tirsdag 25. desember 2012

Rettferdighet

Min datter sa:
Pappa!
Tenk hvis man hadde gjort matteleksen sin, lagt den i sekken og tatt den med seg på skolen. Tenk hvis man ikke kunne snakke. Man hadde plutselig mistet evnen til å snakke.
Når læreren på skolen spurte om matteleksen var gjort så kunne man ikke fortelle at man hadde gjort den.

Det eneste man hadde hatt da var sin egen visshet om at man hadde gjort matteleksen.

Noen ganger må det være godt nok for samvittigheten inni deg.

Du vet selv at du har gjort det du burde gjøre i en situasjon.

Selv om andre ikke vet det, eller får vite om det, så vet du det selv.
Det får holde.

xxx xxx xxx

Vi må alle gjøre valg eller prioriteringer i livet. Julen er en sånn tid. Skilte foreldre. Barn her og der. Annenhver jul. Venner som er hjemme i julen, syke venner, ensomme venner, søsken, kjærester, svigerforeldre, svigerbrødre og bitre besteforeldre.

Sånn er det på jobb også.

Du er fristende. Det er mange som vil ha en bit av deg. Du må gjøre dine prioriteringer.

Kanskje prioriteringene dine ikke blir gode nok for alle.

Du kan ikke gjøre alle til laks sa fluefiskeren.

Men du har gjort matteleksen din og du har gjort dine valg og prioriteringer så bra som mulig ut i fra din forståelse av verden.

Hvis noen vil høre hvordan du har satt opp regnestykket ditt så kan du dele det med dem.

Hvis du ikke er sikker på hvordan du skal løse regnestykket ditt så kan du drøfte det på forhånd med dem som er involvert.

Samarbeid om vanskelige regnestykker kan være en god ting.
Sokrates ble av Platon sett på som verdens mest rettferdige mann.

Rettferdig.

Jeg tror det er noe som er rettferdig ett eller annet sted der ute.


Det skal kunne stå et er lik tegn (=) inni et regnestykke.
Regnestykket går aldri opp hvis du hele tiden låner bare av andre.Regnestykket går aldri opp hvis du hele tiden låner bare fra deg selv heller.

onsdag 19. desember 2012

Prøv å være snill

Jeg ser
En krig så fattigslig
Så barnslig
Så ufattelig

Blant rikinger
Og andre folk
Blant vellykkede
Med nyslipt dolk

Jeg håper
Folk snart ser det selv
Så fyrbøteren
Tar fri en kveld

Jeg vet
Du kan finne din levekraft
Uten å
Ta andres levesaft

Uten å
Vise til alt du gjør
Fasade
Er dagens tåkeslør

Uten å
Slåss med nevene bare
Vi trenger
Vel ikke mer av det harde

Jeg ser
At du strever for å få det til
Ved forakt for din  natur

Prøv å være snill

søndag 25. november 2012

Finner du den skjulte beskjeden?

Det skrives og fortelles om sterke menn og sterke kvinner. For eksempel i næringslivet.
De som ofte blir beskrevet til meg som sterke menn og kvinner i næringslivet er menn og kvinner som ved å lokke eller presse folk til ”å løpe fortere” enn de egentlig klarer, øker inntjeningen eller bunnlinjen som det heter.
”Vi krever mer av folk. Vi stiller strenge krav. Tett på. Individuelle bonuser.
Eierne må kunne forvente at vi leverer”
Kan sterke menn og kvinner finne sitt selvbilde gjennom å presse andre mennesker ut over de grensene de har?
Fant du den skjulte beskjeden?
Ei lita jente jeg kjenner fortalte om ”push ups” (armehevninger) i gymmen. Hun fortalte at hun ofte fikk kjeft fordi hun utførte dem feil. En ”push ups” skal gjøres på en gitt måte.
En riktig måte.
All fysisk trening i skolen og andre steder har vel med å trene hjertemuskulaturen.  Sånn sett er aktivitet en god ting. Noe som er bra for menneskene. Noe vi trenger. Helse.
Jeg lurer imidlertid på om hva som er ”pushup’sens” funksjon i samfunnet?
Fant du den skjulte beskjeden nå da?
Jeg hadde en soldat en gang. Han var bonde. Han var født ”gåendes i ulent terreng i skogen”. Han var umulig å få til å gå i takt. Du vet sånn eksersermarsj. Sånn som Garden gjør. Marsjere i takt.
Han marsjerte ikke i takt men gynget av gårde som en litt ”børsten” mann på danskebåten i høye bølger. Det var umulig å få han til å gå som de andre.
Ikke fordi han ikke ville og ikke fordi vi ikke prøvde.
Det var litt synd i grunn. Ekserser marsj hvor alle går i takt ser jo så fint ut.
Men i skogen, da vi var i terrenget.
Da kunne han gå i dagevis med tung sekk og rekylfri kanon.
Til sammen 40 kg oppakning.
I dagevis.
Fant du beskjeden nå ?

tirsdag 13. november 2012

A Phone Call Away


Dear, dear friend.

I miss you so much.
You died the third of december 2008.
I think of you every day.
I still have your number on my cellphone. Sometimes I call you. The operator says that the number is not in use.

I have been so sad.
So unbelievable sad.

I am feeling better now.
It’s good to have known you. You made me cry so much when you died.
It's ok to be here again.

So many people are in pain because of their loss. They have a pain that it is impossible for me to understand. Maybe they have a phonenumber on their cellphone too.

How shall they be able to say good bye?
How shall they cry?
How shall they move on?

Talking?
Holding around each other?
Being held?

Crying a waterfall?
I have made this song called A Phone Call Away
It was scary and so painful to compose it and write the lyrics.

A friend of mine asked me why the song activates all this emotions in me.

I don’t know.
I just don't know.

I hope there is respect and consolation in this song.
A Phone Call Away:
Money from the sale of this song will be given to the norwegian organizatisation for peace of heart: “Hjertefred”. (Meaning “Heartpeace” or Peace of Heart).
Money will be administrated by the board of “Hjertefred” www.hjertefred.no
The song is about 3 min and 46 sec long.
It is possible to download the song for 1$, following this link:
A Phone Call Away
Artist: Skaun
Composer and lyrics: Egil-Arne Skaun Knutsen.
Vocal: Egil-Arne Skaun Knutsen.
Producer and multi instrumentalist: Trond Nedberg DasHit music production, Norway.
Choir: The Great Odinsky.
Harmonica: Sigmund Groven.
Art Work: Nina Havik.

Regards
Egil-Arne
D North Recordings (Indie)

Live performance at Hjertefred Norway 4. nov 2012


fredag 9. november 2012

Klar Til Strid

I forsvaret hadde vi begrepet:

Å handle i sjefens ånd.

