ord i sannhet er min sannhet.

Jeg sier:

Jeg er min eiendom alene.

Jeg tar mine opplevelser/ følelser på alvor.

Innenfor rammen av at min frihet går dit min nestes frihet begynner, utfolder jeg min identitet.

Jeg digger låta til Åge Alexandersen

"Levva livet"

søndag 24. november 2013

En kort prat om kjærlighet

Eilert: Jeg velger liksom alltid partnere som trenger hjelp til noe.
Hans: Hvor du kan være til nytte? Hvor din ytelse kan være til nytte?
Eilert: Ja. Hvis partneren ikke trenger meg til noe. Hvis jeg ikke kan være til nytte. Hvorfor skulle noen ville være sammen med meg da?
Hans: Kjærlighet må være noe annet enn en forretningsforbindelse med transaksjoner av ytelser.
Kjærlighet oppleves som varme, som tiltrekning, som dragning mot fellesskapet: Hverandre. Kjærlighet er et språk jeg ikke klarer å beskrive med ord.
Det eneste jeg vet er at det ikke er en fusjon av to tjenesteytende firma.
Kjærlighet er ikke prestasjoner og din verdi i et kjæresteforhold er ikke din ytelse.
Kjærlighet er noe annet.
xxx xxx xxx
Etterord:
De jeg er glad i. De trenger ikke meg til noe og jeg trenger ikke de til noe. Jeg trenger de ikke til noen verdens ting. Men jeg savner de hvis jeg ikke har sett de på en stund.
Og bor vi langt unna hverandre, eller treffes sjelden av andre årsaker så…
Hver gang vi møtes så har vi det bra!
Vi bruker ikke tiden på å snakke om at vi burde treffes oftere for å si det sånn.

torsdag 21. november 2013

Monkey Talk

Noen ganger må jeg tisse.
Ja sånn er det. Selv om jeg egentlig ikke har drukket så mye at det gjør noe. Jeg vet da meget godt om folk som har drukket mer vann, melk, kaffe, te, brus, juice eller saft enn meg.
Men har du sett.
Like fordømt må jeg tisse.
”Jeg må tisse jeg.”
”Nei hva er det du sier. Det burde du ikke. Du burde ikke måtte tisse. Du har jo nesten ikke drukket noe. Jeg tror nesten vi får sende deg på kurs. Festblære kurs.”
xxx xxx xxx
Kurs i festblære: Åpning.
Kursholderen:
Velkommen. Hvilke forventninger har dere til dette kurset kjære kursdeltakere.
Deltaker:
Jeg er her for å lære å undertrykke opplevelsen av å måtte tisse. Kommer du noe inn på det?
Kursholderen:
Ja. Selvfølgelig. Festblære kurset inneholder gode metoder, verktøy og teknikker for å lære deg å undertrykke opplevelsen av å måtte tisse. Tissing utgår for å si det sånn. Jeg selv har ikke vært på dass på 7 døgn. Det er utfordrende. Men jobb målrettet. Det er en seier å få det til.
Målet med kurset er beskrevet i første side på kursmaterialet du har fått utlevert.
…….Deltakerne åpner folderen og leser……
Kursholder:
Som dere ser på første side i folderen: Visjon og mål med festblærekurs nivå 1 er:
Visjon: Vi får folk til å tisse mindre.
Mål: Redusere tid brukt til tissing med 70%
Deltaker:
Hmmm. Interessant. Dette kurset ser jeg frem til.
Kursholder:
Ja det er hyggelig. Dessuten har vi en gjesteforeleser. Han kommer dag 3. Han skal holde et tre timers innlegg om festblære. Gjesteforeleseren er vår alles kjente, kjære og vellykkede Buffalo Bill. Mannen og myten som har festblære på størrelse med pukkelen til en dromedar deler i foredraget ”Pisspreik”, personlige, organisasjonsmessige og kulturmessige utfordringer og effektive tiltak for å lykkes som ”tett”.
I denne sammenhengen er det å levere. å ikke levere, for å si det sånn.
Som alle kjenner til: Buffalo Bill tisser ikke i utide. Han er en av de tetteste vi har i Norge i dag.
Det er egentlig bare en ting å si om Buffalo Bill: Buffalo Bill, mannen er: Potte tett.
xxx xxx xxx
Kurset gikk fint ut over dagen. Det var en kurs dag med faglig tyngde og integritet.
Kursholderen ble kun satt litt ut av fatning da en deltaker, etter en stund spurte:
”Er det mulig å få en kort tissepause”

Makan til iddiot (red. anm)

