tirsdag 29. mai 2012

Kjære dagbok 29.05.12

Hva om jeg egentlig ikke er snill?
Hva om jeg ikke er så klok, grei og empatisk som den jeg har utgitt meg for å være i årevis. Jeg må innrømme at jeg tviler mer og mer på om jeg er et godt menneske. Jeg kjenner en rekke sterke krefter som romsterer inni meg. Det kan skje når jeg er sammen med venner, snakker med folk på jobben eller for eksempel hvis noen sniker i køen. Her om dagen var det en kvinne som tok parkeringsplassen jeg hadde ventet på. Hun tok den rett foran snuten på meg. Jeg sto rolig og ventet mens bilen som hadde stått parkert en stund, rygget ut.
Og der!
Plutselig smatt en bil inn på parkeringsplassen, uten at jeg rakk å slippe clutchen en gang. Jeg ble veldig sint og gikk ut av bilen og spyttet på sidevinduet til sjåføren i tillegg til at jeg sa flere stygge sinte ord etter hverandre. Damen i bilen så på meg, hun gikk rolig ut av Passaten sin og spurte om jeg var ferdig! ”Er du ferdig nå?”, spurte hun. Jeg trodde jeg skulle sprekke av sinne men hadde ikke evne til å si noe eller gjøre noe. Jeg følte meg bare lammet, satte meg i bilen og kjørte vekk.
Resten av dagen tenkte jeg på at jeg hadde lyst til å dra til på Clas Ohlson og kjøpe en kniv for å stikke hull i dekkene hennes. Alle fire!
Eller på jobben i forrige uke! Melvin var så arrogant og nedlatende ovenfor meg da jeg presenterte ideen min. Den fikk ikke gjennomslag på grunn av det. Hele resten av uken snakket jeg negativt om han til alle jeg møtte på jobben. Jeg forstår det ikke. Det var rett og slett meget deilig å snakke negativt om ham. Det var akkurat som om jeg var en trykkoker som lettet litt på lokket. Baksnakkingen var en slags ventilasjon. Det var så vidunderlig godt, kjære dagbok.
Også er det sexen da. Jeg synes det er skikkelig kjedelig med det sexlivet jeg har. Jeg fantaserer om alle mulige ting. Med både en og flere partnere. Og yngre partnere. Noen ganger ønsker jeg å finne en tilfeldig partner. Men jeg har ikke tatt steget. Enda i vertfall!
Kjære dagbok. Jeg skulle ønske du kunne gi meg noen svar.
Jeg kan ikke fortsette sånn. Jeg må få slutt på denne uønskede tanke og følelsesverdenen min.
Den høver seg ikke for en 30 år gammel siviløkonom.
Jeg er seriøs. Jeg bor på beste vestkant for søren klype!
God natt kjære dagbok.
Lise