Selv om man på grunn av stridsstøy, ødelagt samband eller av andre grunner ikke kunne høre eller på noen annen måte motta ordre så ville man, hvis man hadde forstått sjefens stridside, kunne handle riktig uten å bli fortalt i detalj hva man skulle gjøre.

Man hadde forstått ideen. Man hadde forstått helheten. Man kunne dermed handle i sjefens ånd.

Gode ledere var flinke til å lage en stridside som man kunne bruke til noe fornuftig når oppdraget skulle løses!

Det er mange år siden jeg sluttet i forsvaret.

Men for min del er igjen klar til strid.

Klar Til Strid - KTS

Målet som skal tas denne gang er selvforakten.

Hva om jeg var din sjef og du skulle handle i min ånd. I sjefens ånd.
Se for deg situasjonen:

Jeg er kapteinen. Kaptein Skaun Knutsen.

Ordre møte:

Kartreferanse: Du er her. Jeg er her. Det er her vi er.

Mål 2-1
Selvforakten.

Stridside:
Med vanlig sundt bondevett skal din selvforakt lokaliseres og tilintetgjøres av deg selv.

Dette vil fremme din helse!
Dette vil fremme folkets helse!
Dette vil spare milliarder av kroner!
Dette vil være folkehelse i praksis.

Shakespeare: To be or not to be. That is the question.

Nei det er ikke spørsmålet.

Er din natur med deg eller mot deg?
Det er spørsmålet!

Jeg gjentar:
Er din natur MED deg eller MOT deg?


Hvis du merker at kroppen din gir deg en bitte liten smakebit på stiv nakke, søvnproblemer, tristhet, fryktfølelse, hjertebank, svimmelhet, glemsomhet, anspenthet, slitenhet, diare, magesår, hodepine, irritabilitet, opplevelsen av å aldri være tilstede noe sted, kviser når du har passert 50, scenebetennelse i musearmen, sår hud, skyldfølelse, støkk i kroppen når telefonen ringer, sviende øyne og manglende lyst.

Kroppslige stressreaksjoner kalles dette!

Stress er kroppens reaksjoner på for mye press!

Disse reaksjonene er din kropp som i KLART SPRÅK forteller deg følgende:

1. Husk at det er disse dagene som er livet ditt.

2. Gå en tur og treff uerstattelige mennesker på kirkegården.

Og.

Hør etter nå!

3. Senk farten.

Noen ganger vil du oppleve at folk presser deg,

Det er ikke du som er svak, dum eller ikke bra nok.

Det er de som er idioter.

Fordi de uten å ønske det eller forstå det,

Presser deg i retning av døden.

De vil egentlig ikke at du skal ha det jævlig.

De vet bare ikke hvordan du opplever deres måte å gjøre ting på.

Det er du som må stoppe det.

Det er du som må TA GREP!

Det er du som må KTS.

KTS

Klar Til Strid

TA GREP:

Kill The Selvforakt.

tirsdag 30. oktober 2012

Tanker om fart

Jeg har vært i begravelse i dag. Det var en vakker og verdig avslutning på det jeg opplever som et langt og godt liv. Jeg har kjent han som ble begravd i hele mitt liv og jeg har alltid likt han godt.
Han har betydd mye for meg på mange måter. Selvfølgelig.
Jeg er veldig stolt over at jeg har kjent han.
Noen av talene på minnesamværet etter begravelsen rørte meg sterkt. Jeg gråt. Men jeg gråter jo så høyt og hulkete. ”Primal hulking”. Det var ingen på minnesamværet som ville synes det var noe feil eller galt hvis jeg gråt høy. Men jeg ville ikke forstyrre. Etter en halv time roet jeg meg og klarte jeg å presse gråten ned i kjelleren igjen.
Etterpå har jeg vært sliten og trist.
Det har vært en dag for å stoppe opp å tenke litt igjennom livet.
En dag for å ta en ”fot i bakken” som vi sa i forsvaret.
Det var i den sammenhengen jeg fikk noen tanker om fart.
Noen liker å kjøre fort.
Andre liker å kjøre sakte
Noen kjører fort fordi de skal rekke å være et sted de ikke kommer til å være fordi de skal videre til et annet sted de heller ikke skal være.
Noen er aldri noe sted.
Noen skulle ønske de klarte å kjøre saktere.
Trailere kjører ofte i 40 km/t i bratte oppover bakker.
Noen syns trailerne kjører for sakte.
Trailersjåførene synes at de burde kjøre fortere fordi de merker at noen irriterer seg over at de kjører så sakte.
Trailerne kjører så fort de kan!
Så fort det er mulig!
Hvis man kjører i 600 km/t så ser man mindre av trærne, husene, jordene og vannene langs veien.
Man ser nesten ikke omgivelsene sine hvis man kjører så fort.
Noen ganger kjører man forbi en som står og vinker i veikanten.
Uten å se han.
Veidirektoratet sier at hvis man kjører fortere enn 80 km/t og kolliderer så øker sjansen betraktelig for alvorlige skader eller dødsulykker.
Det er logisk spør du meg.
Fart kan drepe!
I noen svinger piper det i dekkene. Man klarer så vidt svingen. Ved et kryss holder man plutselig på å kollidere. En annen gang bråbremser man fordi man kjørte for fort opp bak bilen foran.  På vinterføre kan man bremse alt man kan men allikevel skli av veien og rett ut på et jorde.
Da kan man befinne seg helt ute på et jorde.
Noen ganger kjører man forbi avkjøringen til det stedet man egentlig skulle til.
Da kan det bli en lang omvei.
Høyrefoten.
Gasspedalen.
Man kan bruke hjernen, fokusere på musklene oppe på vristen, kombinert med leggmuskulaturen på skinnleggen og kanskje bak ved akilleshælen.
Man kan bruke huet.
Med det kan man aktivere tusenvis av muskelfibre og rett og slett løfte høyrefoten oppover og bakover uten at helen løftes fra gulvet i bilen.
På den måten vil det bli større avstand mellom gulvet/ veggen og selve gasspedalen.
På den måten kan man senke farten,
Fantastisk ikke sant.
Å være sjåfør!
xxx xxx xxx
Jammen trafikken går jo så fort!
Begravelsesbilen kjørte sakte av gårde.
Aller helst vil jeg være mer sammen med min familie og de andre jeg er glad i.
Aller helst vil jeg ha mer tid til overs.