onsdag 20. november 2013

Din Tid

Det er ikke lenger opplysningstid, New Age eller skammens tid.
Det er din tid.
”Jag vil kjenna at jag levd mitt liv.”
Se for deg at du sitter på en kafe’ og observerer livet som pågår rundt deg. Du ser en mopedist kjører forbi. Antakelig en 16-17 åring på vei ett eller annet sted fylt av drømmer eller kameratskap. Over hodet på deg flyr en flokk trekkfugler sørover. Det er alltid litt magisk å se hvordan en stor flokk med trekkfugler beveger seg som i en sammenhengende enhet. Større enn alle fuglene til sammen. De er som en helhetlig levende organisme. Det er innlysende for meg at flokken med fugler både består av mange enkelt fugler og samtidig utgjør et hele som er større enn summen av de enkelte fuglene.
Fortauskafeen du oppholder deg på er favorittkafeen din. Det er din stamkafé. Nå som det er høsten sitter du ute og under en varmelampe. Du ser også bussen som er full med eldre godt voksne mennesker. Bussen står stille på rødt lys ved siden av kafeen og du får god tid til å se på menneskene inne i bussen. De snakker og ler. Det ser ut som om de koser seg.
Du ser trekkfugler, du ser en mopedist og du ser en buss med pensjonister.
Hva er felles med de tre hendelsene du ser?
Hva er det som egentlig skjer?
Det som er innlysende for meg at er felles er bevegelse. Eller forflytning. Fuglene beveger seg sørover. Bussen er på vei til Hadeland glassverk og mopedisten er på vei til kjæresten sin. Forflytning eller transport. Det er et fellestrekk med det som skjer.
Men er det egentlig forflytning eller transport som er kjernen i det som pågår. Er det, det som egentlig skjer?
Hva er det som skjer her?
Jeg tror det er ”På vei mot trivsel” som er det som egentlig skjer. Fuglene er på vei til Syden for å overleve vinteren, mopedisten er på vei til kjæresten sin for at de skal ha det fint og bussen er på vei til Hadeland Glassverk hvor de sammen skal gi hverandre en god verdifull dag i form av gode relasjoner og å kose seg sammen.
Spennende ikke sant. Hvordan trekkfuglene, mopedisten og bussen med pensjonister faktisk kan se ut til å gjøre en og samme ting. Det som egentlig skjer er tiltak for ”trivsel”!?
Trivsel!
I mange år så har det vært skrevet mye om vekst og selvutvikling. Min mening er at det som egentlig står og som er felles i de fleste av disse bøkene er: Ta deg sammen så blir det bedre. Noen bøker sier også. Hvis du nå tar deg virkelig hardt sammen for helvete. Så blir det bedre.
Hva er det som blir bedre? Økt produksjon? Økt trivsel? Kanskje begge deler?
Jeg så en reklame her om dagen: ”Better your best”, sto det.
Kanskje jeg skal skrive en bok. Improve your bettered best.
Mye gøy, motiverende og spennende med det Olympiske ideal. Høyere, raskere, sterkere. Men også en del ekskluderende og problematiske elementer slik jeg ser det.
Ikke lett og heller kanskje ikke riktig å være med på høyere, raskere, sterkere, evt. mer, mer, mer og slankere på kortest mulig tid i alle situasjoner.
Ikke sikkert at ”Din tid” alltid skal handle om det?
Det er snart 2014. Siden det er enda et år i Din Tidsalder så er det jo også Min Tid.
Jeg liker nyttårs forsetter. Jeg skal ha det samme nyttårsforsettet for 2014 som for 2013
Jeg skal bli best på å hvile.
Jeg skal bli helt insane rå på å gjøre ingenting. Jeg skal gjøre litt av ingenting hver eneste dag.
Tankene skal fare. Jeg skal lunte rundt på gress og snø. Uten mål og mening. Jeg skal synge, rocke, fortelle ljugehistorier og jeg skal le.
Og jeg skal sitte helt stille.
Litt hver eneste dag.
ea works AS
Etterlatt inntrykk 2014:
”Fy faen han derre ea han er helt sykt god på å hvile ass.”
Etterlatt inntrykk:
”Han derre ea. Han var en livsnyter ass”
Det blir ikke lett. Det vet jeg.
Men hvis jeg virkelig tar meg sammen for satan i helvete så er jeg sikker på at jeg kan bli enda litt smartere og flinkere til å huske på at jeg er et menneske.
Jeg er jo ingen jævla forbanna idiot. Jeg veit jo detta.
Kom igjen. JOBBE: JOBBE: JOBBE. Jeg kan klare det. Bruk alt du har. Er du en kylling. NEI DET ER DU IKKE. KOM IGJEN SA JEG. FY FAEN FOR EIT KJØYR. KJØR PÅ.
This is what you have been training for. Make yourself proud.
Mennesker trenger å gjøre litt av ingenting hver eneste dag.
Pågående stadig oppdaterende aktuelt inntrykk:
”Han derre ea ass. Han bare er en fri mann han ass”

