mandag 25. juni 2012

Er dette noe for sommeren 2012?

Du gjør så godt du kan, jeg gjør så godt jeg kan, barna våre gjør så godt de kan!
Jeg har hørt snakk om begrepene selvtillit og selvfølelse. Selvtillit handler slik jeg forstår det om tilliten, eller troen på at man kan få til noe, hvis man prøver på å få det til. Selvfølelse er noe annet. Slik jeg forstår det handler selvfølelse om hvilken aksept man har i forhold til seg selv. Om man er glad i seg selv. GLAD I HELE SEG SELV. Ingen lett bestilling det der!
Har man drømme-selvfølelsen så tenker jeg at man har en slags omsorgsverden inni seg selv i forhold til seg selv. Hvis man for eksempel opplever å mislykkes med noe i den materielle, markedsorientere, verdens flinkeste mamma, være vellykket verden, vil man, hvis man har drømme-selvfølelsen, allikevel oppleve at man har en god verdi. Fordi verdien av deg selv hviler i kjærlighet og total aksept av deg selv. Den hviler ikke i størrelsen på bil, karakterer, om du ammer i 12 måneder, eller hvor fort barna dine løper 60 meteren.
I forbindelse med min drømming om drømme- selvfølelse tenker jeg ofte på skyldspørsmålet.
Jeg opplever ofte det jeg kaller for ”skyldinduksjon” i menneskers fortellinger fra oppveksten. Jeg opplever å se skyldinduksjon mellom par, i politikk, på jobb i media og annet.
Skyldinduksjon handler for meg om at en person snakker til en annen på en måte som skyver eierskapet til skylden for ett eller annet over på den andre. Indusere skyld over på en annen. Skyldinduksjon. Jeg kan ane en syrlig undertone av at du er dum og jeg er mye bedre enn deg, når jeg overhører det jeg kaller for ”skyldinduksjon”.  Noen induserer skyld over på seg selv. Suger til seg skyld som en tørr svamp i Sahara suger til seg vann.
Her er en historie om en pappa som også gjør så godt han kan:
Jeg var på et kjøpesenter en lørdag formiddag for noen år siden. I korridoren mellom butikkene så jeg en pappa og en datter komme gåendes. Pappaen gikk foran og datteren gikk bak. Begge bar på en motorsykkelhjelm. Datteren i 10 års alderen gikk med glade skritt i takt bak pappaen sin. Jeg fikk følelsen av at både hun og pappaen kjente at de hadde ett fint og nært felleskap. Hun virket veldig stolt over at hun og pappaen hadde kjørt motorsykkel og nå gikk de sammen med hver sin motorsykkelhjelm. Alle på kjøpesenteret kunne se at hun var jenta til pappaen sin. Og alle kunne se hvor fint de hadde det sammen. Og pappaen. Som hadde ordnet det hele. Han var flott. ”Jeg skulle ønske jeg fikk til noe sånt. Trenger ikke motorsykkel for å få det til heller”, husker jeg at jeg tenkte.
Situasjonen var nydelig, det bredde seg en varme i meg og jeg nøt øyeblikket.
Plutselig mistet datteren motorsykkelhjelmen. Pappaen hørte hjelmen falle i bakken, han snudde seg brått og snakket med høy og sint stemme. ”Har ikke jeg sagt at du skal bære hjelmen med begge hender. Hvor mye tror du ikke jeg har jobbet for å få råd til å kjøpe denne hjelmen. Nå har du laget en ripe i den, SE HER! Dette er siste gang du får være med på motorsykkeltur”.
Jenta sto der. Hun ble bitteliten. Fellesskapet var i oppløsning. Hun var skjøvet ut i kulden. Munnen bevegde seg men hun sa ingen ting. Hun var på gråten mens hun tok i mot beskjeden.
Så gikk de videre. Sammen.
Jeg lurer på hva skyldinduksjon kommer av. Det er mulig at datteren i eksemplet over ikke ønsket å miste hjelmen. Hun var i utgangspunktet kanskje mer enn nok lei seg for at hun hadde mistet hjelmen i utgangspunktet. Det er mulig pappaen hadde brukt sine siste krefter for å ta med seg datteren sin på motorsykkeltur. Kanskje han hadde rett til å bli sint? Kanskje han ikke var sint? Kanskje de har en sånn tone. At de elsker hverandre på den måten. Det eneste jeg vet er at han snakket med høy stemme og at datteren sto stille, så ned og fikk tårer i øynene.
Jeg tror det hadde vært bedre for datteren hvis pappaen hadde hatt krefter til å si: ”Uff det var uflaks jenta mi. Men hjelmer er jo til for å tåle en støyt. Dette går bra.”