tirsdag 23. oktober 2012

F.Y.T

Dette er en henvendelse til helsedirektoratet. Noe må gjøres.
På røykpakkene står det for eksempel:
Røyking dreper. Røyking kan føre til en langsom og smertefull død. Røyk inneholder benzen, nitrosaminer, formaldehyd og blåsyre.
Røyking er svært skadelig for deg og dine omgivelser.
Jeg antar at målet med ordene er å få folk til å slutte å røyke.
Dette fordi mange leger og andre bedrevitere mener at det ikke er bra for menneskene å stappe tjære og blåsyre ned i lungene. Det er mulig det ikke er bra med tjære i lungene. Jeg vet ikke.
Slik jeg forstår det så er det færre som røyker i Norge for tiden. Kanskje skrekkpropagandaen virker?
Hvis det er skrekk som gjør at folk våkner opp og tar hensyn til det kjedelige faktum at det som menneske ikke er bra med tjære og blåsyre i lungene. Det kjedelige faktum at en menneskekropp har begrensninger. At menneskene er mennesker.
Da har jeg herved et forslag: Kan helsefarlig begrepet og skrekkpropagandaen brukes flere steder?
Blader eller magasiner med bilder av fotoshoppede feilfrie kvinner og menn kunne ha følgende helsefare advarsel:
Obs!!! Lesing av dette bladet ødelegger flere liv enn du aner. (Bildet tilknyttet teksten kunne være av en underernært ti år gammel jente på 18 kg som er innlagt på Ullevål sykehus grunnet spiseforstyrrelser.)
Matutsalg som selger mat full av gummi, tilsetningsstoffer og mye sukker:
Stopp for helvete: Denne billigmaten koster deg mer enn du aner. (Bildet tilknyttet teksten kunne være av en stabel med pengene som går til de årlige kostnadene til overvektsoperasjoner)
Og til sist:
Mobbere eller andre folk som hevder seg selv ved å mose inn viktigheten av at du må bli en bedre utgave av deg selv. Siden du ikke er god nok så inspirerer vi deg herved til å presse deg selv, bruke verktøy og metoder, slik at du slipper å være denne elendige og verdiløse utgaven av deg selv.
De kan tatoveres i pannen:
Alarm. Livsfare. Jeg er helsefarlig. Jeg kommer til å prøve å legge min egen surt ervervede dritt over på deg. Siden jeg ikke opplever noe egenverd så føler jeg meg rett og slett bra kun når jeg trykker deg ned. (Her trengs ikke bilde).
Følgende dialog pågikk et annet sted, samtidig som dette ble skrevet.
Dialogen var mellom dommeren Svein Erik, dypdykkeren Inge Dan og megleren Selveste Egon:
Dommeren Svein Erik:
Du er livsfarlig for deg selv. Du kommer til å bli straffet. Går ikke an å si noe sånt uten å få svi. Svi i evig tid.
Dypdykkeren Inge Dan:
Ha !!! Din falske salgsvare. De musete formuleringene der var ikke i nærheten av det du mener. Du mener egentlig at jaget etter det perfekte er menneskeforakt. Død over faenskapet. Ta dem som fortjener det. Evneveike rasshøl som finner sin egenverd gjennom å definere hva som gjelder. Å eie en annen. Å bestemme hvordan en annen skal være. Å trykke andre ned. Fy faen i hælvete det er sjukt det. Kom igjen. Si det som det er. Ikke vær en kylling nå.
Dommeren Svein Erik:
Prøv det du og det er du som må bo i telt. Argumentasjonen din holder ikke mål. Du er elendig. Dine grublerier betyr evig fortapelse. Du får aldri jobb noe sted. Ingen penger. Ingenting. Du blir avslørt som den taperen du alltid har visst at du er.
Megleren Selveste Egon:
Fuck you too.
Kjære straffekåte lekdommere og mordlystne dypdykkere. Hører dere?
FUCK YOU TOO.
Jeg mener det jeg mener.
Føler du deg truffet så er du kanskje truffet da. Eller uenig. Ikke vet jeg.
Hvis du ikke liker det jeg mener så er det bare å kaste meningen min i dass. Jeg eier ikke sannheten. Jeg bare legger meg selv til. Dette er min utsikt i dag. Den er ikke perfekt og den er stadig i endring. Det jeg sier er aldri personifisert og det er alltid midlertidig.  
Det er fordi jeg mener at ideen om det endelige og perfekte er umenneskelig.
Vi dømmer i hytt og pine ut i fra denne ideen.
De fleste av oss har fått livstid.
Vi har gitt livstid til hverandre.
Dere to ga meg livstid.
Men akkurat i dag er jeg fri.
F.Y.T.

