søndag 28. august 2016

Ut med noe gammelt, inn med noe nytt



Rytteren følte seg kraftløs. Han var helt utslitt der han satt på hesten sin. Det var ulendt terreng, noen ganger tett skog, andre ganger kun buskas eller ingen vegetasjon. Golde områder med jord og stein. Stien var smal. Dalen som stien fulgte var ikke nevneverdig bratt, men den gikk sakte nedover. Noen steder var stien så smal at selv mennesker på fottur hadde måttet gå etter hverandre. Andre steder var stien litt bredere med stener og røtter som gjorde at hesten måtte konsentrere seg får ikke å snuble. For å unngå de vanskeligste hindrene hendte det at hesten gikk opp på siden av stien. Da tok hesten sats og bykset opp på siden, for eksempel for å unngå å måtte gå over et veltet tre som lå på tvers av stien. Når hesten gjorde slike bykst hendte det at rytteren våknet litt fra sin dvale og la merke til taumene som lå i hendene hans. De gangene hestens bykst vekket han litt fra hans komatøse tilstand og han la merke til taumene i hendene sine, sank han raskt hen igjen og hang over hesten mens den fortsatte langs den samme stien. Nedover dalen, oppover bakker, bortover sletter, gjennom skogkratt. Kilometer på kilometer med skogkratt, langs stien nedover dalen. Rytteren hadde for det meste øynene igjen og åpnet de ikke særlig ofte mens hesten gikk eller travet avgårde. Noen ganger galopperte hesten i stor fart mens kvister sveipet rytteren i ansiktet. Et sted så rytteren at hesten passerte et stikryss. ”Utsikten” 3km sto det på et av skiltene som pekte en annen vei enn den stien hesten fulgte. 
Rytteren hang med hodet, øynene var lukket, kroppen dultet hit og dit og hesten fortsatte langs stien. En gang merket han at hesten vasset over en elv. Han ble våt og kald. Hesten fortsatte langs stien og rytteren satt på ryggen til hesten.

Snipp snapp snute, så var det eventyret ute.

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Se for deg at du er rytter og hesten er tankene dine.

Les eventyret en gang til.

Ut med noe gammelt, inn med noe nytt!


onsdag 24. august 2016

Forandring

Motstand mot forandring er et interessant fenomen. Det hender at mennesker som har det vanskelig oppsøker hjelp, ikke for å få hjelp men for å bekrefte at hjelpen som finnes i verden er for dårlig.

Noen ganger er hjelpen for dårlig,  noen ganger ligger problemet man søker hjelp for til grunn for at man står fast i møte med den hjelpen som kan være til hjelp.

Min mening er at motstand mot forandring handler om mangel på sikt. Hvis man er på skitur i tett  tåke og kun ser noen få meter foran seg så kan man ikke se mer enn hvit tåke og skituppene sine. Man er ikke dum av den grunn.

Motstand mot forandring er dermed at man ikke ser sine egne ikke helt optimale måter å være i verden på. Man ser heller ikke mulige veier ut av den tåken. Man er ikke dum av den grunn.

Forandring til bedre livskvalitet, en millimeter eller mer, er mulig på en rekke områder, det har jeg sett i jobben min og erfart i eget liv, flere ganger. Ofte er årsaken til manglende forandring det at man ikke ser gleden for bare trær. 

Ofte så er det andre måter å se på ting på, enn bare den ene måten som har preget ens egen forståelsesverden inntil nå. Prøv å ikke ditche deg selv (prate dritt om deg selv) hver eneste gang du tenker eller er i en eller annen situasjon du finner vanskelig. Det er en start.

Får du det ikke til i dag, så betyr ikke det at du aldri får det til.


Minner til slutt om at forandring med helseutfordringer som ramme er noe annet enn prestasjonsutvikling med mål om å vinne de olympiske leker som ramme. Minner også om at sorg eller traume reaksjoner er en situasjon som kan ha andre utfordringer enn for eksempel sosial fobi eller depresjon.

tirsdag 23. august 2016

Senk skuldrene


En leder ringte meg for noen år siden. Vedkommende var stresset.

”I morgen skal jeg møte ledergruppen på den nye jobben. Det sitter to andre i den ledergruppen som ønsket seg jobben jeg har fått. Jeg er informert om misnøye i ledergruppen på grunn av eksternt ledervalg. Jeg må gjennomføre møtet perfekt i morgen.