mandag 11. november 2013

Stå støtt som faen

Jeg drev en gang på i ca fire uker. Åtte, ti timer om dagen for å prøve å definere det positive. Leste og skrev. Jeg skulle finne det rene positive. Jeg skulle prøve å definere hva som var av det gode. Det gode eller det positive er en naiv interesse jeg har hatt i mange år.
Så kom jeg over konsekvensetikken. Altså hvilken rekke av konsekvenser følger en handling man gjør.
For eksempel hvis jeg fikk en ny jobb. Det er jo positivt. For meg. Men selvsagt negativt for den eller de andre som ikke fikk jobben…
Det er garantert mange mennesker som kunne tenke mer over konsekvensene av handlingene de gjør. Et mennesket sin frihet går akkurat ikke lenger enn der den nestes frihet begynner. En handling som ødelegger muligheten for overlevelse for en annen er i ytterste konsekvens en selvutslettende handling. Menneskene er sosiale og vi trenger andre mennesker for å overleve!
I denne sammenhengen ville jeg skrive kort om intensjoner. Det er umulig å ha oversikt over hvilken ytterste konsekvens noe man sier, gjør eller lager kan føre til. Skriver man noe kan det av enkelte mennesker forstås som truende eller stikk motsatt av det man hadde som intensjon. Gjør man noe med det gode i seg selv som grunnmur så kan dette føre til eller ses på som et svik fra andre. Skriver man noe med gode intensjoner om intensjoner så kan ondskapen få nye innsikter og konstruere gode intensjoner som rettferdiggjør ondskapen.
Derfor. Jeg støtter meg til mine egne intensjoner med det jeg gjør.
Noen ganger har jeg sett i media eller møtt/ sett mennesker som snur ting så på hodet og fyller det med så mye slemskap, dumskap og ondskap at jeg blir sjokkert. Hva tror du er årsaken til dette?
Folkeaktoratet oppleves ofte slik.
Jeg støtter meg til mine intensjoner. Jeg ser etter konsekvenser så langt jeg kan se. Og jeg ser ganske langt. Her opplever jeg at synet faktisk blir bedre med årene. Jeg ser så langt jeg klarer. Men så støtter jeg meg til mine intensjoner. Hva ligger i bunnen av det jeg tenker jeg skal gjøre.
Intensjonen.
Det er en fin veiviser å ha. Og det er en fin vegg og støtte seg til når noen prøver å lage det man driver med om til noe annet.
Er du i tvil min venn.
Gå igjennom dine intensjoner.
Tviler du på deg selv?
Slå intensjonspålen langt ned i bakken.
Du trenger aldri å ljuge.
Du kan stå støtt som faen.

tirsdag 5. november 2013

Gleden er for alle

Jeg er nok en rar person.
Hver gang jeg hører at folk jakter på lykken så blir jeg litt sånn kvalm inni meg.
Selvfølgelig ønsker jeg lykke for meg selv og alle. Men lykke.
Det er liksom så stort ord synes jeg. Litt sånn for kravstort i mitt hode.
Jeg tror det er fordi jeg mener at en av de virkelig helsefarlige driverne som lever i kulturen vår er ideen om lykke og lykkens kobling til penger, utseende, merkeklær, bil, superhelse, være kjendis, stå på scenen, være riktig, vite mest, tynn som en strek, topptrent, alltid glad, storm forelsket hele livet, silke hud, størrelse på det ene og det andre, få orgasmer så det er utslag på Richter skal i Bergen osv.
Denne ideen om lykke skapes i de mest løgnaktige gjengivelser av virkeligheten. For eksempel retusjerte bilder av vakre mennesker i magasiner med glanset papir. Visst er menneskene vakre. Men ingen har en slik hud eller et slikt utseende. Det finnes ikke fordi det er meget dyktige grafiske designere som pusser opp fasaden ved å lage en hud og et forfinet ansikt som ikke er en gjengivelse av virkeligheten.
Idealet blir dermed noe som ikke finnes. Litt sånn som idealet var i Egypternes storhets tid. Mange slaver som bar store stein for at det skulle bli slik for noen. Lite med mennesker flest å gjøre.
Det er ikke så lett å oppnå noe som IKKE finnes. Fort gjort å føle seg mislykket da.
OL på Lillehammer var kjempe gøy. Kaldt, seieren var vår, skikkelig stemning. Men det olympiske ideal kan også ses på som helsefarlig: Høyere, raskere, sterkere. Mer, mer, mer, fortere, fortere, vær sterk, sterk, lån, lån, lån, press på så det hvite i øya dine popper ut av skallen din.
Søvnproblemer, angst, depresjon, slitenhet kan være noen av resultatene. Enorme kostnader i lidelse og ikke minst penger. Milliarder av kroner.
Eller hva med de som har hatt alvorlig sykdom som for eksempel kreft. Noen har ikke de samme kreftene i kroppen som de hadde før sykdommen. De blir fortere sliten. De kjenner at de ikke er den de en gang var. Og de har så lyst til å bli med for fullt igjen. I allefall nå som de har overlevd å ha sett smerten og døden i hvitøyet i et år eller to.
For noen er det ikke alltid mulig å kjøre på som før.
Man kan bli lei seg av sånt. Og redselen etter en slik opplevelse kan jo sitte i en stund. Andre forteller at de klarer seg bra. Det er jeg utrolig glad for å høre. Vi er forskjellige.
Min interesse i forhold til det jeg skriver om blir mer og mer klar for meg.
Jeg vil vise at du alltid er med på ditt nivå.
Jeg vil utfordre og redefinere prestasjons og vellykkethets begrepet i kulturen.
Min hypotese er at begrepet prestasjon ofte kobles til toppidrett eller peak performance business?
Stemmer dette?
Uansett. Jeg vil at så mange som overhode mulig skal eie opplevelsen av å prestere.
Gleden ved å prestere er for alle.
Min mening er at det for en person som er utslitt av depresjon, søvnmangel, pågående cellegift kur, angst, stress, konflikter eller andre psykiske eller somatiske problemer, kan være en like imponerende prestasjon å skifte sengetøy som for verdens beste skiløper å vinne femmila i Holmenkollen.
Det er kanskje til og med noen ganger en større prestasjon?
Andre ganger er den virkelige prestasjonen å si nei. Jeg kan ikke, orker ikke, bør ikke. Jeg må hvile.
Noen ganger er det smarteste å si nei.
Det anti olympiske ideal: ”Lavere, saktere, ærligere” er den prestasjonen som er riktig i noen situasjoner.
Eller passe høyt, passe fart, passe sterk om du vil.
Tirsdag 12. november på Lykkehaven Cafe, klokken 1830-2030 vil jeg som Stand In for Jon Schau reflektere over prestasjonsbegrepet.
De som kommer vil få høre mer om hvorfor jeg kalte dette blogginnlegget for ”gleden er for alle”.
Jeg ønsker da så visst lykken til alle.
Men for meg er liksom glede litt mer innen rekkevidde. Nå og da.
”Lykkehaven Cafe” i Sandvika. Den er imidlertid lett og finne og alltid innen rekkevidde.
Prestasjoner, eller det å få til noe er som du vet ofte tett knyttet til opplevelsen av glede eller godfølelsen om du vil
Så dermed.
Hvis vi lager en annen forståelse av prestasjonsbegrepet så vil kanskje gleden være lettere tilgjengelig for de som trenger den aller mest.
Mitt mål er å lage et prestasjonsbegrep og et vellykkethets begrep med plass til flere.
Fordi: Gleden er for alle.
Ring Lykkehaven Cafe i Sandvika og meld deg på, 30 plasser, 200.- for billetten, servering på stedet.
Tirsdag 12. november klokken 1830 - 2030
Telefon: 67 54 00 00
Vel møtt!