tirsdag 16. oktober 2012

Gordon Gekko

”Loosers! Parasites!” utbryter Gordon Gekko.
I Dagens Næringsliv for noen dager siden: Staten Norge bruker 100 milliarder kroner på å brødfø over 10% av befolkningen som er på uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Late snyltere som ikke gidder annet enn å sende meldekort og loffe rundt i gatene å synes synd på seg selv.
100 000 000 000 fordelt på 550 000 mennesker på uføretrygd/ arbeidsavklaringspenger. Det er ca 181 000 på hver per år. Ikke så fett spør du meg.
Se for deg følgende situasjon:
Dette har selvfølgelig aldri skjedd. Men allikevel. Det var en gang en gruppe mennesker som møtte til skitrening. Den inspirerende skiløperen Bjørn Dæhlie var den nye treneren i bygda. Han forklarte at treningen i dag var en skitur i hans tempo. Det siste han sa før treningen begynte var:
”Treningsturen i dag er på fem mil. Det som gjelder er mitt tempo. Det vil bli blodsmak og melkesyre. Etsende smertefull syre. It’s my way and thats the highway.
Noen som trekker seg?”
Er det noe galt med alle de 550 000 menneskene som går på uføretrygd/ arbeidsavklaring? Eller er det en fundamental feil i kulturen som ekskluderer mange av de 550 000 menneskene.
Noe i kulturen som ingen og alle har skapt?
Jeg undrer meg:
Har mange av de som hever 100 milliarder i uføretrygd gitt opp? Har de sett at penger er den verdien samfunnet verdsetter høyest? Har de sett hvilken definisjon kulturen har satt på hva det vil si å være vellykket?
Har de sett korrupsjonen? Den lovlige korrupsjonen!
At meningene til den med mest penger betyr mer enn meningene til den med mindre penger?
Eller er dette bare enda en paranoid en konspirasjonsteori?
Misunnelse?
Gordon Gekko fra filmen Wall Street 1987 sa: “Greed is good”.
Nei! Hører dere:  ”NEEEIII”. Jeg skriker så det spruter rester av hvitløks befengt Alioli ut av kjeften min.
Ideen om Gordon Gekko gjør at det er umulig for alt for mange å delta. Uansett hva jeg gjør vil jeg aldri bli vellykket.
Det er riktig det.
Hvis vellykkethet handler om å tjene massevis av penger så er det bare ytterst få som vil få gleden av å bli vellykket. I Norge starter flere med godt under 350 000 i årslønn med godt over 350 000 i studielån uten egenkapital når en et roms leilighet skal kjøpes. Andre har ikke studert. Mange av dem tjener ikke noe bedre de heller.
Jeg vet ikke om det å sette ting i perspektiv hjelper noen? Men det er nå engang sånn det er for flere enn du aner.
Ca 180 000 minstepensjonister har ca 150 000 kroner i årsinntekt og de 550 000 uføretrygdede har altså i snitt 181 000 kroner i året fra staten. Ungdommen renner ut i NAV kø.
Ubalanse søker balanse. Urettferdighet søker rettferdighet. I Barcelona protesterte folket hver dag ved å slamre i kasseroller ut av vinduet en time om morningen dagevis i strekk. Hundre tusenvis av mennesker. Det var stemmen til folket. Litt kasserolle bråk og klar beskjed. Nok er nok.
Utviklingen i retning av for mye ubalanse og forskjeller bekymrer meg. Jeg tror ikke det finnes en politistat i verden som kan demme opp for folkeaggresjon i bevegelse.
Jeg mener å huske at grådighet er en av dødsyndene i TV serien ”De syv dødsyndene” som Christoffer Schau lagde en gang.
Gordon Gekko er bare en hovedrolle figur i en film fra åtti tallet. (Pluss i en nyere oppfølger film). Dessuten. Hollywoods moralske vaktmannskaper hadde mer på hjertet. Gordon Gekko havnet i fengsel i filmen fra åttitallet.
Verdi refleksjon:
Verdien av et menneske. Handler det om hvor mye penger, hvilken jobb eller hvor attraktiv partner vedkommende har?
Handler verdien av et menneske om prestasjoner?
I så fall: Hvilke prestasjoner?
Det må være noe annet her.
Å ja. Sånn er det. Nå har jeg det! Nå vet jeg hva vellykkethet er. Nå skjønner jeg hva som definerer verdien av et menneske.
Verdien av et menneske er:
Noe å tenke på for liten og stor.
Når liten er stor og stor er liten.
:o)
Epilog:
Uførhet skjer på grunn av sykdom. Det er oftest sykdom, tragedier, fastleger, spesialist leger, fysioterapeuter, NAV medarbeidere, psykologer og et, kanskje med god grunn, noe paranoid byråkrati involvert i en beslutning om uførhet. Uføretrygd er et sikkerhetsnett for de som trenger det. Det er ikke et mykt spennende sikkerhetsnett med sandstrand og høy sigarføring. Det er et enkelt og spartansk sikkerhetsnett slik at den norske trapesdanseren som faller ikke detter fra sin line høyt oppunder taket i sirkusteltet og moses i bakken.
Jeg tror Gordon Gekko er glad for at han ikke er så syk at han blir ufør. Uførhet og mindre inntekt er en ting. Smerter gjennom tusenvis av søvnløse netter og andre plager er noe annet.
Og til deg som eventuelt lurer og utnytter systemet. Du har dine grunner, det forstår jeg. Men det er synd. Jeg tror vi trenger ditt bidrag i en eller annen form. Kanskje du til og med bidrar, bare at det ikke blir verdsatt? Det er synd at du trenger å lure systemet. Jeg tror det kan gå ut over noen som trenger den sosiale hjelpen mer enn deg?
Solan Gundersen i Flåklypa Grand Prix: ”Kom arbeidslyst og treng deg på. Her skal du motstand finne”
Mange uføre sliter med psykiske lidelser. Lidelser jeg tror det kunne vært færre av hvis den fundamentale feil som det er reflektert over i denne bloggen hadde blitt oppdaget.
xxx xxx xxx
Til Bjørn Dæhlie
Jeg har brukt ditt navn for å lage et bilde.  Det er fordi jeg har stor respekt for deg og fordi jeg husker dine innspurter sånn at jeg kjenner snørra, melkesyra og blodsmaken den dag i dag. Jeg antar også at du til tider måtte tåle ekstreme smerter for å løpe så fort på ski som du gjorde. Ikke akkurat helse i hvert eneste stavtak spør du meg. Men sikkert utrolig moro for deg å få til. Moro for oss også. Vi delte seier på seier med deg.
Jokke: ”Er du av typen som er svak for sport men bare på skjermer og bare når vi vinner”
Jeg tror at folk flest vet at du var og er så god på ski som det er umulig for dem å bli. På meg virker det som om mange av oss aksepterer det faktum og lever godt med å gå noen stillferdige småturer på ski i påsken?
Det ser imidlertid ut til å være annerledes når det gjelder ideen om vellykkethet og penger.
Nå har jeg brukt ditt gode navn og rykte to ganger i mitt arbeid for å fremme helse til folket. Folkehelse.
Jeg håper det er greit?
Hvis du ikke liker det. Si i fra så finner jeg en annen måte å gjøre det på i fremtiden.
:o)
Mvh
ea

fredag 12. oktober 2012

En liten meningsutveksling

Jeg ville bare gjøre en liten meningsutveksling om meningsutvekslinger.
I møte med mennesker når vi deler meninger så er det akkurat som om det er mer viktig å vinne frem med sin egen mening enn å lage rom slik at den andre får utrykt sin mening.
Det er akkurat som om det er viktig at ens egen mening blir den andre sin mening.
Så kjedelig.
Å leve et liv med sine egne mosegrodde meninger.
Så slitsomt å forvalte sannheten for 7 milliarder mennesker.
Hva er det igjen? Å være forvalteren av sannheten mener jeg.
Hvorfor er det så viktig at andre mener det samme som deg?
Hvorfor får man uro fordi den andre ikke er enig med deg?
Min mening er at det å skulle presse sin egen mening på en annen også er et overgrep. En voldtekt.
Jeg liker ikke voldtekter.
Men hvis du vil høre min mening om noe så kan du få den, ufullstendig som den er. Du kan spørre meg ut sånn at du får din forståelse for hva jeg sier. Kanskje du kan bruke det til noe. Kanskje ikke.
Da er det jo bare og ikke bruke den. Den svinner hen når lydbølgene av mine ord faller til bakken. Eller den ligger der ute på internett og trenger ikke være til bry.
De satte Nelson Mandela i fengsel i 27 år fordi han ikke mente det man mente han skulle mene. Men i over 9000 dager i fengsel så mente han fortsatt det han mente.
You are the captain of your soul. Try to be kind. You are what you is. United Colors of Benneton.
Noen blir hjernevasket med makt og tortur for å få ”riktig” mening. Utad endrer de kanskje mening som en overlevelsesstrategi. Hjernevasket eller ikke. Jeg tror at innerst inne mener folk det de mener.
Så hvorfor ta sånn på vei.
Dette var jo bare min mening.
Og jeg eier ikke sannheten.
Vet du hva som hadde vært gøy?
Det hadde vært gøy å høre din mening om meningsforskjeller, meningsutveksling og sannhet.
Er det egentlig så farlig å hente en mening ut fra seg selv?
Den kan bli motargumentert. Noen kan finne en manglende logikk. Den kan bli avslørt som ufullstendig og dum. Noen syns det er deilig å sette andre på plass.
Lurer på hvorfor det er sånn?
Kanskje man kan få utvidet sine perspektiver.
At man får kjenne på vekst og utvikling som samsvarer med den du er.
Opplevelsen av økt innsikt.
Whackaroo!!!
 Det liker jeg.