Det er ikke lett å reagere på en sånn måte alltid. Det vet jeg som pappa selv. Man kan være sliten, eller stresset, eller man kan mene at man har sagt i fra en del ganger om hvordan hjelmer skal bæres. Men på et eller annet tidspunkt. En time eller to etterpå, eller for eksempel i dag. Det går an å be om unnskyldning hvis man kjenner det behovet. Si at reaksjonen min var urettferdig. Det var fordi vi hadde så mye vi skulle rekke. Jeg var stresset. Det var feil av meg. Det at hjelmen datt i bakken var et hendelig uhell. Uhell skjer oss alle. Unnskyld kjæreste vakre jenta mi.
Kanskje det var det denne pappaen gjorde senere. De var så fine sammen. De var på motorsykkeltur. Datteren hadde egen hjelm. Ikke noen smågutt han pappaen der.
Jeg tror det er fint hvis vi foreldre klarer å flytte unødvendig skyldbelastning vekk fra barna våre. For mye eierskap til skyld i oppveksten er ikke så bra tror jeg.
Er ideen om ”Skyldfri sone” noe for sommeren 2012?
”Skyldfri sone” kan handle om å være sammen med barna sine som i drømmen om drømme-selvfølelsen. Opplevelse av egenverdi uavhengig av prestasjoner. At man som foreldre ser seg selv i speilet og sier. Jeg gjør så godt jeg kan. Det er ”jaggumeg” sikkert. Det gjør barnet mitt også. Kanskje, hmmmm, er ”Skyldfri sone” noe for meg.  Eller kanskje ikke. ”Skyldfri sone” er ved bruk også ment for deg selv i forhold til deg selv. Det å gi seg selv amnesti. Fritakelse for straff. La amnestiet strømme gjennom blodet til hver en avkrok av kroppen din.
”Skyldfri sone” er ikke oppdragelse uten grenser eller oppdragelse hvor omsorgspersonen setter seg selv til side. ”Skyldfri sone” handler heller ikke om fravær av empati eller samvittighet. Spennende balanseganger. Utviklende. Jeg tror vi kan finne vår egen gode forståelse av begrepet ”Skyldfri sone”. I forhold til barna våre, til kjæresten, på jobben til venner. Og ikke minst i forhold til oss selv.
”Skyldfri sone”:
Jeg, egil-arne, får det ikke til spesielt ofte. Det kan jeg skrive under på.
Men en gang har jeg i alle fall fått det til!
En gang mistet min datter 10 egg på det nyvaskede kjøkkengulvet noen minutter før gjestene kom. Alle ti eggene knuste og gørra rant i alle retninger. Seig uhåndterlig slimete eggegørr blandet med eggeskall. Det rant også under kjøleskapet og komfyren.  Jeg hadde sovet godt den natten, var uthvilt og hadde mye å gå på. Jeg var så rolig som jeg skulle ønske jeg alltid var. Jeg var en voksenfigur. Rollemodellen. Oppdrageren. Pappaen fra paradis. Jeg observerte det hele, rolig, mens den melkebaserte sausen plutselig kokte over og spruta vegg i mellom, eggslimet var som en syndeflod på kjøkkengulvet samtidig som de nye svigerforeldrene mine ringte på døren. Jeg så på ansiktet til min datter gjennom hele episoden. Hun var like glad og trygg i ansiktet mens alt skjedde. Ingen selvforakt, eller forventning om straff. Ikke, du er dum pappa. Ikke en rykning å spore. Hun så på meg og jeg opplevde at hun visste at jeg dypt i min sjel tenkte at det er kjedelig når noe sånt skjer. Men det er et uhell. Uflaks er uflaks. Ikke noe annet!
Så sa hun: ”Det gjør ikke noe pappa, vi kjøpte jo den store pakken med tørkerull i butikken i går. Vi bare tørker opp vi”.
Og når gjestene kom så lo vi så det var utslag på Richters skala i Bergen. Jeg har ikke ledd så mye siden første gangen jeg så filmen ”Hjelp vi flyr”. Det blir som med bowling. Selv om man har kastet en Strike. Ser det ut til at det er vanskelig å få til en ny Strike i kastet etterpå. Det rart. Det er jo bare å kaste på akkurat den samme måten.
Jeg gjør så godt jeg kan! Du gjør så godt du kan! Barnet ditt gjør så godt det kan!
Egentlig vanskelig å skrive om ”Skyldfri sone” uten selv å bli skyldinduserende.
Jeg har balansert og balansert denne teksten så godt jeg kunne slik at den i seg selv skulle være noe samtidig som den var en ”Skyldfri sone”.
Dessuten: Vi har den selvfølelsen vi har. Er det feil, det også nå da?
Lett er det ikke. Jeg klarte ikke bedre.
Men på en god dag i ”Skyldfri sone” så går det bra det også!
Peace out.
ea

