tirsdag 31. juli 2012

Frank og Molly

Det var en gang to små mus som var så glade i å spise ost. Ikke så uvanlig for mus å spise ost egentlig. De aller, aller fleste mus spiste ost. Oster med alle mulige forskjellige smaker. Ut i fra hva Molly og Frank forsto så var det hvitost de aller fleste musene spiste.
Noen mus likte å spise brunost, noen mus likte og spiste blåmuggost og noen likte å spise hvitmuggost. Noen ytterst få mus spiste sågar Emmentaler. Emmentaler var en veldig sjelden ost fra Emme i Sveits. Det var bare de rike musene som hadde råd til å spise den osten. Blant alle musene ble Emmentaler kaldt for ”ostenes konge”.
Veldig mange mus strevet hele livet for å kunne spise Emmentaler. Det så fantastisk ut å spise Emmentaler. Spiste du Emmentaler så var du en viktig mus, en vellykket mus, en verdifull mus.
Men slik Molly og Frank forsto det så spiste mus flest, hvitost.
Molly og Frank var kjærester. Det hadde de vært i mange museår. Grunnen til at de den gangen for mange år siden ble så glade i hverandre.
At de ble kjærester!
Grunnen til det var at de hadde en viktig ting felles. De likte begge to å spise Dravle. Dravle er navnet på en ost det også. Det var ikke så mange mus som spiste Dravle lenger. Før var det flere mus som gjorde det men ikke nå. Musene spiste hvitost. Hvitost var den osten det var lettest å få tak i, i museland.
Musene som eide hvitostfabrikkene spiste Emmentaler. De likte godt å fortelle de andre musene i museland at det var fortreffelig å spise Emmentaler. Å spise Emmentaler var selve meningen med det å være mus.
Det var ikke vanskelig for Emmentalermusene å fortelle mus flest hvor fint det var å spise Emmentaler. Emmentalermusene eide både MuseTv, Museavisa og MuseRadioen.
Musevisa eide de også.
Grunnen til at Emmentalermusene likte å fortelle om Emmentalerostens fortreffeligheter var at de trengte mange mus til å jobbe på hvitostfabrikken. De trengte mange mus som kunne jobbe hardt hele livet. Det var det som gjorde Emmentalermusene rike slik at de kunne spise mer Emmentaler.
Noen ganger lot Emmentalermusene en og annen hvitostmus bli en Emmentalermus. Det var sånn det måtte være for å holde liv i ideen om at spising av Emmentaler var selve målet med alt. Hver gang en hvitostmus klarte det og begynte å spise Emmentaler, fikk de den nye Emmentalermusen til å fortelle hvor fint det var og endelig ha blitt en Emmentalermus.
Det var forskjellige grunner til at Frank og Molly hadde fått lyst til å spise Dravle. Hvorfor det ble akkurat Dravle var ikke så viktig egentlig. Det som var viktig var at det var Dravle. Noen mus synes Molly og Frank var annerledes. Men det gjorde ikke noe. Molly og Frank elsket hverandre fordi begge likte å spise Dravle. De hadde alltid følt det sånn. Det var akkurat som om det blusset opp en liten brann inni musekroppen til begge to når de møttes første gangen.
En dag begynte plutselig Molly og Frank og krangle. Frank klagde på at Molly absolutt skulle spise Dravle med musegaffel. Molly klagde på at Frank absolutt skulle spise dravle bare med muselabbene, uten musegaffel.  Dette var starten på en rekke krangler om det samme temaet.
Noen ganger kranglet de så mye at bråket var som isvann på den fine brannen de hadde inni musekroppen sin.
Det var en vanskelig situasjon fordi for Molly var dravlespising med gaffel det som var riktig. Molly var en gaffeldravlespisermus. Det var sånn hun var.
Problemet ble ikke noe mindre av at det for Frank var viktig å spise Dravle med muselabbene. Han var en muselabbdravlespiser mus. Det var sånn han var.
En gang kranglet de så mye om gaffeldravlespising og muselabbdravlespising at hele den fine lille brannen inne begge musekroppene slukket.
Frank flyttet vekk fra musehullet de bodde i.
Så satt de der i hvert sitt musehull. Molly med gaffel uten Frank. Frank uten gaffel og uten Molly.
Etter noen dager ble de lei seg begge to. De savnet den gangen brannen inni musekroppen brant så fint.
For Molly og Frank var det akkurat den lille fine brannen inne i musekroppene som hadde vært viktigere enn å bli en Emmentalermus.
Frank snakket med sine musevenner om viktigheten av å spise Dravle med muselabbene.
Han var tross alt en muselabbdravlespisermus.
Molly snakket med sine musevenner om viktigheten av å spise Dravle med gaffel.
Hun var tross alt en gaffeldravlespisermus.
Uansett hvor mye de snakket med vennene sine så savnet de den lille fine brannen inne i musekroppene sine.
Snipp snapp snute så var det eventyret ute.
Epilog:
I Liverpool kan man ta en tur med The Subway, undergrunnsbanen. Hvis man gjør det og skal ut av vognen etter reisen så er det ofte et skilt med store bokstaver der. ”Mind the gap” står det. Det er et ganske fint skilt. Det gjør at man kan unngå å falle ned i hullet mellom undergrunnsvognen og perrongen. Det er nok fort gjort å falle ned i et sånt hull hvis man ikke er observant på gapet.
Det er fint at det er muligheter for brann i musekroppene til Frank og Molly.
Det er fint at både Molly og Frank liker å spise Dravle.