tirsdag 18. september 2012

Det retusjerte verdensbilde

Retusjerte fotografier er en del av hverdagen. Bilder av pene mennesker som har blitt fikset på i fotoshop slik at personen ikke har en eneste flekk og sette fingeren på. Et utseende som egentlig ikke finnes på denne jordkloden.
I 1930 og 1940 årene leide fattigfolk dress og kjole når det ble tatt bilde. Det er ikke noe galt i det.
Fasade er nødvendigvis ikke hele sannheten.
Mange er lykkelige på Facebook.
De rike vil bli rikere, de beleste vil kunne briljere mer med sine kunnskaper, de tjukke vil bli slanke, de tynne vil bli tynnere og de raske vil bli raskere. Fettprosenten skal ned.
Selvutvikling ser ut til å handle om at siden du ikke er bra nok så har du herved en metode eller et verktøy for å slippe å være denne elendige utgaven av deg selv.
Det olympiske ideal. Høyere, raskere, lenger. Eller: Mer, mer, mer og slankere på kortest mulig tid.
Opplevelsen av at alle andre er vellykket, bare ikke jeg.
Det perfekte, smertefrie. Lykkelig dag ut og dag inn. Det komplett vellykkede.
Det finnes ikke.
Toppidrett er ikke sundt.
Den vellykkede topplederen føler seg kanskje ikke så vellykket som han høres ut i media.
Supermodellen er ikke nødvendigvis så lykkelig som det høres ut som.
Den rike er redd for å miste pengene sine.
Ca. 800 000 som helsevesenet i Norge kjenner til har til en hver tid psykiske plager.
Det gjennomføres ca. ett selvdrap i Oslo i døgnet.
Flere av de vellykkede pengesterke bruker kokain for å holde koken.
Mange vellykkede pengesterke alkoholikere drikker bare dyrere vin og sprit.
Hundre tusenvis sliter med alle mulige andre livsstils sykdommer.
Slapp av mine venner.
Det retusjerte verdensbilde.
Ideen om det perfekte. De vellykkede.
Det største helseproblemet jeg kjenner til
Det er bare en illusjon.
En massepsykose.
Et retusjert verdensbilde.

onsdag 29. august 2012

Stressmestring anno 2043?

Jeg har skrevet et sted
Hvor jeg daglig må se
det manende tankespråk
TTT

Når det føles hvor lidet
man nåer med sin flid,
er det nyttig at mindes at
TING TAR TID.
Piet Hein
xxx xxx xxx
Da  ble det altså ikke noe blogginnlegg denne uken
:o)
ea

mandag 20. august 2012

Arrogansens ethos

Jeg fikk en e-post 3. august som gjorde meg glad. E-posten var sendt av en hyggelig mann og flink elektriker som utførte en jobb hjemme hos meg. Han kom til avtalt tid, løste problemet og tok betalt som vi hadde blitt enige om. Knut Halvorsen heter han. Jeg har fått flere lignende henvendelser. Men akkurat denne e-posten gjorde at jeg fikk en ide til noe jeg ville skrive om. Jeg fikk lov av elektrikeren å bruke e-posten han skrev til meg, med fullt navn.

Jeg syns det er spennende å tenke på at vår opplevelse, eller persepsjon av omverdenen ser ut til å være begrenset av kapasiteten til det sanseapparatet vi er utstyrt med. For eksempel er det slik at vi mennesker ikke hører lyden av en hundefløyte. Det betyr ikke at lyden av en hundefløyte ikke finnes. Hvis det er en hund i nærheten når man blåser i en hundefløyte er det tydelig at lyden finnes. Lyden av en hundefløyte finnes, det er bare vårt begrensede sanseapparat som ikke klarer å høre hundefløytelyd frekvensen.

Så vet vi mer om det: At vår forståelse av virkeligheten er begrenset av sansenes kapasitet.
Videre: Mening. Hva betyr for eksempel det som står i denne bloggen?
Min datter spurte meg hvordan jeg forsto setningen: “A day without you is like a year without rain.”
Jeg har ved flere anledninger hørt sanger hvor regnvær blir brukt for å illustrere problemer. Jeg tror det er derfor jeg forsto setningen slik: En dag uten ”deg” som er en vanskelig person er så deilig som et helt år uten problemer.
Jeg tenker motsatt jeg pappa, sa min datter. Når det regner så vokser planter og trær. Regnet er selve kilden til vekst og liv. Derfor mener jeg at setningen betyr at en dag uten ”deg” er som et helt år med tørke, uten vekst, uten liv og uten glede.

Dette er grunnen til at jeg blir overrasket når mennesker bruker ord som han ER ikke spesielt smart eller den filmen ER dårlig, eller bra. Det overrasker meg når folk uttaler seg objektivt om et og annet.  Jeg trodde det var noe som het:
Smaken er som baken, den er delt!

Det som interesserer meg mest er ekspertene og kanskje spesielt kritikere. Musikk kritikere, bokkritikere, underholdningskritikere, og andre kritikere.

Siden du er musikk kritiker. Vet du da den endelige sannheten om en sang er bra eller dårlig. Vet du hva milliarder av mennesker liker. Vet du det, eller bare kødder du med oss med formuleringene dine?

En venn av meg har fått både positive og negative kritikker for det han har laget. En gang spurte jeg han om han ble lei seg når han fikk en negativ kritikk.

Da så han på meg og sa: "Nei jeg blir ikke lei meg. Jeg syns kritikere er idioter"

Jeg husker jeg snakket med han om dette. Jeg sa noe sånt som at kritikerne kanskje var litt vel dømmende og allvitende. Ja, jeg forsto hva han mente. De tok seg selv ganske selvhøytydelig og var på en måte eliten. De visste og definerte hva som ER bra. Det var de som besluttet hvem som skulle få lov til å leve av kunsten sin og hvem som ikke var edle nok.