mandag 18. juni 2012

En fredens mann!

Jeg skal fortelle litt om en venn av meg. Arne heter han. Den første gangen jeg kom i kontakt med han var på telefon våren 1994. Jeg husker han hadde så rolig stemme uten at jeg følte at jeg hadde for rask stemme. Etter hvert så jobbet vi sammen. Han var min overordnede og senere ble vi venner. Arne har mange venner. Han er en sosial mann og han liker å forstå hvordan vi andre forstår verden. Han er venner med psykiatere, jurister, toppsjefer, sykemeldte, uføre, yogautøvere, offiserer, arbeidsfolk, shamaner som bruker ørnefjærer for å gjøre deg frisk og han blir gjerne med i svettehytte for å høre om småfolket.
Arne tar inn mange virkeligheter i sitt møte med mennesker. Han har imidlertid ingen behov for å presse på andre sin virkelighetsforståelse eller teorier om hvordan ting henger sammen. Han er interessert i det som er og viser også gjerne hva som er i hans verden. Kanskje han mener at den eneste sannhet er at det ikke er noe sannhet?
Jeg opplever at Arne er fred!
Dette med sannhet er noe jeg har tenkt på den siste tiden. Det er så mange som eier sannheten for tiden. På TV, i aviser, i blader, på møter og i rettssaler. Ofte forskjellige sannheter om samme tema. Ekspertene. Mange kjemper så hardt for sin sannhet at det kan se ut som om deres liv, identitet eller verdi er forankret i den?
Jeg leste i et norsk leksikon fra femtiårene. Sannheten som ble beskrevet der var i forhold til flere temaer ganske annerledes enn den sannheten vi kjenner i dag. Det sto blant annet at det var kjent at negere nok var en mindre intelligent rase. Eller hva med verdensbildet før Copernicus på 1400 - 1500 tallet.  Da var det opplest og vedtatt at jorda var sentrum i universet. Copernicus møtte nok litt motstand da han på bakgrunn av sitt arbeid forfektet at det var solen som var i sentrum. I dag ville vel Knut Jørgen Røed Ødegaard forklart deg et og annet hvis du sa at det var jorden som var i sentrum. Eller hva med dieselbiler. For noen år siden ble dieselbiler anbefalt av styremaktene som miljøvennlig. Nå om dagen er de miljøfarlig.
Mitt poeng er at sannheten er i utvikling og endring. Derfor er jeg ute etter ydmykhet for hverandres virkelighetsforståelse. Hva gjør det vel om noen mener noe annet enn deg, tror på en annen gud eller har en friere seksualitet enn deg.
En slik påstand er selvfølgelig ikke uproblematisk. Hva med de som har en virkelighetsforståelse som handler om å skade, voldta eller undertrykke andre? I Norge har vi norske lover med regler om hva som er rett og galt i vår kultur. Andre kulturer og regimer har andre lover og regler i sin kultur. Noen uforståelige for oss. Våre uforståelig for dem. Disse temaene har jeg ikke svar på.
Jeg vet bare at jeg blir skremt av folk som mener de eier sannheten. Uavhengig om det er en spirituell, en arbeidskar, en sjef, en politiker eller en akademiker som snakker.
Interesse for hverandre. Hvordan er du i verden? Respekt, toleranse og medmenneskelighet.
Et ønske om at du skal ha det bra du også.
Det blir jeg roligere av.
I morgen kan sannheten være en annen!