Det er nå et gjelder.

Jeg har kun en mulighet til å gjøre et godt førsteinntrykk.
Jeg trenger tips til hvordan skal jeg legge opp møtet?”

I min rolle som støtte for personer i krevende jobber legger jeg merke til at mennesker er opptatt av at ting skal være perfekt. Jeg merker det med meg selv også.  Det hender jeg stiller krav til egne prestasjoner som om det ikke fantes en morgendag med muligheten til å videreutvikle seg. Som om hvert skritt jeg tar i dag lagres i en evighet av skam og oppsummeres på min gravstein.

Her hviler Egil Arne.
Han prøvde, det skal han ha.
Men han ble ikke perfekt.
Konklusjon: Ikke bestått!

Det er nå det gjelder, det må være perfekt! Man kan få prestasjonsangst av mindre. Prestasjonsangst kan som kjent gi tunelltankegang som fører til at man ikke får et godt overblikk med gode løsninger. Stress svekker muligheten til å få vist frem hvem man er.

Jeg sa til lederen:

”Det er kun en ting som er sikkert, det er ikke nå det gjelder!

Mitt råd er derfor at du ikke skal forberede deg til møtet. Dette kan du egentlig.
Hvis du finner det riktig å ta opp elefanten i rommet så gjør du det: ”Jeg vet at alle kjenner til at Hans og Nina har ønsket seg denne lederjobben, jeg kjenner også til at man har reflektert over om en ekstern tilsetting er det riktige nå. Mitt ønske er selvfølgelig godt samarbeid og lagspill. Dagen i dag er imidlertid ikke egnet til å diskutere dette temaet. Dette er første gang vi treffes. Oppstartssamtalen mellom meg og den enkelte leder som er avtalt i .uke 11 er et fora jeg vil bruke for å starte eventuelle nødvendige samtaler omkring dette temaet. Jeg tenker å bruke dette møtet i dag til fortelle litt om meg selv men aller mest ønsker jeg å høre hva dere tenker er våre utfordringer fremover. Vi kommer til å bli bede kjent etter hvert.

Ikke forbered deg. Gå inn å vis hvem du er ved å spørre de nye kollegene dine om hvilke utfordringer de er opptatt av.

Dere skal antakelig jobbe sammen i flere år

Det er garantert ikke nå det gjelder.”

xxx xxx xxx
xxx xxx xxx
xxx xxx xxx

Lederen var jo en erfaren leder som fikk et øyeblikk med en ,jeg er ikke god nok fornemmelse. Hvem har ikke opplevd det?. Vedkommende løste møtet godt og på sin måte, måtte bare lufte stresset litt.

Det perfekte finnes ikke.
Noe som er perfekt gjennomført er i henhold til definisjon av ordet gjennomført totalt uten feil. Det perfekte er altså det som er fullkomment.

Fullkomment. Tror du virkelig det finnes atferd som er fullkommen?

Fullkomment. Det er å gjøre noe fullstendig riktig det.

Jeg er motstander av ideen om det perfekte. Det er et dødt begrep. Det ferdig fullkomne handler ikke om liv, det perfekte er noe som er forsteinet og  dødt. Det å jakte på det perfekte er å jakte på endestasjonen. derfor kaller jeg det en dødsprosess, ikke en livsprosess.

Hvis det er slik at ideen om det perfekte lever i den norske kulturen så kan jeg herved informere om at den i så fall er dysfunksjonell.

Du får en dag i mogen. Du får en dag i morgen. Du får en dag i morgen.

Får du ikke til det du vil i dag så betyr ikke det at du aldri får det til.

Synes du at du burde få til noe spesielt i dag så er det heller ikke sikkert at det du strever for å få til i dag er det du ønsker å få til om noen år, når du vet mer.

Mennesker er i levende forvandling og fornyelse.