tirsdag 22. mai 2012

Judas hos psykologen

”15 minutter på å skrive journal og så kommer Judas”, tenkte psykolog Ivar Moll der han satt med kaffen sin og prøvde å skrive en rettferdig og balansert journal etter forrige klient.
Det var over et år siden han hadde sett Judas nå. Etter 7 år med terapi sa han plutselig at han ikke trengte terapi mer. Ganske fantastisk egentlig, så mye som han hadde hatt å slite med.
”Det skal bli fint å se han igjen”, tenkte psykolog Moll da han gikk til venterommet for å ønske Judas velkommen. Det var skummelt også. Ofte når en klient tok kontakt etter en periode uten terapi så var det fordi det hadde skjedd noe vondt sånn at klienten hadde det vanskelig igjen.
”Hei Judas”, sa psykolog Moll. ”Har du tatt deg noe å drikke?”. Psykolog Moll husket godt at Judas likte å drikke te mens de snakket sammen. ”Jepp”, sa Judas og fulgte psykolog Moll inn til samtalerommet og satte seg ned på stolen sin. En stol han hadde sittet på i kanskje 300 timer til sammen. Han kjente at han følte seg hjemme der.
”Hvordan går det med deg Judas, det er lenge siden sist”, spurte psykolog Moll.
”Det går drit bra”, svarte Judas med sitt litt råe smil. ”Jeg hakke hatt angst på lenge. Jeg våkner ikke lenger klissvåt om natta, jeg sover rett og slett som en unge. Gifte meg skal jeg også. Med samme dama.
Dessuten så tror jeg at jeg vet hvorfor jeg hadde angst. Det er det jeg ville fortelle deg!
Husker du vi snakket om grensesetting?”
Psykolog Moll nikket anerkjennende.
”Overgrepene jeg opplevde da jeg var liten var jævlig. Men det verste med dem var at kroppen min lærte at jeg ikke kunne beskytte meg mot omverdenen. Det er derfor verden var så farlig for meg. Kroppen min trodde ikke noe på at jeg ville beskytte den hvis det skjedde noe.
Men nå!
Nå setter jeg grenser i øst og vest. Jeg har forstått at jeg kan påvirke verden med mine ord.
Jeg vil ikke, er faen meg den beste setningen jeg noen gang har lært meg. Det har hjulpet meg mye dette her, Ivar. Jeg må selvfølgelig prøve og samspille med verden. Men kjenner jeg at noe er feil, så sier jeg nei! Det er akkurat som om jeg har tatt tilbake eiendomsretten over min egen kropp.
”Dette var fantastisk å høre Judas, gratulerer. Hvordan er det med samvittigheten din nå som du står opp for deg selv og, sier STOPP!”, spurte psykolog Moll.
”Samvittighet ja!”, fortsatte Judas. Det var jo det som var problemet. Jeg følte meg alltid dust og vanskelig hvis jeg ikke var enig, eller ikke ville ett eller annet. Kanskje det jævligste av alt var at jeg var redd for at folk ikke skulle like meg! At jeg skulle bli aleine.
Men så leste jeg noen psykologgreier som ga meg et spark rævva.  Eksperimenter med dyr. De dyrene som ble utsatt for vonde ting de ikke kom seg unna fikk redusert produksjon av serotonin og noradrenalin i huet. Serotonin og noradrenalin. Stoffer i huet som påvirker følelseslivet. Det vet du vel Ivar?”.
”Ja det kjenner jeg til”, svarte psykolog Moll. ”Poenget med angst og depresjonsmedisin er for eksempel å øke mengden av serotonin og noradrenalin i hjernen.”
”Ja, akkurat”, ivret Judas. ”Det som er jævlig tøft i den sammenhengen er at dyrene som ble utsatt for vonde ting og klarte å komme seg unna fikk økt mengde av serotonin og noradrenalin i hjernen. De dyrene som lærte å påvirke omverdenen produserte sitt eget dop. Serotonin og noradrenalin.
Jeg har laga min egen angstmedisin. Helt uten resept:
Si i fra” eller ”Sei i frå” som det heter i Telemark. Det virker Ivar, jeg lover deg, det virker.
Det er klart samvittigheten svir når jeg setter grenser, men sånn som jeg ser det nå så blir jeg sjuk av og ikke sette grensene mine. Dyrene som ikke kom seg unna fikk redusert serotonin og noradrenalin i hjernen. De ble triste, redde. De ble sjuke. Derfor klarer jeg mer og mer å drite i samvittigheten. Ingen er tjent med at jeg blir sjuk.
Dessuten merker jeg at folk ikke tar det så ille opp hvis jeg sier nei til ting jeg ikke vil.”
”Så herlig, gratulerer. Du har kanskje rett og slett bevist at opplevelsen av å kunne påvirke verden øker signalstoffene i hjernen på mennesker på samme måte som med dyr?”, sa psykolog Moll med entusiasme og smil.
”He, he, he”, lo Judas og slurpa I seg litt te. “Jeg har bestemt meg for å bytte navn jeg!”.
”Åh, tenker du på det med Judas, svikeren? Du har vel aldri sveket noen?”, undret psykolog Moll.
”Jo det har jeg, sa Judas. ”Jeg har sveket meg selv”.
”Du har vel gjort så godt du har kunnet”
”Ja da, psykolog Moll. Jeg er ikke skyld i overgrepene, det har jeg forstått etter alle disse årene i terapi. Overgriperen er og blir en stakkarslig drittsekk. Poenget. Det som er nytt. Hvis jeg kjenner at kroppen sier i fra at det er noe jeg ikke vil, så har jeg begynt å høre på den. Da sier jeg: Nei, det vil jeg ikke!
En ting er faen meg sikkert.
Jeg svikter aldri meg selv igjen!”

Litteratur:
Berge, T. (2002). ”Depressive lidelser, -utrykksform og utbredelse”. Tidskrift for Norsk Psykologforening, 39, 9-24. (Omtaler blant annet eksperimenter med dyr, kontroll av omgivelser og nivå av serotonin og noradrenalin i hjernen.)

tirsdag 15. mai 2012

Håp og selvangivelse!