tirsdag 12. juni 2012

Identitetskrise, hvilken identitetskrise ?

I helgen tok jeg meg en tur i Frognerparken, eller Vigelandsparken om du vil. Jeg liker godt å gå der å se på skulpturene. Slik jeg forstår det er skulpturene i Frognerparken tenkt ut og mange også hugget av Gustav Vigeland. Arbeidet ble påbegynt i 1920 og var ferdig i 1950 etter Gustav Vigeland sin død i 1943. På en guidet tur i Frognerparken ble jeg fortalt av guiden at Gustav Vigeland slet med manisk depressive plager. Energi, livsglede og lysten til å leve gikk opp og ned. Hvis dette stemmer så ser det for meg ut som om han har hatt overskuddsperioder som har gitt energi til å skape noe som er bra.
Det jeg opplever som meget fascinerende med Vigelandsparken er at alle skulpturene har forskjellig form. Veldig mange av skulpturene er av mennesker. Et menneske eller flere mennesker. I forskjellige situasjoner. Men i all hovedsak mennesker, og alle med forskjellig form.
Enda mer fascinerende er følgende:
Prøv å dra til Frognerparken og ta et bilde av en av skulpturene, for eksempel Sinnataggen. Dra hjem eller til en eller annen fotobutikk og print ut bildet. Legg så bildet i en konvolutt og legg konvolutten på et lurt sted hvor du finner den igjen senere.
Kanskje et par måneder senere så nærmer det seg ferie. Jeg håper du har ferie og får hvilt deg litt, ledd litt og opplevd noen øyeblikk som Odd Børresen beskriver så deilig med setningen ”Noen ganger er det allright”. Kanskje du blir hjemme, kanskje du tar en kaffe i le for regnet, kanskje du drar på stranda, kanskje du er på hytta sammen med noen venner eller kanskje du skal til Marokko.
I Marokko er det veldig fint syns jeg. Deler av Star Wars filmene er spilt inn der. Jeg møtte Yoda i Atlasfjellene, 2500 meter over havet en gang jeg var på ferie der. Kjenner du til Yoda? Han er med i Star Wars filmene, han er en 900 år gammel grønn Jedi mester med lange hår i ørene. Yoda er den klokeste av alle.