Går det an å bli enige om noen viktige gi og få greier slik at gapet er levelig uten at verken gaffeldravlespisermusen eller muselabbdravlespisermusen føler at de selger seg for dyrt?
Sånn at brannen kan begynne å brenne igjen.
Lun og god musekropp brann.
Eller er det ingen vits?
Og forresten:
Det er ikke noe galt med hvitost.
Men hva er det med dette maset etter Emmentaler og ost generelt?
Det er jo moltesyltetøy som er best!
:o)

torsdag 26. juli 2012

Litt som seksualitet. Barn, ungdom, voksne.

xxx
Jeg eier ikke sannheten. Jeg vil ikke tre noe nedover hodet på noen. Jeg bare grubler litt.
Etter de tre kryssene nedenfor, ”xxx”, kommer det ord og innhold som handler om seksualitet, kjønnsorganer, glede og ALVORLIG problematikk omkring seksualitet.
Jeg har prøvd å være balansert men er direkte og rett fram også.
Det er lov å stoppe og lese akkurat NÅ!
Det er lov å stoppe og lese senere i teksten hvis det er noe du ikke liker!
Det er også lov å plutselig ville gå, selv om du ble med inn for å se på ”frimerkesamlingen”!
xxx
Sigmund Freud snakket og skrev en del om seksualitet på sin måte fram til 1939.
Diktet nedenfor er skrevet av en norsk dikter som levde fram til 1959:
Det lå en dame på et laken,
hun var splitter naken.
Det eneste hun hadde på seg,
det var meg.
Herman Wildenvey
Seksualitet sitter dypt i menneskene. Det er også et biologisk fenomen som kan være grunnlag for skam og skyldfølelse. Dette er vel et av mange poeng i Freuds lære. At seksualitet kommer så tidlig i menneskenes liv. Før vi helt vet hvordan vi skal håndtere det.
Her kommer to historier jeg er blitt fortalt. Historiene er anonymisert. Alle historier jeg forteller er anonymisert. Poengene er ivaretatt.
Kosestund i familieselskap:
Det var besøk med venner hjemme hos en familie. Mamma, pappa, storebror, lillesøster og mormor og morfar. Da middagen var over gikk storebroren ut til noen venner mens datteren på syv år satt seg i sofaen for å spille på et lite dataspill. De voksne begynte å diskutere en artikkel i lokalavisen der de bodde. Etter en stund. I sideblikket sitt så pappaen datteren sin der hun satt i sofaen. Det virket som om hun var i sin egen verden. Hun var salig i blikket og gnidde seg på jentetissen sin utenpå penkjolen hun hadde på seg.
Pappaen gikk stille bort til datteren sin og satte seg rolig ved siden av henne. De andre la ikke spesielt merke til at han gikk fra bordet. Det var artikkelen i lokalavisen som hadde deres oppmerksomhet. Pappaen sa noe sånt som: ”Jenta mi. Sitter du her og koser deg du. Det ser ut som du synes det er godt. Sånn er det for alle gutter, jenter, pappaer og mammaer også. Det er en fin ting. Men det er litt sånn privat. Noe du kan kose deg med på rommet ditt. Det er ikke noe som er galt med å kose seg sånn. Jeg vil bare ikke at du gjør det i stua mens vi har familieselskap.”
Stolt i syden:
Det var sommerferie og mammaen og sønnen hennes på seks år var på ferietur i solens land. Det var i februar for noen år siden. Moren satt og drakk frokostkaffe og snakket med en annen mamma og pappa mens barna badet i badebassenget. Hun likte å snakke med andre mammaer og pappaer. Noen ganger var det ensomt for henne å være på tur alene med sønnen. Hun trengte litt voksentid også.
Da de satt der og snakket om jobb kom sønnen hennes løpenes bort til henne. Han var naken. Badeshortsen lå borte ved bassengkanten.  ”Se på meg mamma”, sa gutten og viste stolt frem sin bitte lille verdens største erigerte guttetiss. Det hadde han jo gjort så ofte før. Når de var hjemme alene.
Mammaen sa noe sånt som: ”Nei hva er det du gjør. Det går ikke an. Nå blir det ikke badeland i dag.”
Det er sannsynligvis både forsket, tenkt og diskutert mye rundt uttalelsene både til mammaen og pappaen.
Pappaen i den første historien har bekymret seg over at han var for romslig. At han oppdrog en ”sexomaniac” liksom.  Mammaen som ble redd og flau over at ”visningen” pågikk foran de andre voksne har bekymret seg over at hun var for streng eller straffende. Hun og sønnen snakket sammen etter hendelsen. Da mammaen hadde fått roet seg. De drog til badeland den dagen litt senere enn planlagt.
Hva de gjorde dagen etter at lillegutt hadde ”stå” det vet ikke jeg noe om.
Det jeg vet er at det ikke alltid er like lett å være den kloke, rolige gjennomtenkte og riktige omsorgsperson. Fullstendig fri fra at å leve i samfunnet med trykk fra det som kan oppleves som perfekte foreldre, hvitmalte kirker og alt annet som er rett og galt.
Jeg mener at seksualitet er en fin ting som ikke trenger å bli tynget med skam.
Hvis du er med på dette med lite skam?
Hvis du er det så tenker jeg at du har dine egne gode formeninger om hvordan du skal få til det i forhold til ditt barn. Hvis det er lite skam du vil oppnå så tror jeg din bevissthet er god nok som rettesnor.