Håp og selvangivelse!
Angst eller depresjon er et helvete. I Norge er det over 500 000 som til en hver tid sliter med slike plager. Ca. 500 mennesker i Norge tar livet sitt hvert år. (Folkehelseinstituttet, statistikk). 
På selvangivelsen får man trukket fra dokumenterte utgifter på over kr. 9800.- per. år, for nødvendig behandling innenfor det etablerte helsevesen. Fastlegen kan gi deg bekreftelse på at behandlingen har vært nødvendig. Du vil kunne få trukket fra utgifter til transport, medisiner og til selve behandlingstimene.
Kognitiv terapi er slik jeg forstår det den terapiformen som har best dokumentert effekt ved angst og depresjon. Men dessverre er det slik at terapiformen ikke hjelper alle. En rapport forklarer at kognitiv terapi hjelper på 60% med depresjon. Av disse 60% er det ca. 30 % som blir syke igjen innen et år (Young, Klosko & Weishaar, 2003). Vil det si at det er kun fire av ti som får varig hjelp?
Denne rapporten forklarer at det er ca 50% - 60% sjanse for å få hjelp av antidepressiva.
5 av 10 får hjelp…?
Tallene kan sikkert diskuteres avhengig av hvilken forskningsrapport man leser. Dessuten kan man prøve en annen terapiform eller terapeut hvis man ikke opplever noe positivt etter for eksempel etter 20 besøk hos terapeuten sin. Legen eller psykiateren kan også bytte medikament innen samme virkningsprofil, bytte medisin til annen virkningsprofil, eller kombinere medikamenttyper hvis bedring uteblir eller bivirkningene er for plagsomme med de første medisinene man prøver. Behandlingresistent angst og depresjon er også et fagområde som psykiatrien utvikler seg innenfor.
Ikke gi opp håpet. Ett eller annet sted der ute finnes det kanskje hjelp for akkurat deg.
Poenget mitt er at det er ikke 100% sikkert at behandlingen du mottar i det tradisjonelle helsevesenet vil hjelpe deg. Hvis man sliter med depresjoner og angst og annen dritt så anbefaler jeg å prøve terapi og om nødvendig, medisiner. Flere opplever at de får et bedre liv med terapi og/eller medisiner for angst eller depresjon. Men dessverre så hjelper ikke behandlingen for alle!
Sannheten er at verken psykologien eller psykiatrien har maktet å utvikle metoder eller medisiner som er gode nok. Mye er bra. Jeg jobber med tradisjonelle behandlingsmetoder selv og har stor respekt for forskningen og arbeidet som gjøres av mine kolleger. Jeg har også erfart og hørt av kolleger at mange pasienter forteller at de får det bedre av terapi eller medikasjon. Men det hjelper ikke alle og behandlingstilbudet er derfor ikke bra nok!
Hva da med HÅP?
Håp er viktig for alle som sliter med helsen. Jeg har derfor stor forståelse for at mennesker som har prøvd hele felleskatalogen med medisiner og har gått i terapi i årevis, trekkes mot alternative behandlere. Jeg kjenner ikke til forskning om effekten av forskjellige alternative behandlingsmetoder. Det finnes antagelig også? Men jeg antar at siden Homøopater, Tankefeltterapeuter, Fotsoneterapeuter, Akupunktører, Healere, Hypnotisører, Yoga, Meditasjon, Massører, Tarmskyllere og annet overlever i århundrer så har behandlingene vært til hjelp for flere. Jeg har også hatt pasienter som overlykkelig og stolt har fortalt meg om alternative behandlinger som har hjulpet der den tradisjonelle psykologi/ psykiatri har kommet til kort. Det er lykke når en pasient føler seg bedre!
Det er forskjellig kvalitet på alternativ behandling på samme måte som i det tradisjonelle helsevesen. Dessuten tror jeg kjemi mellom pasient og behandler kan være utslagsgivende. Noen av de alternative retningene har mer kvalitetssikring av utdannelse og behandlingen enn andre. Hvis man skal velge en alternativ behandler så er det lurt å forhøre seg slik at man har grunn til å tro at man velger noe som er seriøst.
Et vanskelig faktum er at alternativ behandling koster fra mye til veldig mye penger.
Det er i denne sammenheng jeg er opptatt av selvangivelsen. Jeg syns det er slemt og helsemessig uklokt at man ikke får trukket fra utgifter til alternativ behandling på selvangivelsen.
Håp er viktig. Uten håp er det lettere å gi opp, bli mer deprimert og få ødelagt alt som heter livsønske og livsevne. Slikt koster liv, sorg, livskvalitet, og penger. Enorme summer med penger!
Kjære politikere, både med og uten angst:
En liten gest til de som ikke blir kvitt sine psykiske plager gjennom behandlingstilbudet som er i det tradisjonelle helsevesen ville være:
La folk få trekke fra dokumenterte utgifter til alternative behandlere på selvangivelsen. Det kan være håp og helse i slikt.
Alternativ behandling som ikke knekker økonomien til personen, selvfølgelig.
Litteratur:
Young, J.E., Klosko, J.S. & Weishaar, M.E. (2003). Schema Therapy. A practioners’s guide. New York: The Guilford Press.