mandag 28. oktober 2013

Den lille sygutten

NB:
Dette blogginnlegget er et depressivt eventyr.
Hvis du ikke ønsker å lese om ting du ikke ønsker å tenke på i dag.
SLUTT Å LES NÅ!!!
xxx xxx xxx
Slutt å les nå !!!
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
Den lille sygutten.
Det var en gang en mann som het Eilert. Han kjente ofte på meningsløsheten.
Han leste, han så og han hørte. De samme tingene om og om igjen. Det var ingenting nytt og oppbyggelig noe sted. Verden var i en endeløs nedadgående loop.
Avisenes forsider gikk i sykluser. Den ene uken sto det at boligprisene kom til å gå opp. Uken etter sto det at boligprisene kom til å gå ned. Poteter var bra den ene dagen og poteter var dårlig dagen etterpå. Kaffe var helsefremmende og kaffe var helsefarlig annenhver måned. Det sto om hvordan man lagde mat før jul og det sto om slanking etter jul.
Han følte det sånn Eilert. Det handlet om å bruke. Bruk opp alt. Bruk. Bruk. Bruk. Bruk opp jordkloden. Fort som faen.
Drit i alt så lenge pengene strømmer inn.
Eilert leste historier om gode medarbeidere som arbeidet alle sine våkne timer i døgnet. Se det: Sånne folk ville næringslivet ha. Eilert fulgte med. Tradisjon og langsiktighet. Drit i det. Splitt opp. Selg ut. Produser i lavkost land. Nedbemann. Riv ned, bruk opp. Bruk det opp!
Rask avkastning.
Egnede folk ble kjørt oppover i systemene for å holde presset oppe. Og klarte de ikke pressstere så ble det som i idretten. Doping. Eller fiksing på regnskapene.
Feite bonuser. Viktig.
Eilert lurte på om pådriverne ville vise et bilde av seg selv i fremtiden til barnebarna. Her er et bilde av meg. "Jeg var med på å lage det slik at færre kunne leve av virksomheten", sa han sikkert ikke.
"Men det så da sånn ut i virkeligheten", tenkte Eilert
Men vi har fint hus, nok penger og vi er respektert.
Kjøpe skoleveske til barna sine til 14000.-. Viktig.
Eilert så sånne ting.
Han synes nyhetene fråtset i varme lik eller skandaler mens folk i styre og stell bablet i vei om viktige ting.
En velfrisert en sa på TV: "Jeg gir ikke ros hvis du ikke har oppnådd førsteplass."
Eilert. Som den mislykkede mannen han følte han var. Han tenkte ofte på den lille sygutten. Han ble ikke gladere av å se og høre den velfriserte som la lista høyere enn han hittil hadde klart å fantasere om.
Devaluering av en allerede verdiløs mann forekom daglig når han hørte eller leste om de vellykkede innsiktsfulle som uttalte seg. Han ble sintere og sintere og mer og mer lei seg. Han fikk ikke være med på noe.
Meningsløsheten regjerte inni han.
Naboer i fjerne land kriget, kranglet og drepte hverandre. Diktatorer drev på med makten sin. Korrupsjonen. Lovlig og ulovlig, herjet byene. Voldtektsmenn voldtok, religioner kjempet om verdensherredømme og parkeringsselskapene krevde penger for at du satte fra deg bilen.
Alle som eide jordens ressurser. Hvem kjøpte de biter av jorden fra den gangen i år 0?
Av marsboerne!?
Æsj. Han var så luta lei.
Han flyttet i telt. Om vinteren satt han i kuldegropen. Der hvor den kalde luften samlet seg. Der satt han og tenkte.
Hva er det egentlig som skjer her på jorden?
Han tenkte og tenkte mens dagene gikk. Hvordan han overlevde vet ingen. Men han overlevde.
"Hva er det som egentlig skjer her på jorden," tenkte han.
Etter tre år i kuldegropen, avbrutt av tre varme sommere uten at han så solen. Da kom han endelig frem til konklusjonen.
Eilert hadde sett at alt handlet om 2 ting:
1. Få tak i penger
2. Hvordan være "over" de man møter på sin vei.
"Merkelig rase vi mennesker," tenkte Eilert. Vi fødes til livet her på jorden i et lite øyeblikk av uendeligheten med en mulighet til å oppleve noe bra. Noe bra for alle.
Det vi ville, eller i allefall fikk oppleve var konkurranse.
Competitiveness.
Konkurranse. Ikke samarbeid.
Alt vi bruker her på jorden. Er ikke det her på jorden? Hvordan er det blitt slik at jordens ressurser eies av noen og må kjøpes tilbake av de andre, sutret Eilert da han gikk til psykologen, 45 minutter to ganger i måneden.
Det meste av tiden brukte menneskene til å streve etter å få tak i penger og til å hevde seg ovenfor andre. Det så ut til at det var viktig å overvinne andre. Akkurat som om roen kom da.