Og bekymrer du deg for at du har vært for streng frem til nå så kan du jo tenke litt igjennom det og se om du vil endre taktikk. Kanskje du kommer frem til at det du gjør er OK. Eller du vil ta en prat med den du mener trenger det. Det kan være av det gode å snakke litt om seksualitet etter hvert. Prøve å unngå at noen gjør noe de egentlig ikke vil. Prøve å lære bort det å bestemme over sin egen kropp. At det er så åpent at ungdom kan snakke med en voksen hvis det er noe de lurer på.
Det er forøvrig Ikke noe galt i at pornoskuespillere, elskere, kjærester, prostituerte, bondage’ere, samboere, partnere, ektepar, swingers, SM’ere, SMS’ere eller andre sier i fra heller. Alle seksuelle legninger inkludert. Alle har vel en eller annen grense. Norges lover har også satt en grense!
Det er også til hjelp å ha noen å si i fra til hvis det har skjedd eller skjer noe som ikke er bra.
Det er ofte tungt å bære overgrep, utnyttelse eller annet seksuelt misbruk alene.
Dessuten kan jenter bli våte og gutter få ereksjon selv om de utsettes for noe de ikke skjønner eller ønsker å være med på. Det skyldes ”en million” år gamle reflekser i menneskets natur når kjønnsorganer blir berørt eller ved intim kontakt mellom nakne kropper. Truet eller ikke. Det kan være vanskelig å skjønne. Man kan tro at man egentlig ville det. Man ble jo ”kåt”.
Ja! Det har skjedd, det kommer til å skje igjen og det kan være vanskelig å forholde seg til.
Begynner barna dine eller andre barn du observerer med det som av noen kalles for seksualisert atferd. Det vil si at de for eksempel tegner digre ståpikker eller dyvåte fitter litt vel tidlig i livet. Mange år før de har lært å male hos Odd Nerdrum. At de snakker mye grovt sexprat eller driver med andre sex fikserte ting. At de plutselig begynner å være opptatt av sex temaer du opplever som DRØYT. Da kan det kanskje være grunn til å prøve å finne ut litt. Sånn type atferd kan være et varsko om at det er noe som ikke er bra som skjer. Men igjen.
Balanse!
Drøyt er drøyt. Det at et barn tegner en strekmann som står og tisser eller sitter og bæsjer er antagelig ikke drøyt?
Ved behov kan du spørre om hjelp fra helsesøster på skolen, legevakt, fastlege, barnevernet eller for eksempel ringe Kirkens SOS telefon: 815 33 300. Den er åpen døgnet rundt og hjelper mange. De prøver ikke å frelse deg når du ringer. De prøver å hjelpe deg!
Det samme gjelder også hvis du utsettes for noe du ikke liker. Noe som du ikke tør å snakke med noen om. Du kan være anonym når du ringer Kirkens SOS. (Ukjent nummer på utgående samtale på mobilen din. Ringe fra en eller annen fasttelefon du får tak i. Kalle deg for Geir Olsen eller Rita Olsen og ringe.)
Starten på at det vonde stopper kan begynne NÅ!
Debutalderen for samleie i Norge er beskrevet i en seksualvaneundersøkelse fra folkehelseinstituttet fra 2002 som i gjennomsnitt til ca.17,5 år for gutter og 17.1 år for jenter. Ca 3,5 prosent debuterer før de er tretten år og ca. 3 prosent har ikke debutert når de er 24 år.
Det kan være fint å lære å beskytte seg mot seksuelt overførbare sykdommer og det kan være bra å slippe å bli pappa eller gravid som 14 åring.
Hvis du liker å gjøre noe seksuelt som ikke er ”vanlig”. Hvis du ikke bryter loven. Hvis alle som er med ønsker å være med. Bevisst og frivillig. Pul i vei. Kos deg for min del. Seksualitet kan være en herlig ting i livet!
Bevisst frivillig tilstand kan imidlertid være problematisk. Noen trenger så sårt å bli likt, eller bekreftet at de blir med på ting de senere er lei seg for.
Er det frivillig det du er med på?
Empati. Det å tenke igjennom hvordan det man gjør kan være for den man gjør det med kan også være en god ting. Er dette bra for den andre. Hvis du har behov for å ha det bra så kan du anta at andre har akkurat det behovet. For å ha det bra!
Vi kan organisere et slags samarbeid!
Andre er pornostjerner hele livet og forteller at de har det bra med det.
Jeg fikk forresten følgende spørsmål av en mann jeg kjente litt til for lenge, lenge siden. Spørsmålet kom ut av det blå en gang vi var på vei hjem fra byen. ”Skal vi dra hjem å røyke litt hasj mens du knuller dama mi bakfra og jeg ser på”, sa han. Kjæresten hans gikk foran litt borte i gata.
Ikke vet jeg hva som er frivillig her i verden. Makt er så mange ting. Ønsket om ikke å være alene er så mange ting. Selvtillit og selvfølelse er så mange ting. Fylla har skylda er mange ting. Seksuelle ønsker hos både kvinner og menn er også mange ting.
Tilbudet var ikke noe for meg. Verken hasj eller knulling av ”venninne” med ”kamerat” som tilskuer.
Det kan hende at noen liker sånn type sex. Hvis alle vil akkurat det. Er det da noe galt i det?
Noen liker å røyke hasj også. De syns det er deilig. Noen bruker det for å dempe angsten. En venninne som er psykolog på en akuttavdeling liker det ikke. Hun ser for ofte livredde unge mennesker med ”hasj produserte psykoser”.
Frivillighet er et vanskelig tema det også og hva er forresten ”vanlig”?
Noen forteller at de frivillig har hatt sex men at de senere angrer på det. At de føler seg som horete eller rundbrennere. Noen føler at de har gjort ting som egentlig ikke er dem. Både gutter og jenter, menn og kvinner. Kanskje følgende setning kan være til støtte for deg?