Kameraten min så på meg og lyttet interessert.

"Nei", sa han, "du forstår virkelig ikke hva jeg mener. Jeg mener ikke at kritikerne er idioter fordi de gir seg selv retten til å bedømme hva som er bra eller dårlig. De er idioter fordi de tror de fyller en viktig oppgave. De er horer som får betalt av de som eier avisene for å prøve å styre hvilke impulser vi mennesker oppsøker. Sånn at vi alle fortsetter å leve lykkelig uvitende i den verdenen som best kan forklares med teksten i låta til John Lennon: Working Class Hero. John F. Kennedy så det han også. Bang! Bang! Bang! Bang! I dag eier sannsynligvis en prosent av amerikanerne like mye verdier som ”the bottom 99%”

Satire er vanskelig.

Satire har som funksjon å åpne virkelighetsforståelsen, skape innsikt og vekst. Satire skal være så rått eller så sprøtt, underfundig eller så morsomt at det bryter igjennom og støtter oss mennesker i vår forståelse. Kritikerne er blant de som jobber vettet av seg for hindre ORIGINALVARE å komme ut.”

Da jeg i fjor en gang fikk kritikken i VG på min bok Løven Leo må jeg si at jeg forsto mer av hva han mente. Jeg forsto mer av det å føle seg misforstått.

Kritikeren i VG skrev at fortellingen min var skrevet med glød og høy energi. Det sto også at jeg skapte scener til ettertanke og at jeg på en enkel måte illustrerte kampen for tilværelsen og de mange vei valg mennesker liksom løver må ta. Her er det absolutt innsikt å hente skrev kritikeren.
Videre sto det, jeg siterer: Men når Skaun Knutsen vil erobre fremmed mark og bli romanforfatter, trenger han selv gode veiledere. Språket er hjelpeløst. Snevert ordforråd, stadige gjentagelser og elementære rettskrivningsfeil gjør at verket minner mer om en skolestil i tiendeklasse enn om en roman.

Ja visst faen sier jeg:

Tror du løver på Serengeti har et snobbete ordforråd med fremmedord og annet jåleri? Tror du mennesker som har utfordringer i livene sine bare snakker og tenker på dem en eneste gang. Tror du rå maktkamp mellom toppledere eller bilmekanikere, mellom menn generelt. Eller hva med livskriser. Tror du disse hendelsene foregår ryddig og på et høylitterært vis.

Hva nå enn høylitterært måtte være.

Tror du jeg noen gang har ønsket eller trodd at jeg kunne skrive som Øistein Lønn, Paulo Coelho eller John Irwing.  At jeg noen gang har trodd at jeg er noe.
How many fucking roads must a man walk down before you can call him a man.
Tror du det var derfor jeg skrev denne boken?

Og du min lille søte kritikervenninne der du går med sommerkjolen din sammen med kritikervennene dine og eier retten til å fortelle verden hvordan ting burde være skrevet.

Tror du virkelig jeg mener det jeg skriver nå?
Nei det gjør du selvfølgelig ikke. Dette handler ikke om kritikeren eller kritikken som er skrevet om Løven Leo. Hva var det dette handlet om igjen?
Jo, sånn var det. Jeg skulle kjempe litt for boken jeg har skrevet.
Og så var bloggen et lite eksperiment: La oss si at man sitter i en minibuss med 14 svære øldrikkende mannfolk som nettopp har spist indisk mat. De prater, svetter, ler og promper. Hva skjer hvis jeg promper også? Jepp. Det var som forventet. Det lukter enda litt mer dritt.
Jeg kan le av prepubertal prompehumor.
Men arroganse. Min egen og andres.
Arrogansens ethos.
Den synes jeg er kjedelig…

xxx xxx xxx

Løven Leo er skrevet ut i fra mine observasjoner som gutt, sønn, kriger, toppsjef, psykolog og til tider drita lei mann. En bok om menn, for menn og for andre som interesserer seg for menn. Løven Leo er for guds skyld ikke en barnebok.
fredag 3. august 2012 skrev Knut Halvorsen følgende:
Hei Egil Arne
Har nå hatt 3 fantastiske uker i syd Frankrike (villefranche ,st.tropes og Juan les pins)
Har lest din fantastiske bok om løven Leo og gir den terningkast 6

Virkelig mye tanker til egen fremtid , siden jeg rundet 50 her nede.:)
Tusen takk for en fantastisk bok og lykke til med oppfølgeren:)

Masse gode hilsener
Knut Halvorsen
Elektrikeren

onsdag 15. august 2012

Her er løsningen på alt!

Jeg kom til å tenke på en samtale jeg overhørte for litt siden. Nedenfor så har jeg gjengitt det jeg oppfattet som kjernen i det som ble sagt.

Temaet som ble diskutert handlet om terapi og forskjellige syn på hvordan mennesker som trenger det, best kan hjelpes.

De som snakket sammen kaller jeg i denne bloggen for Hans og Grete. Grete er den første som snakker, deretter går samtalen annenhver gang. Først Grete så Hans så Grete osv.

Her er det jeg hørte i samtalen:

- Du er dum du.
- Du er dum du som sier at jeg er dum.
- Du er dum du som sier at jeg er dum fordi jeg sa at du er dum.
- Du er dum du som sier at jeg er dum fordi jeg sa at du er dum fordi du sa at jeg
   er dum.
- Du er dum du som sier at jeg er dum fordi jeg sa at du er dum fordi du sa at jeg
   er dum fordi jeg sa at du er dum.

Etter som samtalen utviklet seg snakket både Hans og Grete høyere og fortere.

- DU er DUM du som sier at jeg er dum fordi jeg sa at du er dum fordi du sa at
  jeg er dum fordi jeg sa at du er dum fordi du sa at jeg er dum.

- DU er DUM du som sier at jeg er dum fordi jeg sa at du er dum fordi du sa at jeg er dum fordi   

  jeg sa at du er dum fordi du sa at jeg er dum fordi jeg sa at du er dum.


Innleggene til Hans og Grete inneholdt imponerende fagkunnskap og referanser til teoretikere og forskning.

I mellomtiden så er det flere hundre tusen i Norge som sliter med kroniske psykiske lidelser.

Noen andre utfordringer har vi også.

Samtalen pågikk mens du venter, våken, redd og uglesett av fler enn en og kanskje, desverre, av deg selv også.

Kanskje det beste er å ta ansvar selv?