Ved å være den som hadde forstått noe.
At vi ble født inn i denne verden for å bruke tiden på å få tak i penger eller bekymre oss om at vi ikke skulle få tak i penger. At vi brukte tiden vår på å jage etter anerkjennelse.
At vi brukte tiden vår på å ha dårlig samvittighet ovenfor barna våre fordi vi ikke var gode nok foreldre.
Hva var egentlig å være en god nok forelder? Noen foreldre slo de hjelpeløse forsvarsløse barna sine. Hvor kommer sånne ting fra? Hvis de noen gang skjønner at det er ikke bra. Hvordan komme seg videre fra det. Både barn og foreldre.
Noen kjempet vettet av seg for å være en bra forelder og kjente angsten rive dem i filler bare de tok seg en kaffe og satt i egne tanker et par minutter.
Menneskene var en merkelig rase.
Menneskene.
Full av smerte, sinne, hat, kjærlighet og et enormt behov for å bli sett.
Bli applaudert.
Ha rett.
Bli elsket.
Ha finere bil enn naboen.
"Merkelig at vi ikke så at vi var verdi i oss selv", tenkte Eilert.
Ansatte var ført som kostnad i firma regnskapene. Fabrikklokalene som de ansatte jobbet i var ført som verdi.
Menneskene var utgiftsposter i produksjonen. Sånn var det med den saken.
Det var slik vi hadde laget det. Alle og ingen.
Noen i blant oss hadde forstått at det hele egentlig var meningsløst. Løst fra mening.
De hadde forstått at vi egentlig var frie.
Er vi frie?
Finnes frihet uten fangenskap?
Er det sammenlignende dualistiske systemet som ligger innbakt i språket en gigantisk tabbe som er konstruert av oss selv?
Hvem er det som egentlig vet at noe er bedre enn noe annet?
Hvem vet at det å kjøre er bedre enn å gå. Vet du virkelig at det er bedre å lage et system hvor folk suser avgårde fra sted til sted. Er virkelig økt omgangskrets bra? Hvem er det som vet at positivt er positivt?
"Har du fått deg ny bukse?"
Det er vel positivt?
Den lille sygutten har sydd dem. 15 timers skift på tekstilfabrikken. En krone i døgnet. Mange som skal ha sitt. Designerne, grossistene, motebladene, reklamebyråene, butikkeierne, modellene. Sygutten får nesten nok mat. Og de som eide. De som hadde kjøpt biter av jordkloden av marsboerne i år 0 skulle også ha sitt.
Eilert mente at han så det meningsløse.
Han hadde til og med sett det meningsløse i å kjempe en kamp om å overbevise andre om det han så.
"Hvem var han til å kunne si at han hadde forstått noe mer enn andre", tenkte Eilert.
Hvem vet at det er noe som er mer eller mindre å forstå?
Er det egentlig bedre å vinne eller å tape en boksekamp?
Er det noen som virkelig vet dette?
Lover og  regler.
Så råtten var menneskerasen at de måtte lovbestemme at det ikke var tillatt å voldta eller stjele eller steine et menneske.
Bankene styrte i verden ved å låne ut penger som ikke fantes. Det fantes lite verdier bak tallene. Tallene var tall i datamaskiner. Eller papir med trykksverte. Eller forventning om salgsverdi.
Hva har verdi?
Hvem er det som egentlig vet hva som har verdi?
Alfa hannen har verdi.
Viktig å komme øverst i hierarkiet.
Å være alfa hann var viktig fordi?
Alfa hann?
Endelig. Eilert lo så han skreik.
Ha, ha, ha, ha, ha, ha
Det var så mye dritt, møkk og gørr innbakt i menneskenes natur
Men, men.
Meningsløsheten var bare noe Eilert kjente på når han var syk.
Når han var deprimert.
Det var de alvorlige depresjonene som svertet Einars hode og dynket hans opplevelse av virkeligheten med tung og svart kvikksand.
Det fikset menneskene med lobotomering, elektrosjokk og antidepressiva.
Så ble han bra igjen.
Meningsløsheten var borte og han så endelig solen, månen, stjernen og kjærligheten igjen. Han var glad og livet var lett. Han var tilbake. Han opplevde mening og glede. Og han fikk lyst til å se bra ut.
Så han kjøpte seg en ny bukse.
Som var sydd av en den lille sygutten.
Nei, nei, nei. Ikke han sygutten som ble nevnt tidligere i eventyret. En annen liten sygutt.
Han andre døde i en av de brannene du har hørt om.
På en eller annen tekstilfabrikk.
Brannsikkerhet.
Det er man ikke opptatt av på sånne fabrikker.
Men det så ikke Eilert lenger.
Han var opptatt av sin egen glede.
Er det feil å nå da.