Vært der, gjort det. Nå går jeg videre på en annen måte. (Been there, done that. Moving on !)
Jeg har bommet og mange andre har bommet også. Det er menneskelig å bomme på alt mulig rart. Det er menneskets natur. Skaperverket. Tankens kraft er ikke alltid sterkere enn følelsenes romsteringer og drivkrefter.
Kjenn etter.
Hva liker du? Hva liker du ikke?
Kjenn etter, kjenn etter, kjenn etter.
Sett dine grenser der de går.
Det er der de går!
Noen liker mye sex, noen liker mindre. Noen legger seg på ryggen og tenker på kongefamilien og noen liker friskere saker. Det er forskjell på lyst og muligheter også. Flere enn man skulle tro er lei seg for at de ikke har ereksjon så ofte som de ”burde”. Noen kvinner og menn blir redd når de skal ha sex. Noen er lei seg for det kjønnsorganet de har. Ting er som de er.
Samarbeid mellom partnere oppleves ok av en del. Forståelse for at seksualitet ikke nødvendigvis er som i en heit filmscene mellom Brad Pitt og Angelina Joliet, eller som i en pornofilm er også noe. Sikkert bra å hvile litt også. For mye stress er vel ikke det man blir kåtest av.
Det finnes fastleger, sexologer, androloger og andre som kan hjelpe deg hvis du opplever et behov.
Man får prøve å kose seg i det spillerommet som er. Det er forskjellige størrelser på det spillerommet. Men det skulle være plass nok til både det ene og det andre. For deg og for partneren din også.
Du gjør så godt du kan. Det gjør jeg også.
Syng med den stemmen du har.
Pul i fred!

mandag 16. juli 2012

Seksualitet på en, to, tre!

Jan Erik Vold leser diktene sine på Jan Erik Vold måten:
1, 2, 3, buksa ned.
4, 5, rumpa frem.
6.
Jeg opplever at seksualitet er et dypt forankret biologisk behov i menneskene.
Seksualitet kan være en fin ting men det er også mange som opplever problemer knyttet til seksualitet. Frivillighet, selvbilde, makt, penger, utnyttelse, overgrep, hva man liker, hva man ikke liker, debutalder, forskjeller mellom partnere, libido, angring, egen seksuell legning, andres seksuelle legning, nakenhet i dusjen på ungdomsskolen og mange, mange andre ting.
Jeg vil skrive litt om seksualitet for å synliggjøre fenomener som jeg opplever er en del av menneskets natur.
Jeg vil fremme det å like seg selv for den seksualiteten man har.
Et minefelt. Noen har ønsker i seg som ikke er bra for andre. Noen vil bryte loven.
Jeg lurer noen ganger på: Hva om det var rom for å fortelle hva som rørte på seg inni der. Uansett hva det var. Det er jo der det også.  Kanskje det ikke hadde blitt tatt ut i handling da?
 Jeg har lyst til å skrive om seksualitet på en stillferdig og litt munter måte. Målet er og ikke miste noen på veien.
Hvordan skal jeg klare å vise det fine med seksualitet uten at noen får nye problematiske tanker og følelser omkring sin seksualitet?
Hvordan skal jeg synliggjøre det problematiske med seksualitet uten at noen blir redd eller kvalm?
Moralens vokter vil jeg heller ikke være. Det skulle vel tatt seg ut!
Jeg prøver litt:
Det finnes bilder av nakne kropper som er retusjerte. Det vil si at de er fikset på i fotoshop slik at kroppene som vi ser på bildet ikke er en naturalistisk gjengivelse av den kroppen det er tatt bilde av. Det finnes også noen menn og kvinner som har spesielt ”fine” kropper. Det er heller ikke mange som synger så bra som Kurt Nilsen. Men jeg synger for det.
 Jeg opplever at seksualitet ikke er en prestasjonsidrett. En konkurransegreie. Jeg tror ikke det hjelper noen hvis puling er en slags budsjettpost som skal oppfylles.
Hmmm. Nei…! Jeg får det ikke til.
Det er vanskelig å skrive om seksualitet med det budskapet jeg ønsker å fremme.
Jeg har tenkt til å bruke meg selv og min egen seksualitet i noen grad.
Noen sier til meg at jeg er for ærlig i denne bloggen. Jeg sier tusen takk for at dere bryr dere. Det hjelper meg i den pågående prosessen om å være personlig uten å miste meg selv. Jeg ønsker ikke på å påvirke andre til å miste seg selv heller.
Men jeg kan fortelle det jeg vil fortelle. Det som ikke er noe problem for meg. Kanskje det kan bety noe for noen. Eller ikke. Dessuten er det en frivillig sak å lese det jeg skriver.
Nå merker jeg at jeg trenger mer tid til modning for å få til det jeg ønsker når jeg skal skrive om seksualitet.
Ukens blogg stopper her.
Jeg må ta det i mitt eget tempo.
Kanskje det er en start når det gjelder seksualitet?
Å ta det i sitt eget tempo.

tirsdag 10. juli 2012

Knurring!

Da jeg jobbet i forsvaret fra 1985-1995 brukte vi VHF radio som kommunikasjonsutstyr. Kallesignalet til den øverste sjefen, stor sjef, var 9-1.