Senk skuldrene, det perfekte finnes ikke.

mandag 22. august 2016

Mandag morgen blues



Hun våkner opp som vanlig på venstre side av sengen. På høyre side ligger det ingen. Kjæresten hennes trengte en pause. Det var det hun fikk beskjed om for en uke siden. Hun halvveis reiser seg og vrir seg ut av sengen mot venstre og setter seg opp på sengekanten med bena på gulvet. Hun har som vanlig på seg pysjbukse og t-skjorte i tynt og behagelig stoff.  Det er fortsatt litt sommer igjen i været slik at tregulvet som kan være så iskaldt om vinteren har litt varme i seg i dag. Tregulvet har varme i seg men innvendig føler hun kalde gysninger. Hun sitter på sengekanten med albuene på hvert sitt kne og hviler hodet tungt i begge hendene.

Pause skulle kjæresten hennes ha. 

I fire år har vi vært sammen og dette er takken jeg får. Hun må ha en pause. Som et vannrett lynnedslag midt på en sommerdag sa hun det: Jeg må bare ha en pause jeg. Tenke litt igjennom forholdet vårt. Som om vi aldri har kjent hverandre. Som om alt det vi har snakket om, åpenhet, ærlighet, trygghet til å diskutere de vanskelige tingene. Som om alt det ikke betyr noen ting. Gifte oss skulle vi. Eller partnerskap da som de kaller det så jævlig fint. Ja da må man vel for faen være partnere da.”

Så gråter hun. Hun hulker i en halvtime, så går hun på badet, tar seg en dusj og gjør seg klar for dagen. Hun setter over kaffe. ”Takk og lov for kaffeautomaten”, tenker hun da hun trykker på knappen. God kaffe klar på under et minutt.

Hun står, ser ut av vinduet og drikker den gode kaffe. Det er stille. Folk er inne enda.

”Noen få minutters kaffepause til meg, kjæresten min har krevd en måneds pause, Æsj.”

Hun tar på seg skoene, jakken og slenger på seg den lille tursekken. Hun synes den var mest praktisk. På bussholdeplassen er det de samme vante ansiktene. De nikker og hilser og smiler. En sier: ”Jeg bare elsker mandager altså!” "Endelig mandag", sier en annen!

Bussjåføren  hilser vennlig da hun går om bord i bussen og småbabler litt som vanlig. ”Hvor er Nina”, spør han. ”Hun har tatt seg en pause”, sier Trine. ”Åh er hun sykemeldt fra jobben”, fortsetter bussjåføren. ”Nei”, sier Trine med litt tydeligere stemme. ”Hun har tatt en pause fra meg”.

Tårer renner sakte nedover kinnet hennes.

”Unnskyld at jeg babler i vei uten å tenke meg om, det var leit å høre” sier bussjåføren. Trine er stille men kjenner det vennlige i bussjåførens stemme gjør godt. Trine og bussjåføren er venner fra ungdomsskolen. Han mener alltid bare godt.

Hun setter seg bakerst i bussen litt unna de andre passasjerene og presser kinnet mot vinduet og stirrer tomt ut. Langs veien ser hun mennesker som sykler, går, jogger, kjører bil eller kjører motorsykkel. Alle er på vei et eller annet sted. Alle er i bevegelse. ”Hvor skal alle disse menneskene,” tenker hun. Bussturen tar ca. 45 minutter men hun enser ikke særlig mye av turen. Hun ser bare tomt ut av vinduet og er ikke tilstede. ”Hei Trine”, sier bussjåføren. ”Du er fremme.” 

Det er tomt i bussen. Foruten bussjåføren og Trine så har alle andre gått av før dette busstoppet i dag. Noen ganger er det sånn. De hender de andre som skal til samme arbeidsplass tar en buss tidligere eller kjører selv. Hun snur hodet sakte mot bussjåføren uten å si noe. De ser på hverandre en stund. 

Det er dønn stille.

”I dag kjører jeg deg bort”, sier han og går frem til førerplassen. Han kjører bussen den siste kilometeren bort til arbeidsplassen hennes, stopper og åpner opp dørene. Hun går sakte fremover midtgangen i bussen og ut foran ved bussjåføren. Hun klapper han kameratslig men løst på skulderen og sier; takk for at du er så grei. Så går hun inn på jobben.


”Hei alle sammen, i dag skal vi lære mer om den lille gangetabellen. Er det noen som vet hva 10x10 er?”

PS: Med emosjonelt arbeid menes det å uttrykke emosjoner for å løse en jobb, selv om man har det annerledes på innsiden.