torsdag 24. oktober 2013

Angst og bananer

Jon Schau har laget arenaen Tirsdager med Jon. Arrangementet gjennomføres hver tirsdag klokken 1830-2030 i Lykkehaven Cafe, Elias Smiths Vei 7 i Sandvika.
En spesiell og fin anledning for refleksjon og personlig vekst slik jeg opplever det.
Neste Tirsdag 29. oktober så skal jeg være Stand in for Jon Schau da han er på en jobb et annet sted.
Jeg vil se nærmere på "opplevelsen av hva som skjer" i livene våre. Jeg kommer innom følelser som glede, tristhet, angst, frykt, depresjon og sorg.
Ideen er at samlingen skal være en arena for å dele innsikter om glede og om veier inn og veier ut av vondt.
Jeg heter Egil-Arne Skaun Knutsen, 46 år. Fra yrkeslivet har jeg erfaring som offiser i forsvaret (10 år i forsvaret), jeg har jobbet i 7 år som toppleder innen markedsføring med Norsk og Skandinavisk ansvar i Statoil (11 år i Statoil totalt), og jeg har jobbet med Helse, Miljø og Sikkerhet (HMS) i ca. tre år. Fra 2009 har jeg jobbet som klinisk psykolog samt at jeg brenner for, skriver, spiller gitar og holder foredrag med budskap omkring folkehelse og bevisstgjøring i forhold til det å ha det vondt og det å ha det bra/ få det bra.
Utdannelse:
Befalsskolen for infanteriet Sør Norge. 1 år
Krigsskolen Linderud. 3 år
Hovedfag i Psykologi med vekt på prestasjoner, kommunikasjon og positive følelser. (Cand. polit)
Embetsstudiet i Psykologi (Cand. psychol. Vanlig klinisk psykolog).
Bloggen min heter psykogrubbel: www.psykogrubbel.blogspot.com
Ellers:
Jeg har mye erfaring med egne gleder og sorger og bruker eksempler fra eget liv i slike sammenhenger.
Om du sliter mye eller lite, om det er noen i familien din som har det vanskelig, om du stresser, om du er ensom, om du angrer, om du er glad eller om du bare interesserer deg for psykologi.
Det er rom for alle.
Forøvrig så er det 30 stoler med bord foran. Servering på stedet. 200.- for billetten.
Jeg prøver alltid å lage samlinger med både seriøsitet og letthet på foten.
Om både angst og bananer
:o)
Vel møtt til Lykkehaven Cafe, 29 okt klokken 1830
Mvh
Egil-Arne

mandag 21. oktober 2013

Johnny Boy

Johnny Boy. Egentlig er navnet Jon Arve Schau. Sånn sett blir han garantert skogeier etter hvert.
At du Jon Arve Schau skulle arve skau...!
Best kjent er han antakelig som komiker, forfatter, filosof, folkehelse, verdighet og fredsarbeider. Indre og ytre fred.
For meg er jon mest en venn. En jeg er glad i, en jeg blir frustrert over, en jeg er enig og uenig med. En jeg forstår og en jeg ikke forstår. Og han er en jeg lengter etter når jeg ikke har sett han på en stund.
Jon har opplevd å bli erklært død to ganger på alle de måter moderne medisin kan måle død på. Men her er han altså. I god og for meg skremmende fryktløs tilstedeværelse i verden. Det å oppleve. Ikke å lese om å være død. Men det å erfare å være død er som jeg etter hvert har forstått en erfaring med læring og kunnskap med et innhold som jeg tenker må være spesielt å bære.
Jeg tenker på Copernicus. Da han på 14-1500 tallet forsto at jorden ikke var sentrum av universet. Han møtte en del motstand da han "beviste" at det var solen som var i sentrum av universet.
Men nå til dags er jo det gjengs forståelse her på vår lille klode. Det ble et paradigmeskfte. En verden bygd på ny forståelse. En ny verdensanskuelse.
Det er forresten visst nok over 40 000 planeter i melkeveien med samme atmosfære som her på jorden. Mye mulig det er liv der ute.
Han er nok stor han dyktige sjefen i det firmaet. Men i et uendelig univers som utvider seg med lysets hastighet så ...
Det er fullmåne i natt. Stjernehimmelen oppleves også stor.
Det må være rart å ha sett noe som så få har sett og bare ha noen skarve tusen ord på Norsk eller engelsk til å forklare en uendelig stor erfaring som beveger seg og utvider seg inn i evigheten.
På sykehuset. Å ligge komatøs med kunstig åndedrett, slanger i munn, nese, hals og mage. Med slanger som er grodd fast inni magen og bare vite at man ikke har nok væske i kroppen. At man tørker ut.
”Jeg er tørst”, liker jeg å kunne si.
Det kunne ikke Jon si på ukevis.
Hvis det samme skjer meg. Jeg skal lære meg morse så jeg kan blunke meg til et glass vann. Hvis noen ser på meg når jeg blunker da.
Jon er lynende intelligent. Han sprenger nesten IQ tester, men er jo såpass informert at han vet at en IQ test bare måler en millipromille av et menneske sine kapasiteter. Og dessuten menneskets kapasiteter klarer ikke høre en hundefløyte eller se radiobølger en gang. Men de er jo der.
Så hva måler en stakkars IQ test egentlig?
Ikke mye tenker kanskje Jon. Han har jo vært. Jeg gjentar. Han har vært et annet sted og erfart at det vi opplever her er det samme som hvis mauren tror at maurtuen er det som gjelder.
Ca. åtte måneder i 20 000 km/t tok det "Curiousity", en ubemannet romsonde å fly til den relativt nært lokaliserte planeten Mars.
Jeg vet ikke om det er ensomt å vite det Jon vet. Noen tenker at det er alternativt. Det gjør ikke jeg. Jon er et menneske og opplevelsene har han gjort som menneske, levende og medisinsk erklært død.
Tid for eksempel finnes ikke. Verden er som på en DVD film. Alt på filmen er der selv om vi ser filmen fra start til slutt. Det vet vi fordi vi kan spole oss frem og tilbake på en DVD. Umulig for meg å forstå at alt er her, vi har rett og slett bare ikke lært å spole enda.
Et menneske og en venns opplevelser tar jeg på alvor, selv om jeg ikke har kunnskap som gjør at jeg forstår alt.
Noen sier til meg at de ikke helt vet hva Jon driver på med nå for tiden.
At han burde spisse sin merkevare.
Det er enkelt å svare på. Mye enklere å svare på enn mye annet.
Jon er pappa, venn, og medmenneske som i sitt virke driver med humor og livsfilosofi.
Humor
Liker du å le høyt, godt og lenge. Velkommen til Stand Up med Jon Schau. ”En gal mann vender hjem”, heter det showet som kommer til våren. Min eneste kommentar til dette showet er:
Ahhh det er deilig å le høyt, godt og lenge. For så og bare kjenne at det kiler i dagevis etterpå fordi det var et noe midt inni lattersalvene som var noe mer enn humor. Noe jeg kan bruke til noe.
Livsfilosofi
Liker du å utvikle deg selv eller å reflektere over livet. Velkommen på foredrag eller les bøkene til Jon Schau.
Tirsdager med Jon. Klokken 1830 hver eneste tirsdag på Lykkehaven i Sandvika er i så måte en helt spesiell og inspirerende arena Jon har laget.
Ellers kan jeg si deg at Jons integritet er intakt. Han prostituerer seg ikke en millimillimillimeter. I sitt virke gjør han det autentisk. Fullstendig autentisk. Han sier og gjør det han mener for å si det sånn.
Dermed. Han gamle rockern jeg snakket med en gang som reflekterte over arbeidsliv og det å tjene penger til livets opphold. "Vi er alle horer", sa han.
Han visste ikke om Jon Schau.
Aller mest er Johnny Boy en fin fyr.
En god kamerat.