Før jeg fikk oppfylt drømmen min om å jobbe som psykolog jobbet jeg en periode i næringslivet med både sjef og direktør i tittelen min. Det finnes bilder av meg i dress men jeg trivdes best i sko, bukse og genser. Jeg brukte mye tid på jobben. Lange dager, helger, helligdager, netter og ferier. Noen ganger satt jeg også ved PC’en og skrev om markedsføring, prestasjoner, strategier og tiltak mens lille Marie lekte rundt bena mine. Leit og tenke på i grunn siden jeg det meste av hennes liv har vært helgepappa. Jeg likte jobben min veldig godt. Flow er et begrep som ble lansert på 70 tallet i psykologi doktorgraden til han med det vanskelige navnet (Mihaly Csikszentmihalyi). Noen ganger når jeg har øvd med band har det også hendt at det svinger. ”Slave to the rhythm”. Glød! Jeg følte at jeg var med på noe som var viktig. Noe større. Livsglede. Jeg brant i alle retninger for den jobben.
Vi satte blant mye annet positiv tilbakemelding og trivsel i system. Verdigrunnlaget passet meg. Gode relasjoner. Helse. Føle seg sett. En arbeidsplass som skulle være et bra sted å være.
Sjefen min som ville ha det sånn, ledergruppen. Det var fint å jobbe sammen med dem. Og kollegene. Jeg digget dem alle som en. Vi gjorde en utrolig bra jobb. Noen er venner for livet. Jeg opplevde oss som et superteam. En eventyrlig økning i inntekter var også et faktum.
 En gang sa mamma til meg. Jeg forstår at dere er en gjeng som prøver å få til noe bra. Jeg forstår det. Men pass på deg selv Egil-Arne. Du ser sliten ut.
Mange, mange har sagt at de syns jeg var flink i jobben min. Noen har sagt jeg hadde veldig stor fart og at de derfor noen ganger følte seg overkjørt. Noen feil gjorde jeg også. Noen syns jeg var for mye i farta på firmafester. Det var ikke i nærheten av mye annen moro jeg har vært med på opp igjennom. I sosialpsykologien snakkes det om roller og rolleforventninger. Jeg var leder. Sånn sett! Noen ganger var det for heftig. Sånn var det før. Sånn er det ikke nå. Bra, sikkert! Kjedelig, noen ganger! ”Hvor er det blitt av alle gutta”, er en setning i et dikt av Lars Saabye Christensen.
En leverandør jeg jobbet mye med kalte meg for ”Instant Coffee” mannen. Når jeg trengte noe så trengte jeg det som regel i går. Et rekrutteringsfirma jeg snakket med en gang sa de skulle undersøke om det var et firma som kunne tåle den kraften og energien jeg hadde. Han sa det var positivt ment. Jeg opplevde det ikke sånn.
Jeg vet ikke om jeg ville hatt en sånn jobb igjen. Jeg vet ikke om jeg hadde fått en sånn jobb hvis jeg hadde villet ha den. Det jeg vet er at hvis jeg hadde hatt en sånn jobb nå så ville jeg gjort noen ting annerledes.
En gang vi hadde informasjonsmøte med 9-1 stilte jeg et spørsmål i plenum. 9-1 svarte på en måte som gjorde at jeg følte meg liten og såret. Jeg opplevde at alle ca. to hundrede som var på møtet stirret på meg mens jeg kjente jeg krympet og ble til en mygg uten vinger.
Først tenkte jeg at jeg hadde stilt et dumt spørsmål. Det hadde jeg sikkert. Men det var om noe jeg var opptatt av den gangen. Etter møtet var det flere direktør kollegaer som kom bort til meg og lurte på hva som hadde skjedd. På kvelden ringte det en direktør og snakket lenge med meg. Jeg husker denne personen sa at han syns at 9-1 ikke burde ha gjort det han gjorde. Flere av vennene mine på jobben sendte sms. Jeg husker jeg ble lei meg. Og sint. En sa jeg var for sårbar. Helt korrekt. Sårbar. En snakket om presset som var på 9-1 for tiden. Det var mye som skjedde den perioden. Mange viktigere valg å forholde seg til enn spørsmålet mitt. En sa jeg hadde et stort ego. Jeg opplever det stikk motsatt. Når mennesker der og da vet hva som er årsaken til hvorfor jeg føler det jeg gjør. Da blir jeg skremt fra vettet.  En sa det ikke var noe å ta på vei for. Drit i det. Vi har en jobb å gjøre.
En sa jeg måtte være forsiktig.
Etter en uke sendte jeg en svada innpakket ”bomullsmail” til 9-1 og fortalte at jeg hadde følt situasjonen ubehagelig. Jeg fikk et svar tilbake på mail. Jeg opplevde at svaret var profesjonelt med litt undertekst. Svaret gjorde det ikke noe bedre for meg.
Jeg vet ikke hva som var rett eller galt i denne situasjonen. Det var ikke så stor sak egentlig. Jeg tror ikke noen som var på møtet husker situasjonen. Jeg tenker sjelden på det. Jeg husket den i dag.
Det opplevdes ikke som en bra situasjon å være i. Jeg har vært i situasjoner som har vært verre for meg lenge før og senere.
Jeg husker jeg ble lei meg. Og sint. Jeg husker at jeg ikke kunne være akkurat det.