Klokken var 0343 om morgenen og jeg hadde vært på pub. Dette var på nittitallet, i min ungdom. Naturlig nok klokken 0343 om morgenen var jeg på en liten ”spasertur” gjennom den lille samlingen av boliger i oasen vi bodde i. Jeg var kun iført joggesko og samelue, på jakt etter nachspiel. Plutselig, mitt i bygda, blant palmer, appelsintrær og gamle trebenker langs den lille bekken som var grunnlaget for alt liv akkurat der. Akkurat der møtte jeg Yoda. Det var rart. Han var min gud i oppveksten. Han var klok og lærte meg mye om hvordan jeg skulle leve livet mitt. Ikke alt hadde gått inn selvfølgelig. Men noe, ikke vet jeg helt hva. Men noe satt igjen. Det var spennende å treffe han, men også rart. Han var så liten og så hadde han så dårlig ånde.
”Hola amigo”, sa jeg til han.
”This is spanish”, sa han vennlig tilbake, ”Why do you speak spanish to me, we are in Marocco, and I am Yoda”
“Joda, joda, joda”, tenkte jeg inni det gale hodet mitt.  ”I have tried to learn how to speak the Marrokko language, but I do not fix it.”
”There is no try. Only do, or do not!”, svarte Yoda.
Litt irritert over at Yoda dreiv på med livsvisdom mens jeg egentlig prøvde å finne et nachspiel prøvde jeg å få samtalen over på noe annet. ”Look here Yoda, look at this picture from Norway, it’s a picture of the angrytag. Very famous tag from Norway.”
Yoda ble interessert og så nøye på bildet. Kanksje tre minutter.
”Hmmmm, very fascinating”, sa han, ”The sculpture on the picture has the same form whenever, wherever and to whomever you are showing it to.
Var ikke fritt for at jeg tenkte, “blææææh”. For en idiot. Min barndoms klokeste oppdrager og voksenfigur.
”But, yes, off course”, sa jeg, med litt ustø gange og svømmende øyne. ”It’s the same picture. It’s the picture of the angrytag, It’s the same sculpture, Yoda Boy”
Yoda ble stille og så meg dypt inn I øynene. Jeg kjente energien hans inne i kroppen min. Jeg ble egentlig klinkende edru på kort tid og visste ikke helt hvor jeg skulle feste blikket.
Jeg følte det gikk tre år, mens vi sto der. Noen ganger så er det så stille at du kan høre flass dette i bakken.
”Well, is that the case with you my fellow citizen”, sa Yoda til slutt.
Jeg så på han med store øyne. ”Dritkjedelig nachspiel”, tenkte jeg.
”Think it through fellow citizen”, sa han før han gikk I oppløsning og forsvant over I en annen dimensjon.

tirsdag 5. juni 2012

Alle gjør det stort unntatt meg!