lørdag 19. oktober 2013

Framsnakking

Framsnakking er et ord jeg har hørt Kronprins Haakon bruke.

Jeg har ikke hilst på Kronprins Haakon personlig men jeg ville rett og slett framsnakke han litt. 

I 1988 så jeg han i gården bak slottet. Jeg gikk på Krigsskolen den gangen og vi skulle stå i espalie i trappen opp inne på slottet en gang Kong Olav og daværende Kronprins Harald hadde offisielt besøk på slottet.

Kronprins Haakon var 14, 15 år den gangen antar jeg. Ungdom.

Mye sikkerhetsvakter, formaliteter, tradisjoner, kadetter og offiserer var på gang i området.

Jeg sto i grunnstilling men så imidlertid Kronprins Haakon i øyekroken. Han sto rolig for seg selv og gjorde noen bra triks med jojo'en sin. Jeg husker jeg tenkte: 

"Han der er fri"

På tidlig 2000 tallet hadde Kronprins Haakon og Kronprinsesse Mette-Marit en pressekonferanse som har betydd mye for meg personlig.

Mye!

Det var Kronprins Haakon  og ikke minst Kronprinsesse Mette-Marit også. Men denne lille framsnakkingen handler om Kronprins Haakon. 

Det var Kronprinsens bruk av ord, kjærligheten dem i mellom, fortid, nåtid og fremtid som imponerte meg.

Han hjalp meg i en meget vanskelig situasjon.

Han hjalp meg i en periode hvor jeg produserte skarp og nådeløs selvkritikk med blodige slintrer på mothakene det meste av døgnet.

Det å ta tilbake seg selv gjennom verdige ord om seg selv er en finstemt og livgivende kunst.

Denne kunsten kan Kronprins Haakon.

Verdighet!

Jeg ville bare si at Kronprins Haakon sin integritet, klokskap, ro og verdighet imponerer meg.

Framsnakking !

Kronprins Haakon sitt eget ord ?

Det kritiske og mobbende, baksnakkende folkeaktoratet som finnes i media, i barselgrupper, på internettet, i styrerommene, på jobb og 

antakelig mot seg selv inni hodene på mange hundre tusen triste og redde nordmenn som for tiden sliter med sitt.

Den "straffende" innstillingen til seg selv og andre er noe vi lærte en gang.

Nå kan vi gå videre.

Framsnakk deg selv og en annen i dag.