Ved frokostbordet i ferien vår for noen dager siden kom lille Elias på 4 år opp med en ide. Han sa: ”Rekk opp hånda den som heter Egil-Arne”. Jeg rakk opp hånda. Han fortsatte. ”Rekk opp hånda den som liker syltetøy”. Alle seks rundt bordet rakk opp hånda. Han sa: ”Rekk opp hånda den som heter Marie”.  Marie rakk opp hånda. Det var kjempegøy. Han kom med alle mulige grunner til at vi skulle rekke opp hånda. ”Rekk opp hånda den som skal spise is i dag”. Det var herlig. Han var i sentrum av all oppmerksomhet. Han frydet seg. Han så forventningsfullt på alle rundt bordet når han kom med utspillene sine. Han rakk opp hånda først. De store blå øynene hans strålte. Han var en liten muskelbunt på 20 kg med glede som sprutet gjennom hele kroppen.  Vi andre begynte også. Søsteren hans: ”Rekk opp hånda den som badet i går”. Alle som hadde badet rakk opp hånda. Jeg sa: ”Rekk opp hånda den som skal bade i dag”. Alle rakk opp hånda. Det var skikkelig morsomt. Alle kjørte på med sine ideer. Det var noen minutter siden lille Elias hadde hatt plass med ideen sin.
Plutselig reiste han seg opp på stolen. Med stram og ristende kropp, strake ben og strake armer nedover på begge sidene av kroppen så flekket han tenner. Dette ville vært en ny og enda sintere statue av en sinnatagg. Han knurret så han ristet i kroppen. Så gråt han. Han hylte og knurret samtidig. Så løp han bort til sofaen og gjemte seg bak den. Han slo i sofaen. Noen ganger stakk han hodet opp bak sofaen og knurret. GRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR. Tre ganger ropte han DUMMING. DUMMING. DUMMING. Søsteren hans var den første som brukte ideen hans. Derfor var det henne han rettet sinnet sitt mot. Så knurret han. Han knurret som en svane som freser hvis man kommer for nærme. Eller han knurret som en løve. Som Løven Leo! Han var som en kasserolle med kokende vann. Han kokte og vannet fordampet slik at det ble mindre vann i kjelen etterhvert. Foreldrene holdt rundt han. De var der. Foruten om det fikk han koke i fred.
 Jeg syns situasjonen var overraskende fordi jeg tenkte det måtte være gøy å komme med en ide som alle ville bruke. Jeg satt stille og observerte.
Etter ca ti minutter da alt sinne hadde fordampet og kjelen var tom så ble han rolig. Vi ba om unnskyldning for at vi hadde tatt over ideen hans.
Dagen etter begynte han med leken sin igjen. Det var fantastisk gøy denne gangen også. ”Rekk opp hånda den som liker kjærlighet på pinne”. ”Rekk opp hånda alle som er glad i Mamma og Pappa og Søsteren min”. ”Rekk opp hånda den som er glad i Egil-Arne og Marie” Etter en stund spurte vi han om vi kunne komme med forslag vi også. Det fikk vi lov til. ”Rekk opp hånda alle som har det fint på ferie”. En koselig lek. Med masse latter.
Psykisk helse:
Jeg har sittet i mange ledermøter, jeg har overhørt mange samtaler, jeg har hatt mange samtaler selv, jeg har meglet i konflikter og jeg har drevet med par terapi.
Noen ganger har jeg gitt og flere ganger har jeg hørt godt innpakkede politisk korrekte beskjeder mellom mennesker med en undertekst skarpere, mer sårende og mer dødelig enn et nyslipt Samurai sverd. Andre ganger har jeg sett og jeg har selv opplevd å pakke mine følelser så mye inn at de ikke kunne pakkes ut igjen.
Folk har også fortalt meg at det de egentlig ville si, ikke ble sagt. At trykket varte noen dager og så ble det borte.
 Ble det borte?
Når uroen kommer. Klienter som er triste eller redde. Er det fordi lokket ble satt på? At normene i det moderne siviliserte forretningsmessige samfunnet ble til forakt for det som er menneskets natur.
Det du føler nå, er feil! Så dum du er!
Et liv hvor kroppen er et vondt sted å være er ikke godt. Jeg respekterer og jeg forstår frihetskjempere. Noen mennesker finner sin frihet i terapi, noen finner det i medisiner og noen finner det i 3000 år gammel visdom som i noen vestlige utkanter av verden (Norge? Europa? USA?) kalles for alternativt. Noen opplever at de finner sin frihet i rus for en periode. Så forteller de at de er glade for at de kom ut av det. Noen går til grunne. Noen finner frihet i religion. Noen finner det i engler eller annet som også for tiden kalles for alternativt eller spirituelt. Eller kosthold. Eller fysisk aktivitet. Eller…
Jeg har ikke noen endelig løsning i hvor friheten ligger. Jeg har gjort mye for å finne den i mitt liv. Noen ganger har jeg funnet den, andre ganger er den borte igjen.  
Min kompasskurs i min frihetskamp for tiden ligger i å slutte med ljuging. Det som er, er det som er. Hvis det er noe jeg liker, så prøver jeg å like det. Er det noe jeg ikke liker så prøver jeg og ikke like det.
Uten å trykke andre ned!
Eller trist eller redd. Født sånn eller blitt sånn etter møter med mennesker og situasjoner?
Er jeg sinna så prøver jeg å være det.
La det kokende vannet koke ferdig. Fordampe og forsvinne til et sted der det er større plass.
Jeg prøver å være noe for folks frihetskamp. For folks psykiske helse og det å ha det bra.
Denne bloggen er et sånt forsøk.
Et lite slag for knurring!

mandag 2. juli 2012

Lengsel !

Jeg hadde så lyst til å skrive litt om kjærlighet. Har alltid følt at jeg har så mye kjærlighet i meg. Hver gang når jeg ser noe hyggelig på film. Folk som elsker hverandre. Noen som er snille med hverandre, eller noen som blir venner igjen. Eller rettferdighet. Da får jeg tårer i øynene.