Eller som en samtale vi har ledd mye av siden. Vi var flere tilstede og vi snakket om arbeidsliv, stress og planer for fremtiden. En venninde var sliten av jobb og snakket om hvor mye hun måtte jobbe, hvordan stresset satt som smerter i kroppen og hvor lite hun sov om nettene. En 60 år gammel mann fra nordland som var sammen med oss fyrte seg plutselig opp og ropte ut på saftig nordlandsdialekt.

"Inst i det glosailte hælvete. Nå får du pinadø satan i hælvete se å våkn opp din halvgamle geitkjærring. Det ose lang vei a dæ. Du lika jo ikkje det her for fem flate lus. Våkn opp sa æ.


Våkn opp!"

Kristian Valen: Tok du han!

Nei vel!

Jeg skal gi et hint.

Jeg er dum jeg hvis jeg sier at Hans og Grete er dum!

Hvordan skal man få frem poenger uten å havne i den fella?

Hvordan skal man få til en dialog som utvider horisonten?

En dialog som ikke handler om å vinne sannheten. En dialog hvor det er interessant å se forskjeller. Utviklende og inkluderende. En dialog som ikke egentlig ser ut som en boksekamp mellom Mike Tyson og Evander Holyfield. (Den der Tyson beit Holyfield i øret)

Hadde det enda vært Muhammed Ali. Dance like a butterfly, sting like a bee. Litt elegant liksom?

Ydmykhet er et ord:
Ydmykhet for at sannheten ofte er en pågående prosess.
Homofili var vel en psykiatrisk diagnose frem til ca. 1975


Tidlig atferdsterapi prøvde å kurere homofili ved i gi strømstøt til homofile menn når de så på bilder av attraktive menn. Litt sånn som man gjør for å avlære hunder mot å løpe etter rådyr i dag. Bzzzzt. Auuu!!! Etter hva jeg er informert om så gjør man ikke dette lenger, med homofile menn? Med hunder er det fortsatt vanlig å skremme vettet av slik at de ikke lenger løper etter rådyr. Litt ironisk å tenke på i grunn. Å skremme hunden fra vettet slik at den slutter å gjøre det hunder gjør. Sånn at rådyrene er i live til storviltjakta begynner.

Jeg skrev om ydmykhet:
Ydmykhet for at folk kan være forskjellig. Fra naturens side og fra livets side.

Jeg blir svett av normalitetsbegrepet. Jeg blir svett. Jeg svetter.

Kom igjen. Ikke trekk deg nå. Kjenn at det vokser i deg. Så godt det er å plassere noen i en bås. Få ryddet opp liksom. Hva er det som feiler han der. Eller hun der borte. Hun kan ikke være normal. Det går ikke an. Hun har sikkert en...

Folk lever forskjellige liv. Hva gjør vel det?

Innenfor lovens rammer mener jeg da.
Kanskje finnes det lover som er litt vel trange?
Klaustrofobi er jo en individuell plage det også.

Men å påføre andre lidelse, det er jeg i mot. Og ja,...hmmm, stort tema!

Prøv å være snill! Mot deg selv OG mot andre.

Tilbake til samtalen mellom Hans og Grete.

Ydmykhet for hverandres forståelse av terapi og det å hjelpe andre.
Noen blir hjulpet av kognitiv terapi, ikke alle.
Noen blir hjulpet av psykodynamisk terapi, ikke alle.
Noen blir hjulpet av andre terapiformer, ikke alle.
Noen blir hjulpet av å flytte til fjells, ikke alle.

Med hjulpet mener jeg i denne sammenheng å bli i retning av og selv oppleve at man har det bra. Ikke bedre. BRA!!!

Andre flytter til fjells fordi de syns det er gøyalt, ikke alle.

Kanskje vi kan lære noe av hverandre, sånn at vi har noe på lager når vi erfarer at ting ikke virker som det står skrevet at det skal gjøre.

Ro ned. Dette var bare vrøvl !!!

En slik samtale som den over har selvfølgelig aldri funnet sted!

Ikke blant psykologer eller andre terapeuter. Ikke blant politikere eller leger heller. Ikke i kantina på jobben, i barselgrupper, blant venner eller lesbiske med muslimsk tro, hvis det finnes. Ikke blant humanetikere. Ikke i NAV kø og ei heller mellom ekspertene i avisene eller på Tv.

Og garantert ikke blant folk som har slitt og nå har det bedre. De har ikke behov for å strupe andre med sin løsning på hvordan livet skal leves.

Såpass har de forstått!

Jeg snakket med en venninne om dette. På sin eiendommelige bergenske dialekt og med sitt kjærlige glimt i øyet sa hun:

"Og du da, er du så prektig du da".
















Sendt fra min iPa

tirsdag 7. august 2012

Hun er så vakker

En dag har hun rødt hår
En annen dag er det blått
En dag er det sinnet som rår
En annen dag er hun kledd i sommerkjole så flott

Glasskår i blodet
Kniv eller klorende negl
Etsende tanker i hodet
Mange sier hun er feil

Hun får ikke lov til å stå ved sitt eget ror
Verden liker bare motejakker
Hva om vi forsto  hennes ord
Hun er så vakker

Motejakke Epilog:
Hva om du hadde kjærlighetssorg, var sint på sjefen din, var stresset fordi du hadde for lite penger til regninger eller fortsatt hadde sorg ett år etter at kjæledyret ditt døde. For å få støtte eller hjelp så kontaktet du noen.

Jeg egil-arne liker ikke å bli fortalt: Det du føler og tenker nå, det er feil. Du må, bør eller skal...

Men hei! Det er meg da!

Hvis det du føler er smertefullt så er jeg lei for det. Jeg tror imidlertid ikke at det er til hjelp å få beskjed om at det du føler er feil.

Det du føler er det du føler.

Noen ganger kan man diskutere forståelsen av virkeligheten sin og på et vis tenke seg vekk fra vonde følelser. Det er verdt å prøve på det. Jeg har hørt at det virker for litt over halvparten.

Noen ganger klarer man ikke å tenke seg vekk fra vonde følelser.

Noen ganger forstår man med tankene at følelsen omkring en situasjon kanskje er i sterkeste laget, uten at det forandrer følelsen.

Det er ikke fordi du er dum.
Det er ikke fordi du er feil.
Det er ikke fordi du gjør en dårlig innsats.

Det er fordi du er et menneske.

Menneskets natur.

Millioner av år med evolusjon.
Arv
Ting du har opplevd eller opplever. Press.
Og ikke minst. Motejakker kan være trange. De er slimfit!

Jeg vil gjerne forstå din virkelighetsverden. Jeg vet at jeg kommer til å respektere den. Uansett hvor "rar" den måtte være. Jeg vil høre på deg når du uttrykker din virkelighet. Hvis du vil kan vi diskutere den.