Framsnakk deg selv og andre hver dag.

verdige ordelag.









onsdag 16. oktober 2013

Fyrer med ved

Uten å være formanende eller den moralske rytter på sin høye hest.
Jeg vet at noen ganger er det å se eller utføre handlinger som fremmer mulighetene for løsninger ikke like lett.
Det kan være sykdom, frykt, fysisk tvang, handlingslammelse, postvegring, systemskrekk, utslitt, smerter osv.
Allikevel tror jeg at det fra enhver situasjon er mulig å få det i retning av litt bedre i og med seg selv.
Noen ville si det er et bevisst valg og tenke sånn. Jeg vet ikke om man har et valg hvis man er syk eller har det ille nok.
Jeg vet bare at JEG alltid tror at noe kan gjøres eller ikke gjøres for at jeg eller andre skal få det i retning av litt bedre i en vanskelig situasjon.
Hva som kan gjøres finner man ofte ved å ta på alvor den man er.
Gjennom å utfolde sin identitet.
Gjennom å ta på alvor sin egen og menneskenes natur.
xxx xxx xxx
Hvis det er kaldt så henter jeg ved og fyrer opp i ovnen med mål om å få det varmt.
Jeg sitter ikke og prøver å tenke positivt slik at jeg kjenner mindre til at det er kaldt. Ikke mediterer jeg heller.
Selv om jeg både er for å reflektere over virkelighetsforståelse og opplever at meditasjon gjør meg godt så oppleves det meningsfullt for meg å fyre opp i ovnen hvis det er kaldt.

mandag 14. oktober 2013

Tilgivelsens kunst

Jeg tenker ofte på hva som er god støtte og hjelp til mennesker som sliter med helsen og spesielt da psykisk helse som er mitt fagfelt.

Men også fysisk sykdom. Det kan jo føre til psykiske plager. Psyke og soma. Kropp og sjel henger sammen.

Selvfølgelig er jeg opptatt av å gjøre det som erfaringene (forskningen) viser hjelper mange. Evidensbaserte terapeutiske intervensjoner.

Spesielt er jeg opptatt av at et møte med psykologen ikke skal være en teknisk affære. Derfor fokuserer jeg mye på relasjon. Eller arbeidsallianse som det er beskrevet som i littaturen. Jeg er opptatt av at arbeidsalliansen skal være profesjonell som i faglig relevant og preget av varme, medmenneskelighet og nærhet med nok avstand.

Opplevelsesorientert. Jeg opplever at empati. Det å være empatisk, eller være opptatt av å forstå det den andre forstår er viktig for å få til noe sammen. Jeg prøver alt jeg kan på å forstå det den andre forstår. Først da kan jeg tilby noe som kan være til hjelp. Hvis ikke "empatiprosessen" i seg selv har ført til at den andre på egenhånd begynner å finne sin vei. Andre ganger kan vi jobbe med å se på perpektivene eller vi kan jobbe med hvordan man forholder seg til det som skjer av vonde ting i den indre verden. (Kognitiv, atferds, metakognitiv og aksept orienterte tilnærminger). Det er mange muligheter for gode lindrende eller forløsende prosesser her.

I mange sammenhenger er skam i forbindelse med egen person, ting man har gjort eller blitt utsatt for, noe som er tilstede i terapirommet. Man opplever skam ift. seg selv eller man er redd for at folk skal få vite. Andre ganger er det sorg og sinne fra levd liv. 

Terapi oppleves derfor ofte som tilgivelsens kunst. Noen synes det er godt å finne støtte i prosessen med å tilgi seg selv eller andre. Tilgivelse av seg selv kan være bra for å kunne bevege seg fremover. Finne veien videre.

Noen som for tiden sliter med frykt for selve livet finner det også godt å utvikle evnen til å tilgi seg selv hvis man ikke klarer det man skulle ønske at man klarte. For eksempel at den med sosial fobi som trener og trener for å ikke være redd i kantina eller i andre fora med andre folk tilstede, tilgir seg selv hvis det ikke går. Ikke bli sint på deg selv hvis fryktens svovelsyre etser på nytt. Jeg vet at fastlåst frykt eller angst som så mye annet også er et helvete på jord. Jeg mener imidlertid at økt evne i retning av tilgivelse av seg selv. En slags romslighet eller et amnesti. Det å gi seg selv fritakelse for straff for de øyeblikkene man ikke virker som man "burde", gjør det lettere.

La amnesitiet strømme gjennom kroppen din.

Men igjen. Hvis frykten herjer og du prøver å tilgi deg selv for situasjonen slik den er og ikke klarer det. Så tilgi deg selv for det også.

Kanskje man burde gå en tur om dagen når man er deprimert. Det kan nok være lurt. Men alle som har vært deprimert vet at det ikke alltid er like lett.

Så derfor. Se hva du klarer. Går det ikke så gi deg selv en god slakk og så prøver vi igjen en annen dag. Eller kanskje det til og med var riktig at du prøvde å finne ro i sofaen den dagen. Kanskje det var det som var den gode prestasjonen vi var ute etter akkurat da?

Noen ganger kan det å tilgi andre være en frigjørende prosess for å komme seg videre. Man trenger ikke å akseptere det som er gjort. Men man kan tilgi dem. I deres uvitenhet. Eller drevet av sitt eget diktatoriske indre tyranni har de utført handlinger som skadet deg.

Klarer du å tilgi dem så kan det være til hjelp for din vei videre.

Men igjen. Klarer du det ikke så er det greitt det også. Vi gir oss ikke. Det er andre veier som kan legge fortid og fremtid "til hvile". Vi skal finne din vei mot noe som er bedre for deg.

Tilgivelsens kunst er virkelig en kunstform. 

Den er kreativ, mentalt utfordrende, finstemt, bevisstgjørende og tilgivelsen kommer ved å se på "sakene" flere ganger.

Jeg kan synge, spille nok gitar, skrive sanger, melodier, bøker og dikt. Jeg kan lage hele univers med både tekst og symbol.

Jeg er nok en kunstnersjel.

Som kunstnersjel er jeg aller best på.

Tilgivelsens kunst.