Jeg har opplevd kjærlighet før og jeg opplever det nå. I mange forskjellige former. For eksempel til datteren min. Lille Marie. Og mamma, pappa, søsteren min og broren min. De gjør meg glad, de gjør meg sint og de gjør meg lei meg og jeg kjenner kjærlighet. Jeg elsker dem. Noen ganger kjenner jeg en varm dragning. Et underlig felleskap. Som om min væren er på grunn av dem. Selvfølgelig sånn biologisk sett på grunn av mamma og pappa en gang. Men ikke sånn. Akkurat som om livskraften min er livskraft på grunn av dem. Mange ganger er det sånn.
Så er det boblen!
Jeg og min søster har siden vi var små snakket om boblen. Se på kullsyre i en flaske med Sprite. Eller Sitronbrus som en liknende brus het før. En gjennomsiktig brus. Kullsyreboblene liksom starter på bunnen i flasken og bruser oppover mot flasketuten. Sånn er boblen for meg og søsteren min også tror jeg. Vi har jo snakket masse om den. Boblen! Hvis vi gjør noe sammen, sier noe fint til hverandre eller bare vet at vi er felleskap så kan vi kjenne boblen. Den starter i magen og brer seg. Blooop! Opp igjennom brystet som en eneste stor kullsyreboble med gledesfølelsen. Eller kjærlighetsfølelsen. Noen ganger har vi den. Boblen er deilig.
Jeg har også mange venner som jeg er veldig glad i. Noen ganger kan jeg kjenne at jeg elsker dem veldig høyt. At jeg vil gi dem alt jeg har av kjærlighet og oppmerksomhet. At jeg vil at de skal forstå at akkurat der og da opplever jeg den vennen som det viktigste mennesket i hele verden.  Jeg kan si mange fine ting til dem. Jeg kjenner et trykk inni meg for å si noe som understreker hvor fantastisk jeg syns mine venner er. I møte med venner kan kjærligheten renne over for meg. Noen sier at jeg gir bort for mye. At det er derfor jeg er sliten innimellom.
Og noen sier til meg at jeg kan falle inn i egne tanker, at jeg kan være for sårbar, at jeg kan være for redd, at jeg stresser for mye, biter negler eller at jeg kan være for impulsiv.
Jeg prøver og ikke dømme så mange. Jeg er god til å dømme meg selv. På en god dag kan jeg fremskaffe overraskende store mengder med selvforakt.
Og til dere jeg har såret. Robbie Williams, låta Come undone, tekstlinjen : “If I ever hurt you, your revenge will be so sweet. Because I'm scum, and I'm your son. I come undone”
Verden er full av gode råd om hvordan man skal leve livet sitt. Konseptualiseringer på siden av det å leve livet sitt. Som jeg hørte på et foredrag her om dagen. Teorier om opplevelsen av bading er annerledes enn opplevelsen av bading.
Elvis Presley hadde en låt som het:  ”Walk a mile in my shoes.”
Kanskje det er det som blir paradigmskiftet. Den nye verdensordenen. At vi ikke leter så mye etter feil hos andre?
 A4 er en størrelse på et ark. A3 er et ark med større plass.  A1 er et ark som er ganske stort.
Jeg kan også føle en varme, en slags kjærlighet til mennesker jeg bare møter et kort øyeblikk. For eksempel i helgen da jeg sendte alle promo cd’ene til radiostasjoner rundt i Norge. Han som sto i skranken i posten. Vi hadde et lite øyeblikk der, fylt av noe. Det er drømmer i å sende den første singelen til lille Marie til radio. Han i skranken hadde sine drømmer også! For meg i allefall var det varmt og nært og en eller annen form for kjærlighet i det møtet.
Eller drosjesjåføren som kjørte meg fra bilverkstedet her om dagen. Han var etnisk sett fra pakistan. Det fortalte han meg.  Han var flott. Tenk å ha den hudfargen hele året. Gyllen i huden. Sånn som jeg alltid håper jeg skal bli når jeg drar på tur til syden. Men det er meg da. Forfengelig.
Han var litt stresset. Han bannet og steiket litt mens han sto i kø. Jeg tenkte på han. Jeg tror han tjente mindre penger når trafikken gikk så sakte.  Hva er drømmene hans, hvem er han glad i. Har han barn. Hvem er det han elsker? Skulle han egentlig ønske han gjorde noe annet enn å kjøre drosje. Det er kult å kjøre drosje. Det syns jeg da jeg var drosjesjåfør da jeg var 21-22 år. Han utviste noe da vi hentet mamma på togstasjonen i regnet. Akkurat som det å ha en mamma er noe som er felles uansett hudfarge? Plutselig snakket vi om hva jeg og mamma skulle spise til middag. Er det å gi fra seg for mye? Jeg vet ikke. Jeg syns det var fint.
Eller hun på bensinstasjonen. Der jeg kjøper kaffe hver morgen. Jeg har snakket med henne i 3 minutter i hver ukedag i 6 år. Hun sier ikke mye, hun er vennlig og hun forstår så mye. Jeg har lent meg til henne og hun har lent seg til meg. Det har vi gjort med små ord og vendinger. Hun har sagt til meg: ”Jeg står her og smiler og møter mennesker. Men jeg har mitt å tenke på jeg også”.
Jeg har fortalt henne at jeg var lei meg i fjor da kjæresten min ikke ville være kjæreste med meg mer. Hun svarte som om hun var den beste psykologen jeg noen gang har vært borti. Hun svarte: ”Ja, det er ikke noe gøy når det er sånn!”