Jeg er ikke noe bedre enn deg.
Jeg kan ikke mer om deg enn du.
Vi kan være på lag når jobben skal gjøres.
Vi kan samarbeide.

Så kanskje!

Etter en stund får du et annet forhold til din virkelighet, eller den endrer seg eller utvikler seg til noe som er bedre for deg.

Innsikter og økt bevissthet.

Det kan gå.

Folk har fortalt meg om det.

Det har sannsynligvis skjedd.

Det kommer sannsynligvis til å skje igjen.

Mvh
egil-arne
medborger.

tirsdag 31. juli 2012

Frank og Molly

Det var en gang to små mus som var så glade i å spise ost. Ikke så uvanlig for mus å spise ost egentlig. De aller, aller fleste mus spiste ost. Oster med alle mulige forskjellige smaker. Ut i fra hva Molly og Frank forsto så var det hvitost de aller fleste musene spiste.
Noen mus likte å spise brunost, noen mus likte og spiste blåmuggost og noen likte å spise hvitmuggost. Noen ytterst få mus spiste sågar Emmentaler. Emmentaler var en veldig sjelden ost fra Emme i Sveits. Det var bare de rike musene som hadde råd til å spise den osten. Blant alle musene ble Emmentaler kaldt for ”ostenes konge”.
Veldig mange mus strevet hele livet for å kunne spise Emmentaler. Det så fantastisk ut å spise Emmentaler. Spiste du Emmentaler så var du en viktig mus, en vellykket mus, en verdifull mus.
Men slik Molly og Frank forsto det så spiste mus flest, hvitost.
Molly og Frank var kjærester. Det hadde de vært i mange museår. Grunnen til at de den gangen for mange år siden ble så glade i hverandre.
At de ble kjærester!
Grunnen til det var at de hadde en viktig ting felles. De likte begge to å spise Dravle. Dravle er navnet på en ost det også. Det var ikke så mange mus som spiste Dravle lenger. Før var det flere mus som gjorde det men ikke nå. Musene spiste hvitost. Hvitost var den osten det var lettest å få tak i, i museland.
Musene som eide hvitostfabrikkene spiste Emmentaler. De likte godt å fortelle de andre musene i museland at det var fortreffelig å spise Emmentaler. Å spise Emmentaler var selve meningen med det å være mus.
Det var ikke vanskelig for Emmentalermusene å fortelle mus flest hvor fint det var å spise Emmentaler. Emmentalermusene eide både MuseTv, Museavisa og MuseRadioen.
Musevisa eide de også.
Grunnen til at Emmentalermusene likte å fortelle om Emmentalerostens fortreffeligheter var at de trengte mange mus til å jobbe på hvitostfabrikken. De trengte mange mus som kunne jobbe hardt hele livet. Det var det som gjorde Emmentalermusene rike slik at de kunne spise mer Emmentaler.
Noen ganger lot Emmentalermusene en og annen hvitostmus bli en Emmentalermus. Det var sånn det måtte være for å holde liv i ideen om at spising av Emmentaler var selve målet med alt. Hver gang en hvitostmus klarte det og begynte å spise Emmentaler, fikk de den nye Emmentalermusen til å fortelle hvor fint det var og endelig ha blitt en Emmentalermus.
Det var forskjellige grunner til at Frank og Molly hadde fått lyst til å spise Dravle. Hvorfor det ble akkurat Dravle var ikke så viktig egentlig. Det som var viktig var at det var Dravle. Noen mus synes Molly og Frank var annerledes. Men det gjorde ikke noe. Molly og Frank elsket hverandre fordi begge likte å spise Dravle. De hadde alltid følt det sånn. Det var akkurat som om det blusset opp en liten brann inni musekroppen til begge to når de møttes første gangen.
En dag begynte plutselig Molly og Frank og krangle. Frank klagde på at Molly absolutt skulle spise Dravle med musegaffel. Molly klagde på at Frank absolutt skulle spise dravle bare med muselabbene, uten musegaffel.  Dette var starten på en rekke krangler om det samme temaet.
Noen ganger kranglet de så mye at bråket var som isvann på den fine brannen de hadde inni musekroppen sin.
Det var en vanskelig situasjon fordi for Molly var dravlespising med gaffel det som var riktig. Molly var en gaffeldravlespisermus. Det var sånn hun var.
Problemet ble ikke noe mindre av at det for Frank var viktig å spise Dravle med muselabbene. Han var en muselabbdravlespiser mus. Det var sånn han var.
En gang kranglet de så mye om gaffeldravlespising og muselabbdravlespising at hele den fine lille brannen inne begge musekroppene slukket.
Frank flyttet vekk fra musehullet de bodde i.
Så satt de der i hvert sitt musehull. Molly med gaffel uten Frank. Frank uten gaffel og uten Molly.
Etter noen dager ble de lei seg begge to. De savnet den gangen brannen inni musekroppen brant så fint.
For Molly og Frank var det akkurat den lille fine brannen inne i musekroppene som hadde vært viktigere enn å bli en Emmentalermus.
Frank snakket med sine musevenner om viktigheten av å spise Dravle med muselabbene.
Han var tross alt en muselabbdravlespisermus.
Molly snakket med sine musevenner om viktigheten av å spise Dravle med gaffel.
Hun var tross alt en gaffeldravlespisermus.
Uansett hvor mye de snakket med vennene sine så savnet de den lille fine brannen inne i musekroppene sine.
Snipp snapp snute så var det eventyret ute.
Epilog:
I Liverpool kan man ta en tur med The Subway, undergrunnsbanen. Hvis man gjør det og skal ut av vognen etter reisen så er det ofte et skilt med store bokstaver der. ”Mind the gap” står det. Det er et ganske fint skilt. Det gjør at man kan unngå å falle ned i hullet mellom undergrunnsvognen og perrongen. Det er nok fort gjort å falle ned i et sånt hull hvis man ikke er observant på gapet.
Det er fint at det er muligheter for brann i musekroppene til Frank og Molly.
Det er fint at både Molly og Frank liker å spise Dravle.
Går det an å bli enige om noen viktige gi og få greier slik at gapet er levelig uten at verken gaffeldravlespisermusen eller muselabbdravlespisermusen føler at de selger seg for dyrt?
Sånn at brannen kan begynne å brenne igjen.
Lun og god musekropp brann.
Eller er det ingen vits?
Og forresten:
Det er ikke noe galt med hvitost.
Men hva er det med dette maset etter Emmentaler og ost generelt?
Det er jo moltesyltetøy som er best!
:o)