Jeg leste en artikkel i Dagens Næringsliv på lørdag 2.juni som hadde overskriften: ”Et NAV av forventninger”. På forsiden av avisen sto det ”Deppa av å jobbe”. Artikkelen handlet om at det stadig blir flere unge uføre. To tredjedeler av de uføre i 2008 er det grunnet en psykisk diagnose mot halvparten i 1999. Jeg opplevde artikkelen som sterk og at den synliggjør en skremmende trend. Velferdssamfunnet, oppveksten i overflod, manglende forståelse for krisetider med fattigdom og lite mat og enorm fokus på selvrealisering i oppdragelsen forklares å skape skyhøye forventninger hos ”Generasjon Meg”. Det ser ut som alle vil bli kjendis. Ref: Big Brother, Idol, Norske Talenter, You Tube, Facebook og blogger.
Noe som er umulig! Selvfølgelig!
Når jeg leser det de unge som er intervjuet i artikkelen forteller, så skjønner jeg godt folk som får lyst til å si: ”Nå må du faen i helvete se å skjerpe deg”. – Røyk og Cola til frokost!
Problemet er at uansett hvor autoritær du er i stemmen så er det ikke sikkert det vil hjelpe. En psykisk lidelse, en depresjon, angst kan ikke fikses ved hjelp av en farlig torpedo som sier: ”Jobb og lik det, eller jeg knuser kneskålene dine.”
Eller kan det, det?
Jeg leste en gang en artikkel som forklarte at psykiske lidelser ble kraftig redusert i krigstid. Eller hva med Rudy Giuliani som fikk redusert kriminaliteten i New York blant annet ved å innføre hurtigdomstoler. Siden de kriminelle visste at de ble straffet hardt og raskt så sluttet de med ulovligheter.
Kanskje vi skal stramme dem opp? Disse bortskjemte, late, umotiverte jævlene som blir deprimert av å jobbe. Hva med å fjerne NAV pengene? Da hadde nok motivasjonen for å jobbe kommet seg. 
Psykiske lidelser er kanskje redusert i krigstid og kriminaliteten har sunket i New York, men det er ikke sikkert smerten ved psykiske lidelser er borte selv om den er mindre synlig og det er ikke sikkert ro er det samme som harmoni.
Jeg husker en setning fra en bok jeg leste en gang: ”Du kan ta villmannen ut av jungelen, men du kan ikke ta jungelen ut av villmannen.” Slik jeg forstår det handler setningen om kultur. Kultur kan forklares på mange måter og er et omfattende begrep. I denne sammenheng handler kultur for meg om noe som gjennomsyrer tanker, forståelse, følelser og atferd hos menneskene som lever i kulturen. Kulturen sitter i hodet på folkene. Vi kan mene mye om virkelighetsoppfatningen til mennesker vi møter på vår vei.
Men, den virkelighetsoppfatningen de har, er den virkelighetsoppfatningen de har.
Så! Sånn har det gått. Alle vil bli noe helt spesielt, en anerkjent kunstner, rockestjerne, pornostjerne, forfatter, verdens mest leste blogger, en søkkrik forretningsmann, lottomillionær, fotomodell, filmstjerne, oppfinner av Facebook osv. Dette er forventningene som er virkeligheten til mange i vår kultur.
Ikke spør hva du kan få av landet ditt, men spør hva du kan gjøre for landet ditt. – Felleskap - Helt borte.
Jeg tenker ofte på Aristoteles og begrepet ”den gyllne middelvei”. For mye av det gode er for mye av det gode. For mykt er for mykt, for hardt er for hardt. For mye ansvar er for mye ansvar, for lite er for lite. Jeg vet ikke hva man skal gjøre for å endre holdninger, forventninger, tanker, følelser og motivasjon i tusenvis av mennesker. Jeg er jo glad for at ungdommen i dag og jeg selv har hatt det bedre enn faren min som vokste opp under krigen, hvor matmangel og fattigdom var en del av hverdagen. Men nå ser det altså ut til at det har gått for langt. Vi må senke lista slik at vi klarer å hoppe over den. Eller som en venn av meg sa. Vi må kaste lista. Massepsykosen som regjerer i vårt pengekåte system må endres. Systemet skaper for mange tapere.
Jeg var på et foredrag for et år siden hvor en anerkjent toppleder sa med forakt i stemmen sin: ”Det verste jeg vet er mennesker som sier, ja men jeg gjorde så godt jeg kunne”. Prestasjonskravene drives opp av konkurransemennesker som er en god del opptatt av vekst og å kunne rapportere økning siste kvartal. Det er nok også en og annen toppleder som blir beundret hvis de har sparket en kollega som bare gjorde så gått han kunne. Men det går jo bra. Helsevesenet har psykologer til å hjelpe sånne og trygdemidler til å forsørge dem med.
Det er ikke mulig at alle kan bli like gode til å gå på ski som Bjørn Dæhlie. Jeg etterlyser et samfunn som aksepterer turgåerne og hvor turgåerne har glede av turgåing.
Går det virkelig an å prestere bedre enn så godt jeg kan?
Det er ikke greit å være toppleder heller. Mitt inne i stormen, money talks - bullshit walks, vinn eller forsvinn. Flinke folk som jobber hardt for å oppnå målene sine. Men målene. Har systemet overtatt? Hadde Terminator filmene rett? Menneskene setter i gang noe som til slutt tar over?
”Se på meg pappa, se på meg mamma, sier barna våre”. Behovet for å bli sett og anerkjent ligger dypt i oss. Vår eksistens bekreftes gjennom andres bekreftelse av at du er der.
Spørsmålet jeg stiller meg: Går det an å føle seg helt spesiell, uten å være: ”On the cover of Rolling Stones”. Går det an å hente livskraften og gleden som ofte er i anerkjennelse andre steder enn på TV og går det an å realisere seg selv sammen med en kamerat på ei plankehytte på Hadeland?
Et ønske jeg har i mitt liv er å bli selvforsynt med anerkjennelse!
Går det an?
“Everybody is making it big but me” er en kul Dr Hook låt. At den er ganske gammel kommer tydelig frem ved tekst linjen ”And Elton John got two fine ladies”.
http://www.youtube.com/watch?v=kv_TA2S2z34