Jeg kan føle denne kjærligheten i forhold til kolleger på jobben også. Til sjefen min!
Noen få har sagt til meg at jeg smisker. Noen har sagt at jeg gjør det på denne måten for å sikre meg at jeg ikke blir avvist. Jeg har opplevd sjefer hvor jeg ikke har følt det sånn.
Det hender jeg lurer på hvorfor det er sånn jeg også. Jeg vet ikke.
Det eneste jeg vet er at jeg kan føle masse kjærlighet.
 I går var vi på en gård i Danmark. Det var et enkelt men veldig fint opplegg for barnefamilier. Jeg kjente det igjen. Jeg måtte si det til han som drev stedet. Han var en mann som hadde overlevd Hippie tiden. Han var syl tynn. Han hadde langt grått hår og han var grå i ansiktet. Det så ut som om han levde på blå teddy uten filter, gulrotsaft og vodka. Jeg syns han så sinnsykt kul ut. Han smilte og sa takk da jeg fortalte han hvor fint vi hadde hatt det på gården hans. Forresten merkelig hvor vanskelig dansker har for å forstå Norsk. Jeg har bodd i Danmark nesten et år. De forstår faen meg ikke en dritt norsk. Må ofte snakke engelsk. Kanskje det er sånn. At det faktisk er vanskelig for dansker å forstå Norsk. Kanskje de danskene jeg har møtt ikke er tjukke i huet allikevel.
Jeg har kanskje hatt to hundrede forskjellige mennesker i terapi nå. Noen i noen få timer. Noen i flere år. Her om dagen møtte jeg en klient som hadde snakket med meg i to år. Jeg hadde ikke sett vedkommende på over et år. Det er sånn for meg at jeg ikke hilser på mine klienter når jeg møter de ute i verden, hvis ikke de hilser først. Det kan jo være at de ikke vil at andre skal vite. Jeg pleier å fortelle dette til klientene mine i begynnelsen av samtaleforløpet. Hvis jeg husker på det. Det gjør jeg ofte. Ikke alltid.
Klienten kom bort til meg. Vi sto og så på hverandre noen sekunder. Så ga vi hverandre en klem. I 2 minutter holdt vi rundt hverandre. Det var et stille øyeblikk. Det var så godt og nært. En kort evighet. Så gikk vi videre i hver vår retning. Det er mulig jeg aldri ser vedkommende igjen. Men dette øyeblikket nesten uten ord, bare kjærlighet. Det glemmer jeg aldri!
Jeg pleier ikke å klemme klienter så ofte. Jeg klemmer ikke Fastlegen min heller. Hmmm?
Jeg opplever som deg, mange former for kjærlighet.  I utgangspunktet het denne bloggen ”Til min elskede”. Her for en stund siden møtte jeg min eks. Vi hadde ikke sett hverandre på lenge. Vi er veldig nære. Noen bruker ordet sjelevenner for å forklare en sånn fin nærhet vi har. Vi møttes noen ganger. Det var fint å være venner. Det var fint å ha kontakt igjen. Jeg forstår ikke alt som beveger seg inni meg eller i andre heller. Det er akkurat som om ting er i endring. Etter hvert så viste det seg at jeg ønsket mer enn henne. Vi var helt ærlige. Det var rart. Etterpå ble vi sinte og så ble vi lei oss. Hun var flink til å sette ord på sinnet sitt. Jeg var ikke så verst jeg heller. Skulle egentlig ønske vi hadde begynt med krangling i kjærlighet før. Det hadde ikke forandret noe. Det opplevdes bra å være ærlig. Samspillet var i dynamisk utfoldelse fra øyeblikk til øyeblikk. Opplevelsene ble brukt opp underveis. Vi fikk vite mye. Det var skummelt. Det gikk fint. Det går fint.
Det er det jeg vil være når jeg møter min elskede. Jeg vil være ærlig. Jeg vil at vi skal være ærlige med hverandre. Jeg har tenkt mye på dette. Hva om vi elsker hverandre og prøver på dette med ærlighet. Sosialpsykologisk forskning mener i flere sammenhenger at det ikke nødvendigvis er bra for et forhold å vise alt som beveger seg inni der. Men det vil altså jeg. Jeg vil vite hvem du er.
Både alt det som er ”lovlig” og også det som er ”ulovlig”.
Hva om det ”ulovlige” som beveger seg inni deg for eksempel er at du har ønsker i deg om sexualitet. Du kjenner at du har lyst på nye partnere. Du kjenner at du elsker meg og vil dele livet ditt med meg. Men du liker variasjon er kåt og trenger nye menn i ny og ne for å ”sprite” opp hverdagen.
Jeg vet ikke hva jeg ville gjort i en slik situasjon. Det er vel balanseganger her også.
Det eneste jeg vet er jeg vil at du skal leve det livet du vil. Jeg vil at du skal ha det bra. Jeg tror også at dine drifter, fantasier eller ønsker er der, uavhengig om du forteller om dem til meg eller ikke. Det som er, er det som er. Det er vanskelig å bekjempe hundre tusenvis av år med evolusjon, det er vanskelig å benekte skaperverket.
Det eneste jeg ikke kan akseptere er at du ikke elsker MEG. At du skal ha meg til å være en annen enn den jeg er. Jeg vil ikke være kjæreste med noen som ikke vil være kjæreste med MEG.
Til min elskede:
Jeg vil vite hvem du er og jeg vil at du skal vite hvem jeg er.
At det er DEG jeg elsker og at det er MEG du elsker.
He he he: Kontaktannonse fra månen?
Nei!
Det var lengsel. Lengsel etter noe… ?